Gerhard Armauer Hansen (1841-1912)

Bergenseren som oppdaget Leprabasillen.

Gerhard Armauer Hansen ble født i Bergen 29. juli 1841 som den åttende i rekken av en barneflokk på 15. Flere av søskene var store personligheter som opparbeidet seg en betydelig posisjon i det norske samfunnet. Dette bildet ble tatt i 1853, etter dette økte familien med ytterligere to barn.

Daniel Cornelius Danielsen 1815-94
Etter fullført medisinsk embedseksamen ble Armauer Hansen i 1868 ansatt som lege ved Pleiestiftelsen for spedalske nr.1 i Bergen. Senere samme år ble han også ansatt som lege ved Lungegården sykehus. Hans sjef ved Pleiestiftelsen var Daniel Cornelius Danielsen som også ble en god venn og senere hans svigerfar.
Danielsen begynte i 1839 på St.Jørgens hospital i Bergen å studere spedalskhet, og sammen med C.W.Boeck publiserte han verket "Om spedalskhed" som ble et verdenskjent verk som dannet grunnlaget for alle senere undersøkelser om sykdommen. Danielsen var en allsidig forsker som også drev botaniske og zoologiske studier, ved siden av mange organisatoriske aktiviteter i byen. Han deltok i stiftelsen av Den nationale scene, Bergens naturvitenskapelige selskap, Selskabet for de norske fiskeriers fremme og Bergens museum, hvor han var preses i årene 1864-94. Han var varamann på Stortinget fra Bergen 1859-60 og senere representant
i en rekke år.

"Lungegårdshospitalet" (til høyre på bildet) ble bygget for å komme frem til effektive behandlings-metoder mot lepra. Grunnlagt og ledet av Danielssen kom Lungegårdshospitalet til å bli arnestedet for moderne lepraforskning også i et internasjonalt perspektiv, besøkt av verdens ledende lepraforskere. Hospitalet ble først bygget i tre i 1851, men brant ned i 1853, og ble gjenreist i mur. "Pleiestiftelsen for spedalske No 1" (midt på bildet) ble oppført i 1857. Her var 40 sykestuer med plass for 7 pasienter i hver, og det var oppholdsrom og stort kjøkken og kirke. Den store, vakre trebygningen lå i en parklignende hage som gikk helt ned til Store Lungegårdsvann.

Tittelbladet på Armauer Hansens hovedverk
Da Armauer Hansen ble ansatt ved Pleiestiftelsen var meningene om spedalskhetens årsak delte.
"To somre for jeg omkring i Nordre Bergenhus amt og en del av Romsdals amt ; paa disse undersøkelser og med det resultat disse gav mig, gjaldt det for mig at finde aarsaken, og den mente jeg maatte findes i sygdomsprodukterne. - Læren om bakterierne som sygdomsaarsak var dengang i sin begyndelse, men dog saapas fremskreden, at jeg begyndte at lete efter slike. Jeg hadde dengang kun set forraadnelsesbakterier og ingen sygdomsbakterier, heller ikke var dengang nogen kronisk sygdom kjendt som bakteriesygdom, og det der drev meg til at lete efter bakterier, var min faste overbevisning om at spedalskheten var en smitsom sygdom, der nødvendigvis maatte ha et smittestof."
(Armauer Hansen: Livserindringer og betragtninger).
Armauer Hansen fant ut gjennom langvarige studier at sykdommen ikke var arvelig. I 1873 påviste han stavformede legemer i spedalske knuter. Gjennom nye undersøkelser fant han sykdommens årsak: leprabasillen var funnet!

Bergens museums storslåtte bygg fra 1865.
I likhet med sin sjef drev Armauer Hansen, ved siden av sin medisinske forskning, også andre naturvitenskapelige undersøkelser. Han deltok bl.a. i de norske nordshavs-ekspedisjonene i årene 1877-78. I 1872 ble han valgt inn i styret for Bergens museum, og han etterfulgte Danielsen som preses i 1894. Dette vervet innehadde han til sin død i 1912. I denne tiden skjedde det en voldsom utvikling av museets virksomhet som vitenskapelig institusjon. Han var også aktiv i arbeidet for å opprette et universitet i Bergen.

Armauer Hansen med sin bror Klaus. Klaus Hanssen (1844-1914) var overlege ved Bergen kommunale sykehus fra 1894. Han var en foregangsmann i kampen mot tuberkulosen, og hans arbeid resulterte bl.a. i en ny tuberkuloselov i 1900. Han var med på å stifte Nasjonalforeningen mot Tuberkulosen og var foreningens formann i 1910-1914. Ved siden av dette arbeidet var han også aktiv i det offentlige liv, med interesser som spente fra sykehussaken, skogsaken på Vestlandet og Bergens utvikling generelt. Som varamann til Stortinget spilte han også en rolle i norsk politikk, bl.a. i 1905.

Armauer Armauer Hansen ble kjent over hele verden for sin innsats innen lepraforskningen. Leprabasillen blir i enkelte land også kalt Hansens basille, og lepra for Hansens sykdom. Armauer Hansen sier selv om sin innsats:
"Som bekjendt har de forholdsregler Norge har tat imot spedalskheten, vist gode resultater, og nu er det jeg som høist uretfærdig faar æren for det altsammen, ti foranstaltningerne mod sygdommen toges allerede da jeg var liten gut og ikke hade begrep om noget slik som spedalskhet. Jeg var kun saa heldig at finde ut av og paavise at de foranstaltninger man dengang traf under andre forutsætninger, netop hadde truffet det rigtige og hadde hat et heldig resultat. Hvad jeg har utrettet, er at gi disse foranstaltninger en rationel begrundelse og i nogen grad at utvide dem, idet jeg fandt sygdommens aarsak; og jeg er meget fornøiet hermed, fordi jeg har bevisstheten om at mit liv ikke har været nytteløst, og at jeg har tjent mit fædreland vel."(Armauer Hansen: "Livs-erindinger og betragtninger")

byste

Armauer Hansen døde 12. februar 1912 på en av sine inspeksjonsreiser i distriktene nord for Bergen. Han ble begravet på statens bekostning 17. februar, høytideligheten fant sted i Bergens Museums aula. Urnen ble senere murt inn i granittsokkelen under hans minnestøtte som er plassert i Musehagen.

Lenker: