Tysk ekspresjonisme

Berlin var sentrum for filmen i Tyskland. Produksjonen kom relativt sent i gang fordi film var en underholdningsform som ble assosiert med det vulgære. Dette var for så vidt ikke spesielt for Tyskland, men her tok det lengre tid før filmen ble en akseptert kunstform. Tyskland produserte underholdningsfilmer slik som i andre land, men det var med den ekspresjonistiske kunstfilmen tysk film fikk internasjonal oppmerksomhet.
Tysk ekspresjonisme
Fra Friz Langs Metropolis
Relatert innhold

Den ekspresjonistiske stilen oppstod i 1905-1910, og var populær i samtidens kunstscener. Snart spredte denne stilen seg også til musikken, arkitekturen og filmen. Med dette håpet man å lokke middelklassepublikumet til kinoene. 

Kunstretningen hadde sin storhetstid innen filmen mellom 1919 og 1923. Dr Caligaris kabinett

Ekspresjonismen skildret personlige opplevelser og tolkninger av omverdenen. Kunstnerne ville vise de indre følelser, noe som gjorde at man fjernet seg fra virkeligheten. Man søkte bl.a. det skjønne i det meningsløse. Kunstneren skulle altså ikke beskrive omverdenen slik den så ut, men uttrykke synet på omverdenen med indre opplevelser. Robert Wiene's film Dr. Caligaris kabinett fra fra 1919 var gjennombruddet for denne kunstretningen.

Ekspresjonismen var en grotesk form som skildret personers mørke følelser i maktesløs kamp mot skjebnen. Etterkrigs-samfunnet var et sentralt tema. Den paradoksale oppfatningen av skjønnhet krevde nye uttrykksformer. Skuespillerne opptrådte med ekstreme bevegelser for å vise personens følelser. Det var makabre historier om galskap, mennesker med splittet personlighet og det kaotiske storbylivet. Scenedekorasjonene var uttrykksfulle med lys- og skyggeeffekter, som sammen med merkelige kameravinkler skapte uhygge og symbolsk mening. Les mer om Dr. Caligaris kabinett.

Dr MabuseAndre regissører innenfor retningen var Friedrich Wilhelm Murnau og Fritz Lang. Murnau laget vampyrfilmen Nosferatu (1922), Den siste latter (1924) og filmatiserte Goethes Faust (1926). Les mer om Nosferatu her. Lang regisserte bl.a. Der müde Tod (1921), Dr. Mabuse (1922) og Metropolis (1926).

Tyskland ble et av verdens mest produserende filmland på 1920-tallet. Selv om det var den ekspresjonistiske filmen Tyskland skulle bli kjent for, var denne sjangeren i mindretall i forhold til det store antallet av film som ble produsert. Det ble laget kriminalfilmer, historiske kostymedramaer, dramaer og musikaler. Den første lydfilmen kom i 1929.


Bøker om tysk ekspresjonisme


  •  David Robinson: Das Cabinet des dr. Caligari
    Boken er i British Film Institute’s serie “Film Classics”. Den tar for seg hvordan filmen ble laget og hvordan den er blitt tolket. Man får også en innføring i ekspresjonismens uttrykksmåter.

Dette heftet fra Norsk Filminstitutt omhandler tysk film fra Weimar-tiden. Fem spillefilmer blir omtalt: Dr. Caligaris kabinett, Den siste mann, Den blå engel, M og Dr. Mabuses testamente. Heftet inneholder også litt om regissørene av filmene.

Boken er omfattende og tar for seg gullalderen i tysk filmhistorie, 1920-tallet. Forfatteren viser hvor viktig denne perioden har vært for den nasjonale identiteten og tysk film generelt. Klassikere som Das Cabinet des Dr. Caligari, Das Testament des Dr. Mabuse og Nosferatu omtales.

  • Thomas Elsaesser: Metropolis
    Boken tilhører serien BFI Film Classics, utgitt av Britisk filminstitutt. Her presenteres Fritz Langs mesterverk. Forfatteren kommer med forslag til forskjellige tolkninger av filmen.

Boken inneholder en introduksjon til filmsjangeren og tar for seg Robert Wienes Das cabinet des dr. Caligari, F.W. Murnaus Nosferatu, Fritz Langs Die nibelungen og Metropolis, G.W Pabsts Die Büchse der Pandora og Joe May's Asphalt.

Om F.W. Murnau

Om Josef von Sternberg

Om Fritz Lang

Birgit Westermann
Publisert 16.03.2010, sist endret 25.10.2011 - 12:03
Side-alternativer