Film fra Iran

I de siste tiårene har vi sett en oppblomstring i iransk film. En rekke filmer har vunnet flere prestisjetunge priser.

Fra The Day I Became a Woman, kilde: http://www.makhmalbaf.com/

Om iransk film

Filmspråket i iransk film tilhører en lavmælt og poetisk tradisjon. Det skildrer mennesker i vanskelige miljøer, enten kulturelle eller på grunn av fysiske forhold. Kvinnelige regissører har belyst temaet om kvinners underordnede status.
På grunn av sensuren blir mange filmene bare vist for et vestlig publikum. For oss kan man på mange måter si at filmene representerer en tilbakevending til et klassisk filmspråk der bildene taler for seg og problemstillingene er enkle. De er særdeles vakre, og fokuserer på de små og nære ting. Samtidig behandler de kompliserte og noen ganger kontroversielle temaer ved å knytte det til menneskers hverdagsliv.

I de siste 30 årene har de iranske filmskapernes viktigste hensyn vært sensuren. Dette har skapt en særegen filmtradisjon som ofte skildrer verden fra barnas synsvinkler. Barns verden er for myndighetene et mer akseptabelt univers, og deres eventuelle umoralske handlinger kan forsvares ved at de faktisk er barn og ikke vet bedre.

Filmer

Bahman Ghobadi: En tid for fulle hester

Handlingen foregår i et fjellområde i dagens Kurdistan, på grensen mellom Iran og Irak. En søskenflokk på seks har mistet foreldrene sine. Madi er eldst, sterkt handikappet og helt avhengig av de andres omsorg. Han trenger en operasjon raskt og søsknene er villig til å gjøre det meste for å forlenge livet hans med noen måndeder. 12-åringen Ayoub er familiens forsørger og arbeider langs den minebesatte smuglerruten mellom de to landene. Vi blir vitne til barnas dype fortvilelse og håp, og hvordan de nærmest blir tvunget til å oppføre seg som voksne i et samfunn preget av fattigdom. Filmens tittel viser til hvordan smuglernes pakkdyr må skjenkes for å holde ut kulden i de væreharde områdene.

En tid for fulle hester var Ghobadis spillefilmdebut. Han har selv vokst opp i en liten kurdisk landsby i Iran og har sagt at filmen er en hyllest til hans egen kulturelle bakgrunn. Kurderne er den største etniske gruppen i verden uten eget land. Ghobadi har tidligere laget en rekke kortfilmer, og det var da han lette etter et opptakssted at han fikk ideen til filmen. Han møtte en del barn som jobbet som smuglere mellom iransk og irakisk kurdistan, og han bestemte seg for å jobbe med dem ved en senere anledning. En tid for fulle hester er den første filmen som er laget på kurdisk i Iran. Fortelleren i filmen snakker persisk når hun presenterer historien, mens resten av samtalene i filmen foregår på kurdisk. Dette gjenspeiler kurdernes situasjon som en minoritetsgruppe og deres kulturelle fellesskap på tvers av grensene. Filmens stil kan beskrives som dokumentarisk. Det er brukt enkle og vakre billedkomposisjoner som gir sterkt inntrykk.

Om Bahman Ghobadi i The Internet Movie Database

Intervju med regissøren
Cinemateket USF - omtale av filmen

Mohsen Makhmalbaf: En reise til Kandahar

Den kvinnelige hovedpersonen, Nafas, er journalist og bosatt i Canada. Hun har kritisert de samfunnsmessige forholdene i Iran og får dermed ikke visum. Nå er hun nødt til å reise til Kandahar for å finne sin søster. Nafas er redd for at søsteren vil begå selvmord på grunn av de vanskelige forholdene under Taliban-regimet. Derfor må hun komme seg over grensen til Afghanistan illegalt. Hun betaler en familie for at mannen skal late som om hun er hans fjerde kone.

For oss seere blir det et sjokkerende møte med et krigsherjet folk. Filmen skildrer de umenneskelige forholdene de afghanske flykninger utsettes for. Filmen er ikke politisk rettet og den ble laget før amerikanerne bombet landet. Historien er sann og den har et dokumentarisk preg siden skuespillerne er amatører. Nafas spiller ”seg selv”. Det er vakkert komponerte bilder fra et tørt landskap, og skjønnheten gjør ikke innholdet mindre sterkt.

Om Mohsen Makhmalbaf i The Internet Movie Database

Filmref.com
Cinemateket USF - omtale av filmen

Mohsen Makhmalbaf: Gabbeh Gabbeh

Det er Gabbehs livshistorie som fortelles i filmen. Hun tilhører den nomadiske Ghashgai-stammen som vever sine opplevelser inn i de fargerike teppene. Hun er forelsket i en ung mann, men hennes far nekter å la henne gifte seg før en rekke ting er oppfylt.
Filmen var opprinnelig tenkt som en dokumentar om veverne i denne stammen, men regissøren endte opp med å lage en spillefilm istedet. Fortellermåten er svært ulik det man finner i vestlige filmer. Den er laget etter assosiasjons-prinsippet – bilder eller minner driver handligen fremover. Den sterke fargebruken og symbolikken understreker naturens plass i menneskenes liv. Enkelte iranske regissører bruker mye symbolisme i stedet for direkte handling. Dette på grunn av landets strenge filmsensur som også gjør at mange av filmene bare blir vist for et vestlig publikum.
Mohsen Makhmalbaf er kjent for sitt vakre og poetiske filmspråk. Han startet filmskolen Khaneye Filme Makhmalbaf i Teheran i 1996 og han har vært i direkte konflikt med myndighetene.

Babak Payami: Secret Ballot

Det er valgdag, og den idealistiske valgkontrolløren ankommer en liten øy hvor hun skal få alle til å stemme! Hun får følge av en skeptisk soldat som skal kjøre henne rundt. Men oppdraget blir vanskeligere enn antatt. Ingen har stemt før, og det er dessuten Gud, skjebnen eller landsbyhøvdingen som bestemmer.

Møtene mellom disse menneskene blir både absurde og morsomme. Vi blir presentert for de grunnleggende problemene i det iranske samfunnet; kollisjonen mellom det tradisjonelle og det moderne. En underfundig film som samtidig peker på demokratiets begrensninger.

Om Babak Payami i The Internet Movie Database
Payami Films

Intervju

Marziyeh Meshkini: The Day I Bacame a Woman The day i became a woman

Vi befinner oss i en by ved havet. Tre kvinner i ulik alder og livssituasjon er utgangspunktet for regissørens filmdebut. Egentlig er det tre kortfilmer, men på slutten flettes historiene sammen og kan oppfattes i sammenheng.

I den første filmen møter vi niårige Hava som får vite at hun fra denne dagen er for kvinne å regne. Derfor kan hun ikke lenger leke med bestevennen Hassan. Hun må oppføre seg skikkelig og kle seg med chador når hun skal utenfor huset. Hava er imidlertid en sta liten jente og finner seg ikke umiddelbart i de nye reglene.
Neste film handler om kvinnen Ahoo som sykler langs kysten sammen med mange andre kvinner. Til ektemannens store forargelse. Sykkelen er djevelens verk og kvinnene får mange kommentarer slengt etter seg. Aloo nekter å gå av sykkelen og har til slutt hele familien etter seg.
Den siste filmen handler om den gamle kvinnen Hoora som har arvet en stor pengesum. Nå vil hun kjøpe alt hun har ønsket seg. Vi følger henne og hennes unge hjelper rundt i diverse butikker. Alt fraktes til stranden. I horisonten ligger skipet Hoora skal med.