Finn Øglænd: Lirum larum

Øglænd scorer mange poeng hos meg med denne fine diktsamlingen.
Finn Øglænd: Lirum larum

Samlaget, 2011, Norge

Lirum larum er en samling med 60 vakre, ærlige, artige og såre vers, og det første poenget kommer på grunn av tittelen på samlingen: Lirum larum. 'Lirum larum' betyr ensformig, tom og trettende lyd (av toner, musikk ell. ord); kling-klang (ordnett.no). Denne tittelen er treffende, for forfatteren vurderer både seg selv og sin egen skriving i denne diktsamlingen: Er han egentlig noe tess som menneske eller forfatter? Er disse diktene noe? Han har blitt eldre og gråere, og føler tydeligvis at han er kommet inn i livets høst - men han er ikke uten humør. Diktet Ein må halde fast på svartsynet oppsummerer det godt:

Det finst ikkje noko som heiter skrivesperre.

Det finst ikkje noko som heiter metode.

Ikkje i poesien, ikkje i livet.

Ein blir bare gammal og trøytt. Så blir ein forelska.

Så blir ein gammal og trøytt igjen.

Og til sist er det ingen som bryr seg.

Ikkje eingong ein sjølv.

Ein må halde fast på svartsynet, 

elles har ein ikkje noko å skrive om

når ein blir gammal.

Lirum larum er både poesi og poetikk, og ved å bruke denne tittelen er det som om forfatteren ønsker å komme oss i forkjøpet - vi må ikke vente oss for mye av denne lille blekken. Det er ydmykt og sympatisk. Lirum larum er også "tittelsporet" i samlingen. Stadig vurderes egen verdi, men det trer også et større tema fram.

Poeng tildeles også på grunn av et budskap fikst gjemt i omslaget. I innbretten foran finner vi et stilig foto hvor Øglænd spiller biljard. I innbretten bak i boken er det bilde av en 8-ball. Et oppslag i Urban dictionary, gir den informasjon at uttrykket "to be 8-balled" blant annet kan bety å være i en vanskelig eller umulig situasjon. Ja, dette er vel kanskje en rød tråd. Er det forfattervirket eller i livet generelt det siktes til? Man kan jo lete etter flere spor i diktene.

Så, er disse diktene noe tess? Poeng og ekstrapoeng kommer haglende for språket. Det balanseres elegant og forfriskende mellom det naturlige, opphavelige og det som hører den nyere tid til, som i Håret mitt er ennå ikkje kvitt:

Kveldsfargar kviler over fjella ved Gandsfjorden.

Bleike urørlege skyer. Ein hettemåke lettar.

Dogga har lagt seg på plenane.

Ein cabincruisar sig langsomt og lydlaust framover.

[...]

Jeg blir fylt av stadig mer samfølelse etter hvert som jeg leser linjer som "Vi likar å føle oss enklare enn vi er", "Når eg gjer desse håplause forsøk. Ber over med meg.", "Gi meg litt tid, la meg strekke levinga litt utover, la meg leve litt halvt, litt kvart, av og til ikkje i det heile tatt;", "Vi ventar på at sola skal stå der ho stod før, på å tømme oska or omnane, på å vere totalt uskuldige sjølv om vi er skuldige i alt", og så videre.

Det dreier seg om å begynne å se enden på visen, egen utilstrekkelighet, lengsler. Det er falsk beskjedenhet av Øglænd å kalle diktsamlingen sin for Lirum larum. Han får cirka 100 poeng av meg!

Thea Kathrine Johannessen
Publisert 16.01.2012, sist endret 18.04.2012 - 10:50
Side-alternativer
Kategorier: