Dette spørsmålet vil Vigdis Hjorths siste roman Leve posthornet gi svar på. I følge uttalelser i Bokprogrammet støtter forfatteren seg til filosofen Søren Kierkegaards tanker om det han kaller virkeliggjøringens prosess eller ”stadier på livets vei” til et ansvarlig liv.

Ellinor, som hovedpersonen heter, er i utgangspunktet en typisk Hjorth-figur: selvopptatt på randen til det selvforaktende. I likhet med Kierkegaard skriver hun dagbok. Gjensynet med dagboken hennes fra år 2000 vekker ubehag og kvalme. Ellinor blir konfrontert med sitt tomme, overfladiske og inautentiske liv. ”Januar handlet om salget og en viss Per jeg mente var interessert. I februar var det Tor og en Mulberry-veske jeg hadde fått til halv pris”.

Men det kommer andre ”stadier på livets vei”. Ellinor får jobb som kommunikasjonsrådgiver for konsulentfirmaet Kraft-Kom. Her får hun oppgaven å gi råd til fagforeningen for postens ansatte. EU’s tredje postdirektiv skal innføres og mye står på spill. Jobben fører henne inn i mange politiske miljøer og topper seg ved Arbeiderpartiets landsmøte 2011. Her oppdager hun ”politikerspråket”:

"Det var mange elefanter i Folkets Hus disse dagene, forsto jeg, noen virkelig svære jeg kjente igjen fra aviser og fjernsyn, men flere i størrelse medium jeg ikke visste hvem var, men postkomsjefen holdt meg oppdatert… Postkomsjefen var selv elefant og kunne elefantspråket."

Tomheten avsløres i språket. En kommunikasjonsrådgiver er naturlig nok opptatt av språkets funksjon. Mye av tematikken i romanen kretser om hvordan ulike mennesker kan forstå hverandre. Ellinor innser at mediekurset som hun holdt for de postansatte var mislykket. ”Hvis man skal selge inn sin sak og saken er omveltning og inderliggjøring, kan det ikke overlates til et språk som flater ut fjellet og slukker ilden”.

Her aner vi også innflytelsen fra Kierkegaard og hans tanker om inderliggjøring. Det inderliggjorte språket blir idealet. I møte med de postansatte opplever Ellinor at deres folkelige og upolerte språk fungerer best, både til å beskrive verden og tale makten midt imot, selv om hun skvetter i stolen etter følgende utsagn fra postbud Rudolf Karena Hansen fra Finnmark:

"Og dette mitt virke gjennom de siste treogtyve og tre kvart år har gitt meg en dyp forståelse av at selv om det dreier seg om å bringe ut rett pakke til rett person til rett tid på rett sted hver dag seks dager i uken, er dette arbeidet fylt av en kamp mellom to Weltanschauunger, med andre ord og rett fra skrumplevra, mellom folkets og kapitalens interesser."

Vigdis Hjorth ble nylig tildelt Kritikerprisen for Leve posthornet. Flere kritikere har påpekt at hun gjeninnfører den politiske romanen med denne boken. Innføringen av postdirektivet kan virke trivielt og kjedelig for de fleste. Men politiske vedtak angår hverdagen til folk. Arbeidet med postdirektivet og den nære kontakten med ”grasrota” medfører et vendepunkt for Ellinor. Hun finner tilbake til seg selv i møte med mennesker som har et klart forankringspunkt og en sak å sloss for. Hun influeres og imponeres av deres kamp og samhold. Med brennende engasjement, gripende historier og tro på egen sak, vinner de fram. Postbudene er heltene i denne boken. Med sine ubehjelpelige men inderlige innlegg for saken overbeviser de kommunikasjonsrådgiveren Ellinor om hva kommunikasjon dypest sett handler om: ekthet, nærhet og ærlighet.