Den nye franske bølgen

La Nouvelle Vague ble betegnelsen på de unge, nye regissørene i Frankrike på 1960-tallet. Sentrale navn var Jean-Luc Godard, Francois Truffaut, Claude Chabrol, Eric Rohmer, Jacques Rivette, Jacques Demy, Agnes Varda, Louis Malle og Alain Resnais. Disse filmskaperne begynte å lage film på en ny måte.

La Nouvelle Vague 1958-69

Ingen av dem hadde noen tradisjonell filmutdannelse, men Godard, Truffaut, Chabrol, Rivette og Rohmer begynte som filmkritikere i tidsskriftet Cahiers du Cinéma. Under den tyske okkupasjonen opplevde fransk film en gullalder fordi det ikke var noen konkurranse fra andre land. Etter krigen strømmet de amerikanske filmene inn i landet, og den nye bølgen kan betraktes en reaksjon mot disse. Truffauts På vei mot livet, Godards Til siste åndedrag og Resnais Hiroshima, min elskede

utgjorde startskuddet i 1959. De representerte en ny og mer ungdommelig filmstil som brøt med den konvensjonelle filmen. Filmene ble laget med lave budsjetter. De ble tatt opp utenfor studio med lette, håndholdte kameraer som egentlig var konstruert for å lage dokumentarfilm. De tekniske forutsetningene gjorde at filmen kunne skytes både raskt og billig, samt at de kunne improvisere mer.

Dette gav større kunstnerisk frihet og større rom for eksperimentering. Det ble brukt bare naturlig lys og autentisk lyd i opptakene. Ofte ble det bare brukt ett kamera som gjorde flere fantasifulle opptak av samme scene i forskjellige vinkler. Opptakene skjedde ute ”i det virkelige liv”; på cafeer, i leiligheter, på gata osv.

Som filmkritiker i Cahiers du Cinéma lanserte Francois Truffaut begrepet "auteur" i essayet "En viss tendens i fransk film" i 1954. Ifølge Truffaut var fransk film befolket med regissører som stort sett var opptatt av å transformere høyverdig litteratur til film. Begrepet auteur viste til regissøren som en kunstner med et gjennomgående tema i sitt arbeide. Truffaut skrev at filmregissøren måtte bli forfatterens likemann. Regissøren trengte ikke være manusforfatter, men han måtte ha evnen til å velge det manuskriptet som tjente hans kunstneriske personlighet best. Truffaut skrev mye filmkritikk gjennom sin karriere. Boken The films in My Life presenterer et utvalg av hans essays om film og filmskapere. Truffaut har selv foretatt utvalget og boken inneholder også et kapittel om filmskaperne i hans samtid.

Videre skulle ikke filmen være folkelig, men henvende seg til en utvalgt masse. Cahiers du Cinéma gikk i gang med å dokumentere hvordan en rekke Hollywood-regissører kunne bli betraktet som filmkunstnere. Favorittene var Alfred Hitchcock og Howard Hawks. Andre regissører som ble høyt verdsatt var John Ford, Fritz Lang, Nicholas Ray og Orson Welles. Nybølge-regissørene arbeidet bevisst sammen med å skape et nytt filmspråk og ville representere noe annet enn Hollywood-filmen. Samtidig brukte de visse elementer fra denne, for eksempel film noir, gangsterfilm og musikal. De kunne også parodiere amerikanske regissører og skuespillere.

På denne tiden hadde eksistensialismen en sentral posisjon i Frankrike, representert ved Jean Paul Sartre, Simone de Beauvoir og andre intellektuelle. Den sentrale tanken var menneskets frihet og at det ikke finnes noe entydig svar på hva et menneske og virkeligheten er. Et menneske defineres ut fra hvordan man lever livet sitt.

Karakterene i filmene fra denne tiden er ofte unge anti-helter, enstøinger uten familiebånd. De oppfører seg umoralsk og foretar spontane handlinger. De er ofte kyniske med hensyn til samfunnsforhold og politikk. De blir presentert for oss som sammensatte mennesker, i noen tilfeller uskyldige og gode, i andre kyniske og hjelpeløse. Filmene var rettet mot et ungt, intellektuelt publikum. Det ble brukt lange tagninger, noe som er spesielt tydelig i Jacques Rivettes filmer. Filmene skulle gi en følelse av nåtid. Skuespillerne ble oppmuntret til å improvisere og gjerne snakke i munnen på hverandre, slik som i det virkelige liv. Scenene kunne plutselig skifte stemning for å gi publikum en overraskende vending. Det ble brukt jump-cuts, dvs. klipp som gav tilsynelatende umotiverte hopp i tid og rom. Dette var svært uvanlig tidlig på 60-tallet, og disse brå klippene stod i kontrast til publikums forventninger. Det ble også lagt inn digresjoner og irrelevante klipp for å gi en komisk eller ironisk effekt.

Karakterene kunne også henvende seg direkte til kameraet for å minne publikum om at de ser på film. Slutten kunne gjerne være åpen. Det sentrale temaet gjennom disse filmene er forholdet mellom heteroseksuelle par, eller mer generelt – mellom unge menn og kvinner. I motsetning til den klassiske filmen hvor virkemidlene er underlagt handlingen, kommenterte nybølge-filmene seg selv og sin teknikk på en svært synlig måte. For eksempel ser vi i Godards Vivre sa vie at det står en mengde folk i kø for å se Truffauts Jules et Jim på kino.

Skuespillerne var gjerne være venner av regissøren og det ble gjort opptak i hverandres leiligheter. En gruppe skuespillere ble snart assosiert med disse filmene, for eksempel Jean-Paul Belmondo, Jean-Pierre Léaud, Anna Karina og Jeanne Moreau. Les intervju med Anna Karina i boken Projections 13 - Women film-makers on film-making.

Truffaut, Godard, Chalbrol, Rivette og Rohmer lagde 32 filmer i tidsrommet 1959-1966. Filmene fikk gode kritikker og stor oppmerksomhet i utlandet. Etter 1964 begynte andre regissører å inkludere de eksperimentelle elementene i sine filmer. Den franske nye bølgen la grunnlaget for independentfilmen, dvs. filmer som er laget uavhengig av studioer eller filmselskaper. Flere av dagens regissører bruker elementer i filmene som disse utviklet, for eksempel Hal Hartley, Jim Jarmusch, Aki Kaurismäki og Quentin Tarantino. Teorien om auteur-begrepet gjorde at det kom flere originale filmer og filmstiler.

Bøker

Christian Braad Thomsen: Kameraet som pen

Den nye bølge i fransk film 1958-1994. Boken tar for seg regissørene Francois Truffaut, Jean-Luc Godard, Clude Chabrol, Eric Rohmer og Jacques Rivette.

French Film : Texts and Contexts

Boken tar for seg franske filmklassikere fra 1920-tallet til 1990. Flere av nybølgefilmene omtales; Godards Le Mépris og A bout de souffle, Truffauts Les Quatre cents coups og Rohmers Ma nuit chez Maud.