Saunaen har en lang historie, og den er nært knyttet til to ting: det hygieniske og det finske! Biblioteket har mange bøker om emnet generelt, og med fokus på det finske spesielt. Vi har både skrekk- og dokumentarfilm om den sterke finske saunatradisjonen, samt en rekke bøker om Finland og finnene, som alle berører temaet.

Fra Bokmålsordboka:

Sauna: (fra finsk) finsk badstue.

Badstue: hus, rom til å ta svettebad i.

Badstuer er det mange av i Norge også, men det er ingen tvil om at saunaens hjemland er Finland (selv om man i andre deler av verden har hatt beslektede dampbad i flere tusen år - og selv om tradisjonen sto mye sterkere også hos oss, helt til landet ble kristnet).  Ordet sauna er - som sakset fra bokmålsordboken - finsk, men det brukes over hele verden, det sier litt, det sier sitt.

                             (Bilde fra filmen Fortellinger fra saunaen.)

I filmen Miesten vuoro - Fortellinger fra saunaen, på norsk (Joonas Berghall og Mika Hotakainen, 2010), kommer det tidlig frem at det å ta badstu på finsk også er noe man gjør på en annen måte enn de fleste andre steder, og at det er en hverdagslig nødvendighet. Så pass nødvendig at har man ikke en sauna i umiddelbar nærhet, ja så lager man en, og dette får vi mange kreative eksempler på i filmen; vi ser alvorlige menn (kun menn; det står i rulleteksten at filmen er tilegnet den finske mannen) som får sin daglige saunastund i gamle skur, i en campingvogn, en telefonkiosk, et gammelt Saab-vrak på et jorde, bakre del av en skurtresker, i en fjellhall, i telt – i mer urbane strøk går man rett inn fra gaten, for ikke å si ut i – for å kjøle seg ned med et håndkle rundt livet og en øl i neven, mens bilene raser forbi bare noen meter unna. Det er åpenbart bare fantasien som setter grenser. Finnene tar sauna når som helst, hvor som helst og med hvem som helst, for eksempel sammen med en bjørn!

Det som filmskaperen helt tydelig vil vise er at saunaen er et fristed for mannen, et sted der trauste tømmerhoggere åpner seg og gråter på skulderen til kollegaen, som på sin side lytter tålmodig og forstår. Man slår seg overalt med bjørkeris og man har et befriende blygselløst forhold til kropp og nakenhet. Det fortelles sørgelige historier om vond barndom, om ekteskap som har gått fløyten p.g.a. alkohol, om savnet av barn man ikke har sett på årevis, om død og om sykdom. Mannsrollen analyseres, kjærlighet, kvinner. Det er livsvisdom og det er gode fortellere. Vi får se en rørende vakker historie om to voksne menn, begge med Downs syndrom, som er alene på fisketur ved én av de tusen sjøer, og som så, selvsagt, kroner det hele med badstu etterpå.

SE FILMEN PÅ BIBLIOTEKET FREDAG 11. MAI.

I følge Per Brunvand, Mitt land, mitt land; om Finland og finnene (2008), er det i Finland 1,7 millioner saunaer fordelt på 5,1 millioner mennesker.

Den finske saunatradisjonen og historiefortellingen som følger med er også godt dokumentert i Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula, Aleksis Kivis Sju brødre  (de bygget en stue som fungerte både som bolig og badstu, men den brente ned en julaften midt under et slagsmål) og i mange andre bøker, men det handler nesten utelukkende om menn. Hva med kvinnene, tar ikke de badstu? Joda, og Arja Saijonmaa har skrevet et praktverk av en bok, med den enkle tittelen Sauna. Der forteller hun om sin oppvekst i Øst-Finland, med saunaen som en naturlig del av livet, hun forteller om den offentlige folkesaunaen, med morske skrubbedamer som bestemte alt, og hun beretter fra den lille vedfyrte saunaen ved vannet Korpijärvi, med en egen badebrygge utenfor. Hun ser de finske saunatradisjonene i en vid sammenheng, og kommer inn på mytologi og naturmystikk, Kalevala, krig, åndelighet og erotikk, hun skriver om røyksauna og finsk sisu, om sjekking under halmen i maltsauna og om noe så prosaisk som å bytte saunaovn.

I sin bok Landet vestenfor øst og østenfor vest ; skrå blikk på Finland (1995), underbygger Finn Jor det ovenstående:

Fordi varmen og vannet desinfiserte rommet foregikk barnefødsler gjerne der, og man vasket klesvasken der. I eldre tid hendte det ikke sjelden at man bygde badstuen først og deretter våningshuset.

Dag Helleve, Ragnar Hovland og Per Olav Kaldestad har skrevet mange reisebøker sammen, i Finske dagar og netter ; reiser i Finland (2003), møter de sosialantropologen Sanna Kivimäki. Hun har forsket på finske kvinners forhold til badstue, og hun hevder at badstuebading først og fremst er en mannegreie, at de finske kvinnene alltid har vært svært blyge og skamfulle i forhold til kroppene sine, selv sammen med andre kvinner. Arja var inne på skrubbedamene, om dem forteller Sanna:

Det har vore vanskeleg å få informasjon om og av kvinner som har arbeidd i offentlege badstover, endå om det var ei som tok pengar og ei som vaska. Og friske, finske menn betalte for dette. Desse kvinnene var alltid litt eldre, litt runde og utan namn.

                             Eksempel på urbane saunatradisjoner:

Det er vanskelig å skrive om Finland og sauna uten å komme inn på VM i badstu. Mikael Niemi beskriver badstudyster der folk får vabler på skuldrene og sitter i badstu til de spyr, og vi skjønner at dét ikke er overdrivelser når vi leser om VM i sauna 2010, der den russiske finalisten Vladimir Ladyzhenskiy faktisk døde, og vinneren, finske Timo Kaukonen, ble hardt skadet. (Det hører med til historien at det ikke vil bli avholdt flere verdensmesterskap i sauna, i hvertfall ikke i Finland.)

Kombinasjonen død og sauna finner man også i den metafysiske og veldig finske skrekk-/horrorfilmen SAUNA (Antti-Jussi Annila, 2008). Året er 1595. Den lange krigen mellom Sverige og Russland er over. Finland har lagt i en skvis mellom de to stormaktene. Brødrene Knut og Eerik, er medlemmer av en kommisjon som skal merke opp grensen mellom Finland og Russland. De begår en ugjerning de skal få angre på... de krysser en uutforsket myr... de kommer til en uoppdaget landsby i myrlandskapet... Det er en film om synd og tilgivelse, og saunaen er en metafor for spirituell renselse.

Så mye om den finske bade- og badstutradisjonen, nå litt om den hjemlige, den bergenske: Selv om man i andre deler av verden utarbeidet hygieniske regler allerede for over 2000 år siden, var det først på 1800-tallet at man i Europa tok sammenhengen mellom sykdom og hygiene på alvor. For drøyt hundre år siden var det få hjem som hadde egne bad i Norge, dette tok det offentlige ansvar for og opprettet anstalter der folk kunne skjøtte den personlige hygiene. På Engen fantes fra slutten av 1800-tallet badeanstalten Det gamle sykehus. På samme tid åpnet Dr. Wieseners folkebad i Nye Sandviksvei. Det holdt åpent i nær 100 år (nedlagt i 1984). I Marken ble Markens folkebad opprettet i 1906 - i bygningen som i dag huser Kafé Aura. Der kunne man ta badstu og dusj for 15 øre og dampbad for 25. Badene var svært populære. (Kilde: Stein Tore Davidsen: Bergen - for 100 år siden, 2007.)  Markens Folkebad ble nedlagt i 1960 da Sentralbadet åpnet og tok over rollen som kombinert folkebad og svømmehall (Bergen byarkiv).

                   
(Og den smale gaten i venstre billedkant? Badstustredet.)

I tillegg til filmene og de nevnte bøkene har biblioteket mange interessante titler for de spesielt interesserte, for eksempel Robert Klosters Røkovnen; badstue og røkstue, fra 1925, Einar S. Weens Hvorfor skal vi bade?, s.å., professorene Watzinger og Holmgrens undersøkelser for Norges badeforbund: Badstubad, om alt fra temperatur og fuktighet til byggemåter, denne fra 1946. Fra vår egen tid har vi Jørgen Sandbergs Fra badestamp til daglig dusj – søkelys på hygienens historie (2006).

                                Under: Eksempel på en infrarød sauna.

                                  Og til slutt - en liten hilsen fra Suomi.

 
Forresten, helt til slutt - en liten sang om sauna - til inspirasjon og glede. Og én til!

Les Aftenpostens anmeldelse av Fortellinger fra saunaen og se filmklipp.

Offisielt nettsted for Fortellinger fra saunaen.

Arjas nettsted