Axel Jensen: Ikaros

Timbuktu, El Golesa, Tamanrasset - bare stedsnavnene pirrer fantasien og suger deg inn i Saharas sandhav. "Tusen og en natt" med lykkejegere på jakt etter dronningen av Sabas sølvgruver, eller kynikere med nese for det sorte gull.

Men det er jakten på det indre gull som driver hovedpersonen i en fascinerende og spennende ørkenvandring.

Er det uklokt å lese på nytt en bok som gjorde sterkt inntrykk i ungdommen og som rager som en stor leseopplevelse i ettertiden?
I tidsskriftet "Profil" som biblioteket har, kom jeg over en artikkel: "Jeg er Ikaros". Det er et intervju og en anmeldelse av en bok skrevet av Heidi Køhn. Hun var gift med saksofonisten Sigurd Køhn som sammen med deres sekstenårige sønn omkom under tsunamien i Thailand julen 2004.

"Da bølgen kom, stod vi alle tre på stranden og så rett på den. Jeg skrek at vi måtte flykte, men de hentet isteden kamera for å ta bilder av bølgen. Jeg sprang akkurat i tide, Sigurd og sønnen min Simen ventet noen sekunder for lenge. Dragningen mot bølgen var for sterk."

Heidi og Sigurd Køhn holdt på med å lage en teateroppsetning av romanen "Ikaros", skrevet av Axel Jensen, da ulykken inntraff. I Ikaros-myten klarer Ikaros og faren Daidalos å flykte fra kong Minos på Kreta ved å lage vinger av voks og fly ut av fangenskapet. Daidalos advarer sin sønn mot å komme for nær solen, men Ikaros lytter ikke, vingene smelter og han styrter i havet.

Axel Jensen skrev "Ikaros" i 1957. Boken kunne på mange måter vært skrevet av en ung mann i dag. Det er noe tidløst over boken: En ung eventyrlysten mann på jakt etter meningen med livet. En mann som ønsker å gå sine egne veier og som har en pistol på innerlommen, for det er en tøff verden han beveger seg rundt i. Hovedpersonen drar inn i Sahara og det blir en eventyrlig og spennende reise mot Tamanrasset i det sørlige Algerie. Men denne oase-byen lever ikke opp til forventningene. Selv her inne i dypet av Sahara spankulerte turistene rundt. "De lignet kunstige blomster."

Hovedpersonen får høre om eneboeren i Thaza, flere dagsmarsjer vekk fra all sivilisasjon. Eremitten sitter for det meste på en sten og mediterer. Hans asketiske livsstil gjør at han klarer seg med en halv liter geitemelk for dagen. Eremitten tror han blir i stand til å tappe direkte av solenergien og selv geitemelken blir unødvendig. Hovedpersonen til Axel Jensen blir ikke så ekstrem, men en voldsom sandstorm blir et bilde på at også han kom for nær solen, at han tøyde strikken for langt.

"Jeg er Ikaros" ble ekstra aktuell etter 22. juli. Heidi Køhns bok handler om det å miste noen og kampen tilbake til hverdagslivet. Og som med Utøya ble det hun kaller den kollektive eierskapen til tragedien et stort problem. Det kan bli for mye krisepsykiatri og for mange som vil ta del i sorgen. Hun hadde behov for å ta kontroll over sin egen sorg og finne en vei videre:

"Jeg pleier ofte å referere til et kinesisk ordspråk som sier at smerten er en trekant som snurrer rundt og rundt i brystet, og som med tiden blir slipt rundere i kantene."

Og hvordan virket Axel Jensens bok på denne leser 35 år etter forrige lesning? Det ble en svært hyggelig lesereise med en gammel venn, og vi kom begge fram til samme konklusjon:

"Håpet er heller ikke å finne i en øde dal i Sahara. Håpet er å finne i den forunderlige jordbunnen som gir vekst til bevissthetens blomst."

Alf Kåre Blindheim

Publisert 13.12.2011, sist endret 06.01.2012 - 13:49