Portrett med nøkler

Ivan Vladislavic: Portrett med nøkler. Om å låse opp byen Johannesburg.

For å seie det svært forsiktig: det finst byar i verda med eit betre rykte enn Johannesburg. Byen er truleg best kjend for dei fleste for fattigdom og kriminalitet, ein valdsspiral ute av kontroll, eit monument over apartheidregimets fundamentale idioti og eit symbol på dei vanskane ein i Sør-Afrika framleis har med å handtere etterverknadene av dette menneskefiendtlege systemet.

Ivan Vladislavic (f. 1957) legg ikkje skjul på heimbyens harde realitetar, men i Portrett med nøkler (2006, til norsk 2008) syner han samstundes at Johannesburg er noko anna, noko meir. Utgongspunktet for teksten er "sjølvbiografisk", forfattaren skildrar sine vandringar, møte med familie og vener, minne, erfaringar, myter. Heile tida med byen som bakteppe, historie og samtid, den alltid underliggjande konflikten mellom svart og kvit, men samstundes med uventa vakre augneblinkar av forsoning, som denne skildringa frå 1981, frå det første snøfallet i Johannesburg på meir enn tjue år:

Det hvite fortsatte å falle, denne kalde og fremmede substansen. Folk kastet farge på hverandre. "Vil du bli hvit?" sa avisselgerne, "vær så god, her kommer det. Hvordan liker du det?" Og forretningsmennene sa: "Dere tror dere er hvite, bare fordi dere kaster snøballer på oss? Prøv denne størrelsen her." Og dette "å være hvit", selve dette begrepet "hvit" var bare skum som smeltet mellom fingrene på oss eller gikk i stykker mot en skulder. Det ble noe usannsynlig og tullete som vi kunne leke med, som ikke skadet noen, som ikke ville vare.

Gjennom anekdoter som denne framsyner Vladislavic det meiningslause, men samstundes forferdelege, ved apartheid: ei samfunnsordning som var så lite truverdig at ho kunne oppløysast, om enn midlertidig, gjennom noko så banalt som snøballkasting, men som likevel overlever som mental vrangførestelling i den sameinte "regnbogenasjonen" Sør-Afrika, no ikkje lenger av politiske, men derimot økonomiske årsaker:

"Jeg har disse for salg."

"Nei takk."

"Kjempebillig. Bare ti rand."

"Jeg skal ikke ha noen, takk."

"Må jeg bli kriminell?"

"Unnskyld?"

"Jeg kan bli kriminell."

"Hva mener du?"

"Folk som deg, dere sier at vi ikke skal begå kriminalitet, så derfor forsøker vi å selge ting. Og så sier du at vi ikke skal drive med salg."

"Jeg beklager, men jeg sa ikke at du ikke skal drive med salg, jeg sa at jeg ikke er interessert i å kjøpe det du har å tilby. Jeg trenger ingen caps, det er det hele."

"Kan jeg spørre deg om noe?"

"Ja."

"Vil du gi meg ti rand?"

Ein kan spørje seg om Portrett med nøkler er ein roman, eit langt essay, eller begge deler? Det som er sikkert er at det er ein eksepsjonelt variert tekst og eit høgdepunkt i eit av (Sør-)Afrikas mest særmerkte forfattarskap. Så langt er denne boka den einaste av Vladislavic som er utkomen på norsk (honnør til Humanist Forlag) - men fortvil ikkje: debutromanen The Folly (1993) i engelsk original og den praktfullt eksentriske Snabbköpet rastlös (2001) i svensk omsetjing er begge tilgjengelege hjå Bergen Offentlege Bibliotek.

Nils Henrik Smith

Publisert 20.01.2011, sist endret 03.01.2013 - 19:15