Men denne lykketilstanden inntrer bare i korte øyeblikk som beskrives så presist at man nesten kjenner ”markjordbærets flyktige sødme” på tungen. Jegets erindring om akkurat denne smaken inntreffer i et klostermuseum hun besøker sammen med sin datter. I museets samling av knokler, stopper de opp foran et kvinneskjelett som har et fosterskjelett i magen. Hvor makabert dette enn høres ut, er ikke dét inntrykket man sitter igjen med. Fortidens rester kan si oss noe om nåtiden. Dermed handler det plutselig om jegets egen morsrolle. Hun tenker på hvordan hun i sin ”gravide optimisme” trodde hun kunne skape et fullstendig lykkelig menneske. Hun innser selvfølgelig raskt at det er umulig. Og selv om dette egentlig er trist, avsluttes teksten med en ironisering over den moderlige omsorg: ”Senere overtaler du børnene til at drikke mælk ved at tale om de stærke knogler på museet”.
Tekstene bærer preg av en oppmerksomt blikk for omverdenen. Hesselholdt skriver da også at en ”pludselig opmærksomhed” er selve forutsetningen for at hun kan skrive. Og gjennom skrivingen kan hun fri personer, ting og hendelser fra glemselen. Slik kan tekstene nesten sees på som kjærlighetserklæringer til det som beskrives, ja - til verden og virkeligheten. Det anonyme får personlighet og det stumme får en stemme i En have uden ende. Og her vises like stor tekstlig omsorg for en sukkerspinnerske, et eiketre eller noens lilla silkekjole som henger til tørk i vinden.
Biblioteket har også disse bøkene av Christina Hesselholdt
BERGEN OFFENTLIGE BIBLIOTEK5556 8500

Biblioteket i sosiale medier