Hjemløshetens landskap

Mølleren Windisch og hans familie prøver å unnslippe Ceauşescus Romania. Herta Müller beskriver en vond drøm i et vakkert språk.

Mølla er stum. Stumme er veggene og stumt er taket. Og hjulene er stumme. Windisch har vridd om bryteren og slokket lyset. Mellom hjulene er det natt. Den mørke luften har slukt melstøvet, fluene og sekkene.

Herta Müller vant nobelprisen i litteratur i 2009, og i begrunnelsen ble det sagt at Müller er en forfatter som kombinerer poesiens fortetting og prosaens saklighet for å tegne hjemløshetens landskap. Müller tilhørte selv en tyskspråklig minoritet i etterkrigstidens Romania, under Ceauşescus diktatur. Hun utvandret til Vest-Tyskland i 1987, og boken Mennesket er en stor fasan i verden fra 1986 ble til mens hun ventet på papirene for å kunne reise ut av Romania.

Boken foregår i en landsby i det tysktalende distriktet av Romania, og handlingen er hovedsakelig lagt til etterkrigstiden. Samtidig henger savnet av de døde og elendigheten fra krigens dager tungt over byen. Mølleren Windisch og familien hans venter også på papirene for å kunne reise til Tyskland. Men i veien står makthaverne – militsmannen og presten – som Windisch trofast leverer mel til for å få gjennom søknaden. Men da Windisch i tillegg har en ung og vakker datter, oppstår det stadig nye krav før passet kommer i orden. Tematikken er dyster, men samtidig får vi gjennom det poetiske språket en nær virkelighetsfølelse, noe som også viser fram skjønnheten innimellom alt det vonde.

En skygge faller på sykkelen og en ligger utover graset. ”Datteren min,” sier Windisch, han vugger setningen i hodet, ”Amalie min er heller ikke jomfru lenger.” Nattevakten skotter mot den røde skydotten. ”Datteren min har legger som meloner,” sier Windisch. ”Som du sier, jeg orker ikke å se henne i øynene lenger. Hun har en skygge i øynene.” Hunden vender hodet. ”Øynene juger,” sier nattevakten, ”leggene juger ikke.” Han stiller skoene fra hverandre. ”Se på datteren din når hun går,” sier han. ”Stiller hun skoene parallelt på bakken når hun går, da er det skjedd.”

Boken har også flere magiske og surrealistiske innslag. Et epletre som selv åt eplene sin vakte furore før krigen. En ugle flyr rundt i byen, og hver gang den setter seg på et tak, er det noen i huset som skal dø. Samtidig er det den harde realismen i livene til landsbyfolket som bærer handlingen, og Windisch får innsikt i disse når han sykler rundt og leverer mel.

Mange har kritisert Herta Müller for å skrive i et vanskelig og symboltungt språk. Dette skyldes kanskje først og fremst at hun skriver så annerledes, at setningsoppbygningen og ordvalget er så fremmed for oss. Det er mange frittstående setninger, som kan synes å være nedsatt etter innfallsmetoden. Men så snart du kommer inn i forfatterens rytme, vil du bli drevet med av teksten, som etter hvert synes mer gåtefull og suggererende enn vanskelig. Ved å konstruere et nytt språk, konstruerer hun en ny verden, som gjør at dette ”hjemløshetens landskap” blir underlig klart og tydelig for oss.

Boken ble oversatt til norsk i 1990 av Ottar Odland, som den første av Herta Müllers romaner. Etter at hun mottok nobelprisen, kommer det jevnlig oversettelser av bøkene hennes, men denne vesle boken kan være et godt sted å begynne. Dette særegne forfatterskapet fortjener lesere.

Publisert 15.02.2013, sist endret 14.02.2013 - 14:46
Side-alternativer
Kategorier: