Muskelsykdom
Men en snikende muskelsykdom vil det annerledes. Etter et perfekt treningshopp svikter bena i nedslaget og han blir nødt til å oppsøke lege. Foreldrene går begge i jobb og på syttitallet var det ingen selvfølge å få fri for å følge en ungdom til legen. "Jeg beklager å måtte si det, men jeg er redd du har tatt ditt siste skihopp", var Dr. Langes skjebnesvangre melding. Verden raser sammen; han vet ikke å takle situasjonen. Brevet til foreldrene om sykdommen kaster han i bosset. Gutten holder diagnosen hemmelig for han vil gjøre et siste skihopp - uansett utfall.

Men hva er det med mor?
Thorvald Steen risser et dunkelt, vagt og uklart bilde av moren. Det er noe ved henne som gutten ikke skjønner. Hun fungerer tilsynelatende greit som lærer, men litt etter litt kommer det fram at noe ikke stemmer. Forfatteren lar dette sløret i fortellingen ligge der som i en spenningsbok. Faren slår bare ned øynene når gutten vil vite hva det er med moren. Han er også av den gamle skolen der en eventuell åpen samtale mellom far og sønn var utelukket. Faren er urmaker og med den største pertentlighet behersker han denne verden:

"Klokkene behandlet han like ømt og respektfullt som en hjertekirurg snitter hjertet med en skalpell. Det var en sammenlikning han satte pris på. Han hadde ofte sagt: Det som gjelder i denne verden er å få hjertene og klokkene til å slå."

Skyld og skamfølelse
Gutten får en sterk skyldfølelse for sin muskelsykdom. Han vet at moren er skjør og da hun blir enda skralere, føler han ikke bare skyld for å ha påført henne belastningen med sin egen diagnose, men han burde også hindret faren i å foreta visse grep i forbindelse med morens tilstand. Faren forsvarer sine handlinger. Det er ikke av ondskap han lyger og fortier. Det er ønsket om å beskytte den han elsker. Men faren bryr seg ikke - etter sønnens menig - om hans sykdom og hans problemer. Han blir ikke sett; det er bare moren som er viktig.

Gutten føler dobbel skam og sliter med hvordan han skal fungere i sosiale relasjoner. Han forelsker seg i en jente i parallellklassen, men syns det er håpløst at hun skal forholde seg til en framtidig krøpling. Smerter og lammelser kommer snikende og hugger til i upassende situasjoner. Gutten forteller ingen om sykdommen og strever med å holde fasaden. Forfatteren har selv en lignende sykdom og det er tydelig at han har kjent på kroppen det han beskriver.

Enkelt språk
Fortellerstemmen tilhører en femtenåring og språket er relativt enkelt, slik at boken også passer for yngre lesere. Noen ganger har Thorvald Steen med hendelser som virker litt unødvendige, eller litt tilfeldige. Personene sier og gjør  uventede eller kanskje ulogiske ting, men det virker gjennomført. Likevel - denne leseren undret seg noen ganger.
Men når Thorvald Steen kommer med slike stilsikre passasjer, er det naturlig å gi 18, 18 og 18,5 som tellende for boka :

"Og så, når jeg hadde satset, og jeg hadde lettet over kulen med skiene tett inntil hverandre og armene langs siden, kom det alle skihoppere lever for: svevet. Svevet der jeg var romfarer, ørn for et øyeblikk. Og endelig, villskapen når jeg torde å sveve så lenge som mulig før nedslaget og svingen på sletta. Svingen, selve hoppets signatur."

Thorvald Steen var selv en lovende skihopper. Denne boken har fått en uavhengig oppfølger i Det lengste svevet som kom i 2008.
Deler av ingressen - "drømmen om å ligge malt på himmelen til tyve i stil" - er lånt i fra essaysamlingen Postkort fra alle tings utkant av Levi Henriksen, som også er en stilsikker "hoppforfatter".