Jonathan Franzen: Frihet

Gi meg flere sider!
Jonathan Franzen: Frihet

Cappelen Damm, 2010, Norge

Jeg har lenge innbilt meg at jeg foretrekker små bøker. Kanskje et par hundre sider, der handlingen - i den grad den kan gjøres rede for - strekker seg over et kort tidsrom. Tykke romaner som tar mål av seg å beskrive familier gjennom generasjoner har slått meg som litt støvete og arkaiske. Etter å ha lest den amerikanske forfatteren Jonathan Franzens to kritikerroste romaner Korrigeringer (2001) og Frihet (2010) har jeg forandret mening.

Frihet teller rundt 600 tettskrevne sider, og forfatteren setter ikke punktum i utide. Men nok snakk om omfang. Det ikke antall sider det kommer an på, men hva man makter å gjøre med de. Jonathan Franzen oppviser en enorm utholdenhet i karakterbygging. Det er fristende å slutte seg til Benjamin Alsups karakteristikk av Frihet i magasinet Esquire; ”It's not that Franzen's prose makes other writers seem untalented; it's that he makes them seem so lazy (...)”.

Historien er like fantastisk som den er vanlig. Vi møter ekteparet Berglund (det virker alltid å være noen av svensk avstamming i Franzens bøker), og følger Walter og Patty gjennom studietiden, deres felles vennskap med den kommende rockestjernen Richard Katz, videre til livet som småbarnsforeldre i forstaden og til slutt som godt voksne. Identifikasjon alene gjør ikke nødvendigvis en bok god, men Frihet forsterker følelsen av at menneskeliv ligner hverandre. Det handler, litt brutalt sagt, om å finne en måte å leve på, som gjør at du kan leve med deg selv. Skrivestilen er klassisk og likefrem. Det er ikke slik at man stopper opp og gleder seg over språket i Frihet. Det er ikke enkeltsetninger eller passasjer som stikker seg ut, men summen av alle ordene som virker så overveldende.

Å være alene
Frihet har blitt sammenlignet med Leo Tolstojs Krig og Fred. Og Jonathan Franzen nevnes ofte i sammenheng med ideen om den altomsluttende Store Amerikanske Romanen - et tema Franzen selv berører i essaysamlingen Å være alene. Med ett virker det forlokkende å kaste seg over flere av kolossene, russiske som amerikanske. Gå inn i et langvarig forhold. Det kan være hardt arbeid, men noen ganger er det virkelig verdt det.


Tove Giskeødegård
Publisert 03.02.2012, sist endret 30.01.2012 - 20:02
Side-alternativer
Kategorier: