Poesi

Poesien roper ikke om oppmerksomhet. Vi på Bergen Offentlige Bibliotek mener likevel at mye av poesien fortjener din oppmerksomhet. Derfor disse sidene.
Relatert innhold
"Når historia søv, talar den i søvne: på
panna til det sovande folket er diktet
eit stjernebilete av blod. Når historia
vaknar, blir biletet handling og diktet
blir til: Poesien går til aksjon."

--Fra ”På veg mot diktet”

Octavio Paz (overs. av Åse Marie Nesse)

Her vil du finne et utvalg bøker som på ulike måter handler om dikt, poesi og lyrikk. Enkelte bøker inneholder personlige diktlesninger, andre handler om det å lese og forstå poesi og andre igjen om det å skrive diktene selv. Du vil også finne linker til bibliotekets poesisider og andre gode nettsider om og for poesi.

Men du kan også gjerne gå direkte til diktene - du trenger som regel ikke noe annet enn nysgjerrighet for å lese poesi. Og sanglyrikken finner du selvfølgelig på Musikkavdelingen.

Poesi, lyrikk og dikt

Hvis vi går tilbake til ordenes opprinnelige betydning, deres etymologi, betyr lyrikk ”diktning akkompagnert av lyrespill”, mens ordet poesi kommer avpoiesis som betyr å skape. I antikken betegnet ”poesi” derfor ikke bare lyrikk, men også episk og dramatisk diktning. I dag brukes betegnelsene ”poesi” og ”lyrikk” gjerne om hverandre. Vi har valgt å holde på betegnelsen poesi på disse sidene, fordi det dekker all skrift som kan kalles ”poetisk”, enten det er snakk om moderne dikt med ujevne marger, vers på rim, sanglyrikk, visuell poesi, rap og spoken word, eller andre språklige uttrykk som har en ”poetisk” innstilling til verden og seg selv. Lingvisten Roman Jakobson beskrev i 1960 språkets poetiske funksjon som ”innstillingen på selve meddelelsen som sådan”, noe som betyr at ordene oppfattes som ord og ikke bare som representanter for objektet de henviser til eller som kommunikasjonverktøy. Samtidig dekker ordet ”poesi” i sin opprinnelse den mest vesentlige siden ved litterær praksis: noe skapes.

Særlig etter at det litterære prosaspråket ble videreutviklet i romaner og essays er poesi ofte blitt en betegnelse på alle litterære tekster somikke er prosa, det vil si språk som ikke følger metriske regler og formelle krav til oppsett. Georg Johannesen har imidlertid gjort oss oppmerksomme på at det er en misforståelse å tro at prosaspråket ikke også ”er like kunstige resultater av lang trening og oppøving som for eksempel ballett i forhold til utemmet bruk av kroppen”. Han har selvfølgelig rett. Likevel kan man si at det kan finnes trekk ved poesien som karakteriserer den til forskjell fra prosaen; de er ikke alle tilstede samtidig og de er heller ikke tilstede i lik grad i alle dikt.

De viktigste av disse trekkene er

  • en relativ korthet (men et dikt kan også være svært langt)
  • et fortettet, betydningsrikt språk (men det kan også være ekspansivt og fortellende)
  • et nærvær av et talende subjekt (som kan manifestere seg som et ”jeg”, et ”vi” eller et ”du” eller være skjult)
  • en nærhet mellom den talende og det omtalte (men det kan også være stor distanse, eller en godt skjult forbindelse)
  • tidsperspektivet er et øyeblikk heller enn måneder, uker, år (selv om dette også kan forekomme) – og i forlengelse av dette: Ofte mangel på et hendelsesforløp i en slik grad at det er vanskelig å gjenfortelle et dikt, men så finnes det jo også episke dikt somTerje Vigen...
  • en bevissthet om skape- eller skrivesituasjonen, eller om forholdet til konteksten eller tradisjonen diktet skriver seg inn i (men denne kan også være fraværende)

Det aller viktigste trekket må dermed være at diktet ikke lar seg generalisere. Bortsett fra at også det er en generalisering. Men kanskje kanpoetikkene gi oss noen svar?

Poetikk: Hva er det?
Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog
det Uudsigelige
skal Digtet røbe dog.

Fra ”Digtets Aand” av J.S. Welhaven

Hva poesi er, både ”i seg selv” og i forhold til prosaen finnes det utallige forsøk på å beskrive. Alle forsøk på å definere poesien en gang for alle på et generelt plan må vel sies å være nokså mislykkede, hvert fall i den forstand at det alltid vil finnes unntak fra regelen. Dette skyldes blant annet at det ligger i poesiens natur å søke å fornye seg, være noe annet. Ethvert godt dikt kan dermed sies å finne opp sjangeren på nytt.

Når dikterne derimot forsøker å beskrive grunnlaget for sinegen poesi, har hun eller han i mye større grad mulighet for å lykkes. Når en poet søker å besvare et eller flere av spørsmålene: hva, hvordan og hvorfor i forhold til egen diktning, sier vi at poeten formulerer en poetikk. Det finnes mange gode eksempler på slike poetikker, fra Welhavens poetikk på vers, Digtets aand i Nyere Digte (1845), til for eksempel danske Søren Ulrik Thomsens Mit lys brænder skrevet 140 år senere. Thomsens beskrivelse av hva poetikk ikke er, kan for øvrig være lurt å huske på:

Poetik er ikke ”en køreplan” for, hvordan man skriver digte, ikke dogmer, ikke engang gemytlige råd og diskrete praktiske vink poet og poet imellem. Derimod er det en refleksion over konkret poetisk praksis, primært – men langt fra udelukkende – min egen. Og et forsøk på at gøre klart hvilke sammenhænge disse praksisser er forankrede i, forudsætter og fremskriver.

I de siste årene har et nytt norsk forlag, H Press, tatt initiativ til den såkalte Imperativ-serien der de har bedt en rekke norske forfattere besvare spørsmålene ”Hvorfor skrive hva hvordan”. Sju forfattere har hittil (2006) skrevet sine svar, blant disse kan nevnes Øyvind Bergs Chutzpah i måneskinn og Tone Hødnebøs Skamfulle Pompeii.

Men det finnes selvfølgelig også mer teoretiske forsøk på å beskrive og avgrense poesien. Dette er blitt gjort siden antikken, og synet på lyrikk og poesi har endret seg i takt med nye oppfatninger på litteratur og kunst, så vel som med samtidige virkelighetsoppfatninger. Fra å være en kunstform som ble akkompagnert av lyre har diktningen utviklet seg via ulike mer eller mindre strenge verseformer til såkaltfri diktning, som ikke alltid er så fri som man skal ha det til, men som kanskje kan sies å være styrt av mer usynlige rammer, for eksempel av politikk, språksyn eller fysiske eller materielle forutsetninger. I vår tid ser vi et mangfold av ulike former for poesi og lyrikk, og takk for det!

Linker til noen eksterne nettsider med mye poesi

Noen litteraturtidsskrifter

Les mer om poesi

Essays, poetikker og annet:

  • Paal Bjelke Andersen og Audun Lindholm (red.): Audiatur: katalog for ny poesi (2005).

En 500 siders katalog utgitt i forbindelse med Audiatur-festivalen i Bergen oktober 2005. Inneholder dikt, samtaler om poesi, enquête om tidsskrifter, essays om blant andre Bjørn Aamodt, Anna Hallberg og Ulf Karl Olof Nilsson, og tekster av blant andre Jörgen Gassilewski, Øyvind Rimbereid, Gilles Deleuze, Gertrude Stein, Øyvind Berg, Charles Bernstein, Steve McCaffery og Nathalie Quintane. Med mye mer!

Åsa Beckman er kritiker i Dagens Nyheter i Sverige og hun tar her for seg noen av de viktigste forfatterskapene innenfor den svenskspråklige poesien fra åttitallet til i dag. Hun skriver om Birgitta Lillpers, Agneta Enckell, Kristina Lugn, Eva-Stina Byggmäster, Ann Jäderlund, Eva Ström, Marie Silkeberg, Aase Berg, Katarina Frostenson og Anna Hallberg.

Den danske kritikeren Poul Borum gir her en introduksjon til den moderne europeiske og amerikanske poesien fra midten av 1800-tallet og frem til bokas samtid. Den kunnskapsrike Borum imponerer med lesninger og vurderinger av omtrent 150 poetiske forfatterskap, fra Baudelaire, Rimbaud og Mallarmé over Södergran, Sachs, Trakl og Benn til Plath, Ashbery, Creely og Bly. En gullgruve av et oversiktsverk!

Boka består av seksten essays delt inn i de to delene ”On poetry” og ”On poets”. I første del finnes essays med titler som ”The Social Function of Poetry”, ”The Music of Poetry” eller ”What is a Classic?”. Hans essays om spesifikke forfatterskap omfatter bl.a. Milton, Lord Byron, Goethe, Kipling og W.B. Yeats.

Inneholder blant mye annet et essay om Søren Ulrik Thomsens poetikk Mit lys brænder.

Essays om blant andre John Ashbery og Tor Ulven m.fl.

Svært anbefalelsesverdige essays om den romerske poeten Sulpicia, barokkdikteren Sibylla Schwarz, om dikt for barn, om politisk lyrikk, Claes Gill, Gunvor Hofmo, Sigmund Mjelve m.fl.

  • Sigurd Helseth (red.): Dikt og kritikk: en undersøkelse av 17 norske dikt fra 1975-79 (1981)

Inneholder lesninger av dikt av Sissel Solberg Bjugn, Lars Saabye Christensen, Arnljot Eggen, Inger Elisabeth Hansen, Paal-Helge Haugen, Sigurd Helseth, Tore Elias Hoel, Terje Johanssen, Per Olav Kaldestad, Arvid Torgeir Lie, Eldrid Lunden, Tor Obrestad, Arne Ruste, Marie Takvam, Kjell Erik Vindtorn, Jan Erik Vold og Einar Økland.

Helseth har delt boka inn i tre deler; Språkets skygge, 10 teser om poesiens fravær og Det gjennomlevde språket.

  • Georg Johannesen: Om den norske skrivemåten: eksempler og moteksempler til belysning av nyere norsk retorikk 1975-80 ([1981] 2004)

Utgangspunktet for denne utgivelsen var å problematisere enkelte punkt i Kittang og Aarseths Lyriske strukturer (se under) som har vært enerådende i universitetenes litteraturstudier siden den kom på slutten av 60-tallet. Bidragsytere er Erling Aadland, Atle Kittang, Alvhild Dvergsdal, Eirik Vassenden og Ole Karlsen.

Litteraturprofessoren skriver her bl.a. om Arthur Rimbaud og Rolf Jacobsen.

Blant mange tekster om litteratur finnes to som stiller spørsmålet ”Hva er poesi?”. Forfatterne heter Jacques Derrida og Roman Jakobson.

Tekster med utgangspunkt i forfatterskapene til blant andre Gunvor Hofmo, Kristine Næss, Rune Christiansen og Pentti Saarikoski.

Lundberg skriver i forordet at hun ”har villet lese tekstene med etisk bevissthet: hvem blir skadelidende, hvilke verdier står på spill? I tillegg vil [hun] avlese tekstenes egne etiske holdninger, og […] diskutere hvordan livet og kunsten henger sammen.” Dette gjør hun i lesninger av bl.a. Sylvia Plath, Inger Christensen m.fl.

  • Ernst Malmsten (red.): Nord poesi 91: dikter och bilder från den nordiska poesihelgen i Lund 23.-24. november 1991. (1992, flerspråklig)

Med bl.a. Hanne Bramness, Eldrid Lunden og Rauni Magga Lukkari.

Med tekster av Paal Brekke, Jon Fosse, Inger Hagerup, Stig Larsson, Sigmund Mjelve, Tomas Tranströmer og Jan Erik Vold.

Innflytelsesrik dansk poet skriver innflytelsesrik poetikk.

  • Søren Ulrik Thomsen: En dans på gloser: ettertanker om den kunstneriske skapelsesprosessen (2001, finnes både på dansk og i norsk overs.)

Om poesi generelt og om den til Tor Ulven, Tor Obrestad, Pentti Saarikoski, Sigmund Mjelve og Sigbjørn Obstfelder m.fl.

Her skriver poeten og gjendikteren Tønseth om blant andre Arthur Rimbaud, Gérard de Nerval, Arnold Eidslott, Azorín, Claes Gill m.fl.

  • Tor Ulven: Essays (1997, med etterord av Henning Hagerup)

Henning Hagerup og Morten Moi har her samlet en rekke av Ulvens svært lesverdige essays. Blant emnene er poesiene til René Char, Kjell Heggelund, Øyvind Berg og Emil Boyson.

Vassenden er tidligere Vagant-redaktør og er nå ansatt ved Universitetet i Bergen. I denne boka har han samlet tekster om samtidslitteraturen, deriblant ”Risiko i poesien”, der lesning av den svenske poeten Stig Larsson står sentralt og ”Den store ensomme” om Steinar Opstads Synsverk.

Om bl.a. Gunvor Hofmo, Arild Nyquist, Kate Næss, Kristofer Updal, Alf Prøysen og Ernst Orvil.

En lang rekke poesianmeldelser og andre ytringer om poesi, i tillegg til essays om Georg Johannesen/Tu Fu, Eldrid Lunden, Frank O’Hara, Ellen Einan, Einar Økland, Kate Næss m.fl. Samtaler med Noel Cobb, Johan Fredrik Grøgaard, Sigurd Bodvar, Annie Riis, Rolf Jacobsen og Harald Sverdrup.

  • Jan Erik Vold: Storytellers: en begrunnet antologi (1998, illustrert av Steffen Kverneland)

Storytellers er både en diktantologi, en essaysamling og et utvalg av gjendiktninger. Omdreiningspunktet er poetiske historiefortellere fra Wergeland og Rimbaud i forrige århundre, til D.H. Lawrence og Claes Gill, Paul Celan, Gunvor Hofmo, Wallace Stevens, Ernst Orvil, Inger Hagerup og fram til Wislawa Szymborska mot slutten av det 20. århundret.

Under overskrifter som ”Heltene”, ”I det norske”, ”Med andre øyne” og ”Sjanger” samler Vold her egne essays om viktige norske og utenlandske poetiske forfatterskap. Som han selv skriver: ”Meningen med litteraturomtale? Peke på den gode litteraturen som fins, løfte det lesverdige opp i lyset.”

  • Arnulf Øverland: Verset: hvordan blir det til? (1959)

En liten pamflett i typisk Øverland-stil med ironiseringer og sterke meninger om det meste. Her skriver han personlig om rim og rytme og diktningens egenart. Hør bare her: ”[…] La gå da med rytmen, men hva skal vi med rim? Nei, sant å si, det vet jeg ikke, det kan jeg ikke svare på. Ikke annet enn at det er et nydelsesmiddel. (Kanskje det er derfor, det skal være forbudt?) Slik føler også et spebarn det, lenge før det lærer å snakke. Det ligger og pludrer og rimer, lykkelig!”

Inneholder blant annet fine essays om Catharina Gripenberg, Christophe Tarkos, Inger Christensen, Radiohead m.fl.

  • Erling Aadland: Love itself: et essay om Leonard Cohens sanglyrikk (2003)

I dette langessayet om Cohens sanglyrikk tar utgangspunkt i de to temaene som Cohen ”nesten manisk kretser omkring”, nemlig kjærligheten og poesien.

Aarnes undersøker poesien som selvstendig fenomen, både via fire norske poeter; Alf Larsen, Gunnar Reiss-Andersen, Emil Boyson og Claes Gill; og via noen problemområder innenfor poesien.

Lærebøker

Bjerke skriver i forordet: ”Jeg henvender meg ikke til et akademisk forum, men til den almindelige menneske-leser.” Og videre: ”Dikt i bunden form er altså mitt tema […]”. Og i første kapittel kan vi lese:

”Ikke alle har sans for poesi, som kjent. Iallfall er det de færreste som våger å vedkjenne seg en slik sans, og ulykkelig få er det som bent frem kjøper og leser diktsamlinger. Allikevel vil jeg påstå at alle mennesker er født med et poetisk organ, like reelt som øret og øyet, nesen og tungen. Hos mange kan det poetiske organ være forkalket i årenes løp; det kan være sløvet av oppdragelse og skolegang, forherdet av et mekanisert liv, ødelagt av mangel på bruk. Men det er medfødt hos alle. Det er ikke noen anatomisk tilfeldighet at vårt indre øre av form kan minne om en harpe. Selv en ustemt harpe er et edelt musikkinstrument.” (s.11)

”’Den skapende evne er i oss alle, og den kan aktiviseres under de vanskeligste forhold.’ Slik skriver Paal Brekke mot slutten av denne boken. Da har vi fulgt den amerikanske poeten og pedagogen Kenneth Koch i to av hans prosjekter. Han gikk in i en folkeskole og underviste på alle klassetrinn i ”dikt-skriving”. Elevene hadde det morsomt, og resultatene var oppsiktsvekkende. De viste humor og fantasi, innlevelse og selvoppdagelse.

Jeg er gulvet

Når de går på meg kniser jeg

Professor Koch gjorde det samme også i et pleiehjem, der de fleste var i 70-, 80-, og 90-årsalderen, og nesten alle på en eller annen måte syke. Ingen hadde skrevet dikt før. Etter noen måneder skrev de ikke bare ting som var lesverdige, ofte gripende, de hadde fått en åpnere nærhet til hverandre, de delte en virksomhet som var meningsfull. Boken går inn på Kenneth Kochs metode. Den er full av eksempler på hvordan barn og gamle, på forhånd uskolerte, kan lære å bruke språket og ha glede av det […]” (Hentet fra bokas baksidetekst).

I forordet skriver Egil Elseth: ”Dette er knapt noen bok til å bli klok av. Den er for mangelfull til det. Dette skulle være en bok til å bli glad i. Den skulle gi deg god samvittighet, du som bare går rundt og liker dikt og ikke kan noe for det. Den skulle gi deg som har et diktkompleks, mot til å investere noen kroner i en diktsamling. For din egen skyld. Botanikerens viten om støvbærere og kronblad kan nok drepe gleden ved blomsten. Men ikke nødvendigvis. Kunnskap om versemål og virkemidler kan vel drepe gleden ved diktet. Men ikke alltid. Når du etter lesningen har tilegnet deg noen kunnskapsbrokker og faguttrykk, glem dem! Les så diktet. Og takk for at du tilhører de privilegerte”.

Boka inneholder bl.a. intervjuer med André Bjerke, Rolf Jacobsen og Paal Brekke, i tillegg til enkel innføring i diktlesing og noen av diktets bestanddeler.

  • Jørgen Fafner: Digt og form: klassisk og moderne verslære (1989, dansk)

Grundig innføring i rytmikk, metrikk og ulike versformer, både de tradisjonelle ”bundne” og de moderne ”frie” former. De fleste eksempler er hentet fra dansk diktning.

Kritikeren Gustafsson velger ut og analyserer femten dikt han mener er blant de aller beste svenske gjennom tidene. Her finnes dikt av Tomas Tranströmer, Gunnar Björling, Erik Johan Stagnelius m.fl. Bare én kvinne er funnet verdig i Gustafssons ekslusive utvalg, nemlig Edith Södergran med diktet ”Mitt liv, min död och mitt öde”.

Andre opplag av en populær svensk bok om lyrikklesning. Hedlund skriver i forordet: ”Lika lite som i den förra upplagen gör jag här anspråk på att ha förklarat lyrikens alla hemligheter. Syftet är snarare att stimulera till läsning. Efter förmåga har jag forökt förmedla övertygelsen att lyrikk inte är något fint och främmande och söndagsaktigt, utan något som hör hemma mitt i livet alla dager i veckan” og ”är lyriken komplicerad, så beror det på att vardagen också är det.”

Hedlund introduserer ulike lesemåter og innganger til lyrikken ved hjelp av en rekke korte lesninger av dikt av bl.a. Verner von Heidenstam, Lars Norén, Göran Sonnevi, Erik Lindegren, Tua Forsström, Harry Martinson, Gunnar Ekelöf m.fl.

  • Christian Janss og Christian Refsum: Lyrikkens liv: innføring i diktlesing (2003)

Forfatterne skriver i innledningen at ”Boken er en presentasjon av lyrikken og en kritikk av et universelt lyrikkbegrep. Vi er mer opptatt av å få frem spennvidden i den lyriske tradisjonen – lyrikkens liv – enn av å definere lyrikken entydig.” Boka inkluderer blant annet også sanglyrikken og noen sider om rap og poesislam.

  • Per Olav Kaldestad og Hanne Knutsen (red.): Diktboka: Om arbeid med poetiske tekster i skulen (1999 [1984])
  • Per Olav Kaldestad: På veg til diktet: rettleiing ved diktskriving i skulen (1990)

Boka bygger på de pedagogiske prinsippene i Per Olav Kaldestad og Hanne Knutsen (red.): Diktboka. Denne boka tar for seg barns evne til å tilnærme seg poesi og foreslår noen strategier for undervisning av poesi, først og fremst i forhold til skriving og framføring av dikt.

  • Atle Kittang og Asbjørn Aarseth: Lyriske strukturer: innføring i diktanalyse ([1969]1998)

    Den klassiske innføringen i lyrikkteori og diktanalyse! Første utgave kom i 1968 og har fulgt litteraturvitenskapen som fag hele tiden siden den gang. Boka presenterer blant annet nykritikkens nærlesningsprinsipper og kommer selv med en rekke gode lesninger. 1998-utgaven inneholder et kapittel som diskuterer utviklingen innenfor lyrikken og lyrikkteorien i de tretti årene siden boka utkom første gang.

En samling av den danske litteraturkritikeren Tom Kristensens tekster om bl.a. Heinrich Heine, T.S. Eliot, Federico García Lorca. Gustaf Fröding, Herman Wildenvey, Arnulf Øverland m.fl.

  • Hanne Lauvstad: Moderne sonetter: En studie av form og funksjon i skandinavisk sonettdiktning etter 1940 (1993)

Denne publiserte doktoravhandlingen inneholder en grundig gjennomgang av sonetten, dens historiske røtter og særtrekk, men med særlig fokus på nyere skandinavisk sonettdiktning. Del II, som undersøker sonetten via temaer som ”Sonetten som gjenkjennelse”, ”Sonetten som portrett”, ”Sonetten som dykkerdrakt” og ”Sonetten som parodi”, inneholder lesninger av bl.a. André Bjerke, Olav H. Hauge, Erik Lindegren og Paal Brekke.

I forordet står det at ”[f]ormålet med Diktanalyse er å gi praktiske døme som viser korleis den teoretiske kunnskapen kjem til nytte når ein vil oppleve litteraturen som kunst. – Samtidig viser boka korleis ein kan gå fram under arbeidet med ulike slags dikt. Vi vonar derfor at ho kan bli til hjelp for studentar som skal øve seg i å skrive litterære analysar.”

I boka finnes analyser av folkevisa Olav og Kari, av dikt av Hamsun, Tarjei Vesaas, N.B. Landstad, Erik Knudsen samt to alternative analyser av Benny Andersens ”Den kritiske frø”.

De tolv leksjonene i denne boka har tidligere vært presentert på Dagbladets ”skriveverksted” på nettet, www.dagbladet.no/kammeret/

Cathrine Strøm
Published 07.07.2010, sist endret 07.07.2010 - 11:07
Side-alternativer
Keywords: