Det er ikke uvanlig at lånere sier i det de leverer tilbake en bok at denne må du bare lese. Denne boken er helt fantastisk! Et langt bibliotekliv har bydd på noen skuffelser når disse rådene er blitt fulgt. Tore J. leverte forleden dag en liten snedden sak som, "ja, jeg må si denne var artig, spesiell, absolutt lesverdig". En feilinvestering på 117 små sider kjangset jeg på. Det var dessuten noe i "innleveringsblikket" som virket troverdig.

En uvanlig leser fikk meg til å tenke på Arild Nyquists herlige dikt "Epleslang". Nyquist er blakk, men kongen har det enda verre "for selv om han har gull i sine lommer/så kan han aldri fylle dem med stjærte plommer!"
En  sanser litt av den samme humortonen som hos dikter Arild i Alan Bennett sin bok.

Dronning Elisabeth II dumper tilfeldig bort i den lokale bokbussen som har stopp på et av hennes slott. Dronningen er ingen leser men blir etter hvert sugd inn i bøkenes verden via denne bussen. Til hoffets store fortvilelse tar lesingen helt overhånd, og den ellers meget pertentlige damen med en encyklopedisk oversikt over sin egen garderobe, blir ikke lenger så nøye på om hun har brukt en kjole for fjorten dager siden, eller om dagens smykke også ble brukt i går.

Litteraturveileder for dronningen blir kjøkkenhjelpen Norman Seakins. Seakins har en noe sær litterær smak med særlig interesse for bøker av homoseksuelle forfattere. Han forfremmes selvsagt fra oppvaskbørsten, slik at han kan konsentrere seg om dronningens litteraturanliggender. Dette skaper uorden i tjenerskapets hierarki, og Norman må på ett eller annet vis fintes vekk fra slottet. Privatsekretæren, sir Kevin, er dypt fortvilet over dronningens altoppslukende interesse, og historien drives videre med hans påfunn for å få henne tilbake på rett spor.

Men dronningen er oppfinnsom og lurer seg til å lese selv når hun kjører i hestevognen og vinker til folket. Sikkerhetstjenesten blir koblet inn av litteraturmotstanderne og konfiskerer boken som er gjemt mellom noen puter. "Destruert? sa dronningen. Men det var Anita Brookner." Tjeneren forklarer at sikkerhetstjenesten trodde boken var en tennmekanisme. "Ja. Det er akkurat hva den er. En bok er noe til å tenne fantasien med."

Som en skjønner er Alan Bennett i denne boken en såkalt vittig forfatter. Men bak all humor og farseaktige forviklinger, er det en undertone av alvor og ønsket om å vekke leseinteresse ikke bare hos Elisabeth II, men den innbyr også oss andre til å bli med inn i bøkenes verden. Og det kan bli farlig. Særlig for en dronning som begynner å reflektere over meningen med livet, og ikke minst sin rolle i denne verden. "Iblant har man følt seg seg som et velluktende vokslys som sendes ut for å parfymere et regime eller friske opp en policy, som om monarkiet nå til dags bare var en luktfjerner til bruk for regjeringen."

Svakheten med boken er at "motoren" ikke trekker like heftig hele veien. Konfliktene mellom dronningen og de som ikke har sansen for hennes litterære oppvåkning, mister intensiteten innimellom. Dessuten slutter boken litt brått, men med kun 117 sider måtte det vel bli slik? Og hensikten er nok at vi som lesere skal reflektere videre.

Forfatteropplysninger om Alan Bennett fra Pax forlag:
Alan Bennett er født i Leeds i 1934. Han studerte historie i Oxford, og debuterte med sitt første stykke for teateret i1968. Alan Bennett har vært aktiv som forfatter, dramatiker, skuespiller og manusforfatter for film, TV og radio, og har mottatt utallige priser. For filmmanuset til The Madness of King George (1994) fikk han en Oscar-nominasjon, og i 2002 ble han tildelt British Book Awards’ Lifetime Achievement Award.