Lesetips og nye bøker

På denne siden anbefaler vi både nye og gamle bøker som vi mener fortjener den ekstra lille oppmerksomheten.

Brasilianer frem fra graven

Den brasilianske litteraturen har lenge stått i skyggen av de spansk-språklige mesterne fra samme kontinent. Etter hundre år er Brasils største forfatter, Machado de Assis, endelig blitt oversatt til norsk.

Machado de Assis er en humorist, observatør og språklig spilloppmaker. Over hundre år etter hans død er han omsider blitt oversatt til norsk, men det er lite gammelmodig ved verken språk eller innhold. Faktisk er dette noe av det friskeste jeg har lest på lenge.

Kritiker og forfatter Susan Sontag setter sensasjonelt nok Machado de Assis foran Jorge Luis Borges, og hyller brasilianeren som Sør-Amerikas beste forfatter. Filmskaper Woody Allen er også en av mange som har ham som en av sine absolutte favoritter. 

Titlene som nå er oversatt av Christian Rugstad, er Brás Cubas' posthume memoarer og Dom Casmurro. Begge er leservennlige, lettbeinte bøker, med korte kapitler, og med stadige henvisninger til skriveprosessen ("Oi sann! Der skjenet pennen av sted mot det svulstige og affekterte.") og til leseprosessen. ("Rist på hodet, leser, vis din vantro på de måter du kan.") Likevel innehar begge et alvor, særlig rettet mot mennesket og alle dets tilbøyeligheter og skavankerDet vesle Ka Forlag skal ha all mulig berømmelse for å ha hentet fram denne forfatteren til oss. 

Brás Cubas' posthume memoarer er intet mindre enn hva tittelen antyder: Et livsløp berettet fra fortellerens egen grav. "Jeg funderte en stund på om jeg skulle innlede disse memoarene med begynnelsen eller slutten, altså om jeg skulle begynne med min fødsel eller min død. Vanlig praksis er å begynne med fødselen."

Brás Cubas er en aristokrat som slentrer gjennom livet, med en og annen ambisjon om å bli til noe, et og annet håp om å finne den store kjærligheten, men som fort lar seg distrahere. Opprinnelig var han lovet både et sete i parlamentet og giftemål med rådmannens datter, Virgilia, skjønt begge deler blir snappet rett foran nesen hans, av en og samme person. Han møter imidlertid Virgilia igjen senere, og hun blir det nærmeste han kommer "sitt livs kjærlighet". 

Jeg påstår ikke at hun samtidig var den vakreste av alle, for dette er ikke en roman, der forfatteren forskjønner virkeligheten og lukker øynene for fregner og kviser, skjønt jeg sier heller ikke at ansiktet hennes var bestrødd med fregner og kviser, på ingen måte.

Siden han skriver memoarene fra graven, hevder han selv at han har fjernet all forfengelighet - han har ikke lenger et rykte å ta vare på og kan være fullstendig ærlig og selvutleverende. Om vi skal tro ham helt og fullt på dette, er en annen sak. Men anledningen byr seg stadig til å komme med satiriske stikk rettet mot sosiale forhold i samtiden. Som historien til tjenestepiken dona Placida, som ble unnfanget som et resultat av en kirketjeners og hans elskers "flyktige lyster", og var dømt til fattigdom fra fødselen av: 

Vi får anta at dona Placida ikke kunne snakke da hun ble født, men gjorde hun det, kunne hun ha sagt til sine skapere: 'Her er jeg. Hvorfor har dere kalt meg hit?' [...] 'Vi har kalt deg hit for at dine fingrer skal svis på grytene og dine øyne skal svis over sytøyet, for at du skal spise slett eller ikke spise i det hele tatt, for at du skal fare hit og dit, bli syk og frisk, bli syk og frisk på ny, trist nå, deretter fortvilet, i morgen resignert, men alltid med hendene rundt sleiven og fingrene rundt nålen, til du en dag ligger under torven eller på hospitalet. Det er derfor vi har kalt på deg, i et øyeblikk av gjensidig fryd og glede.

Den neste boka, Dom Casmurro, utforsker en mørkere del av menneskenaturen, nemlig sjalusien. Dom Casmurro betyr noe sånt som Herr Grinebiter, og er et tilnavn hovedpersonen, Bentinho, har fått på sine eldre dager. Han forteller om sin store kjærlighet, nabojenta Capitu, og om deres kamp for å få hverandre, tross at Bentinho er lovet bort til prestegjerningen fra fødselen av. På finurlig vis løser de opp i flokene, og alt ser ut til å være i den skjønneste orden. 

Å, kjærlighetens retorikk, gi meg et presist og poetisk bilde som beskriver Capitus øyne. [...] Malstrømøyne? Ja, malstrøm. De rommet en slags mystisk væske, en kraft som trakk meg innover, som bølgen som drar seg vekk fra stranden, som tidevannsstrømmen i et smalt sund. For ikke å bli trukket ned, grep jeg fatt i det som var rundt; ørene, armene, håret som lå spredt over skuldrene, men så snart jeg søkte pupillene hennes igjen, var det som om bølgen som steg opp av dem, truet med å omslutte meg, dra meg med, sluke meg.

Men allerede tidlig i boken får vi noen små innblikk i Bentinhos svakeste side: hans tilbøyelighet til å bli sjalu. Og den blir ikke mindre etter hvert som historien skrider fram. For er Capitu trofast? Bentinho presenterer en side av saken, men versjonen hans er svært subjektiv, og mye tyder på at han ikke alltid har det riktige bildet. At de mørke tankene hans får katastrofale følger, er i hvert fall sikkert, og mot høydepunktet er boka ulidelig spennende.

Min venninne leseren, som åpnet denne boken for å slappe av mellom gårsdagens opera og dagens vals, vil ønske å lukke den brått nå som hun ser at vi nærmer oss en avgrunn. Gjør ikke det, kjære deg. Jeg skifter kurs.

Nei, gjør ikke det, kjære leser. Hold ut til endes, og anbefal den så til alle du kjenner. Machado de Assis har vært skjult for oss lenge nok.

 

 

Publisert 17.12.2013 av Mari Stokke-Bakken
Syndere i sommersol
Tips og nytt

Syndere i sommersol

”Du er en selvbedrager og tilhører som sådan den forrige generasjon.”

Publisert 31.07.2013 av Ragnhild Sæther
Hellemyrsfolket av Amalie Skram
Tips og nytt

Hellemyrsfolket av Amalie Skram

Back to the future.

Publisert 09.08.2013 av Thea Kathrine Johannessen
Sveve over vatna
Tips og nytt

Sveve over vatna

Tiltaks- og arbeidsløs. Sildeoljefabrikken er lagt ned, men eimen av sild henger igjen i mannen. Katter fotfølger ham overalt. Et liv som student i Bergen må da være å foretrekke?

Publisert 14.08.2013 av Anders Iden
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Tips og nytt

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Etter at Epsilon døde er pensjonisten Mathea helt alene i verden. Hun vil gjerne bli husket, men hvordan? Mathea er en kreativ dame, men kan ikke sosiale koder. En trist og vittig historie om ensomhet.

Publisert 01.09.2013 av Birgit Bjørgum
Norges kyst i litteratur og maleri
Tips og nytt

Norges kyst i litteratur og maleri

Redaktørens ønske for denne praktboka? "... å komponere en samling tekster som det lukter tang og tare av, svaberg, gamle naust og salt sjø." Det lykkes han godt med!

Publisert 12.09.2013 av Ragnhild Sæther
Jordens største villmark
Tips og nytt

Jordens største villmark

Havene våre inneholder ca. 1,36 milliarder kubikkilometer vann. Lyst til å vite mer om hva og hvem som lever i disse mengdene med H2O?

Publisert 22.09.2013 av Ragnhild Sæther
Vand
Tips og nytt

Vand

I forbindelse med at Forskningsdagene 2013 har vann som tema, presenterer vi litteratur om forskning generelt og om vann i særdeleshet. I den anledning vil jeg trekke frem Nordahl Griegs dikt Vand.

Publisert 19.09.2013 av Janne Strand
Himmel og hav!
Tips og nytt

Himmel og hav!

Visste du at over 70 % av Jordens overflate er dekket av vann? Jorden er en blå planet, og noe vakrere og mer spennende er det vanskelig å tenke seg. Og vent: Kjenner vi ikke igjen den begeistrede og ivrige stemmen til fortelleren i denne naturdokumentaren?

Publisert 12.09.2013 av Ragnhild Sæther
Magiske tall
Tips og nytt

Magiske tall

Vinteren 1919 tilbrakte Roald Amundsen på polarskuta Maud innestengt av isen, utenfor Tsjerkotka ved Wrangeløya. Dette er imidlertid ikke en fortelling om Amundsens møte med et naturfolk, men en fortelling om et naturfolks møte med Amundsen.

Publisert 08.01.2010 av Elin Huseby
Publisert 06.01.2012, sist endret 21.02.2013 - 14:53
Kategorier: