Øyer i hjertet starter med Kalimera-mannen – landhandleren som er en levende klisjé av en kretisk Bør Børson, uten andre ambisjoner enn å utøve landhandleryrket slik han alltid har gjort; evig optimist og en godslig selger som vet hva kunden skal ha, og kunden har aldri rett; det er Kalimera-mannen som vet hva du trenger, og det er slett ikke en lett liten ferdigskivet ostepakke. Nei, det er en halvkilos fet smakfull ost du skal ha på bordet i dag. Er det løye at Tove Nilsen har gitt boken undertittelen "En begeistringsbok"? Og dermed er listen lagt høyt, for hun reklamerer med at leserne vil la seg begeistre; at hennes egen begeistring automatisk smitter over til den som holder boken i hånden.

En kan la seg begeistre over Tove Nilsens evne til å mane fram en detaljrikdom som kan matche det mangfoldige vareutvalget til nevnte landhandler, men hun avslører et av sine illusjonistiske triks: "Siden jeg ikke har et eneste fotografi av henne, må jeg gjøre som fotografen i mørkerommet, vente i spenning på hvordan hun vil tre fram." Det er en erindringsaktig portrettbok med virkelige personer med deres ekte navn som opptrer i boken, og hun ønsker å behandle dem med skjerpet varsomhet. Og det er med kjærlighet hun portretterer sine personer enten hun betrakter de eldre kvinnene på Kreta sitt elegante baderituale, eller fergemannen som legger fra land på lille Skåtøy utenfor Kragerø.

Handlingen veksler stort sett mellom den litt hippieaktige småbyen Paleochora på sørkysten av Kreta og Skåtøy. Hun benytter ulike nav til å drive fortellingen videre. En herreløs hund på Kreta og en siameserkatt på Skåtøy om de ikke halser oss utover i boka, så blir en nysgjerrig på hva som dukker opp rundt neste sving, eller hvilke småoriginale mennesker hun betrakter med sin årvåkenhet for detaljer. Som en marinbiolog kan hun skildre småkryp i den norske fjæra, og selv en garvet botaniker vil nikke anerkjennende til beskrivelsen av blomsterfloraen på Kreta.

Øyer i hjertet er også en bok om å skrive og om å gå. Tomas Espedal er en inspirator og hun gjør sin egen variant med å gå som gravid i sjette måned i Kretas stekende sol. Dette blir litt i overkant og på en slags snuskete landhandel/kafenion må hun aller ydmykest be om skyss tilbake til sivilisasjonen. "Panathinaikos most important" - først fotball, så får vi se. Hennes graviditet vekker ingen sympati hos de kretiske gentlemen. Panathinaikos slår Inter Milan 4-2 og i fotball- og annen rus blir hennes ønske oppfylt.

Gøran Tunstrøm er et litterært forbilde som hun leser stående for å komme i rette modus. I denne sammenhengen er det Sven Kærup Bjørneboes Skjærgårdsfolk hun strekker seg etter. Bjørneboe får etter hennes mening språket til å bli ett med stoffet. Tove Nilsen er ihvertfall dyktig til å beskrive det hun ser: "... de minste fiskene ligger som tegneseriefigurer på tallerkenen". Fiske-tavernaen i Paleochora serverer dagens fangst av småfisk fra det libyske hav.

Men først og fremst er dette en bok om å reise. Reise tilbake i barndommens sommer og gleden av å stige helt umotivert av en taxi i Kandanos, en liten landsby i fjellene ned mot Paleochora, og bare håpe at en eller annen overnatting lar seg ordne i nattemørket. Tove Nilsen filosoferer også over hva reiser gjør med oss mennesker. Hennes filosofiske hovedreisemål blir å komme hjem som et nytt og bedre menneske.

For å kunne reise må forholdene ligge til rette. Foreldrene til Tove Nilsen hadde alltid følt seg underlegne fordi de ikke eiet sin egen hytte: ..."å bli hytteeiere, det urnorske ordet, hytteeiere, med egen tram, egen blåbærtue ..." Men for Tove Nilsen blir mantraet at den som eier, vender tilbake til sine egne saker, sine egne stier. Den eiendomsløse derimot, reiser til noe nytt og uforutsigbart. Og når hun ikke reiser en hutrig vinterkveld i Oslo, skriver hun seg til steinstranden i Paleochora; "steinene lå som geologiske sukkertøy".

Øyer i solen er også en bok om badekunstens terapeutiske virkning. Vannet løser opp nevroser og traumer. Mentale sperrer og låser gir etter og en tilstand av betydningsløs frihet oppstår. Denne filosofiske tilnærmingen til badelivet ligger nedfelt i kyst-kreterne og selv tilsynelatende stivnede menn på langt over åtti år behersker og utfører sitt daglige baderituale. Her i det kalde nord en nokså fjern tanke.

Boken er en lærebok i å observere; det å se det store i det små. Det er ikke alltid de prangende monumentene som er de største underverker. Det kan likegodt være en liten krystallklar sandbank i Kragerø-skjærgården; en sjøstjerne som tasser på de ørsmå benene som om det var undervannsballett den deltok i. Eller skildringen av en regnværssommer på Skåtøy som om hun har gått i "regn-lære" hos Stig Holmås.

Kanskje brevvekslingen med den gamle ungkaren Markhus som sa seg villig til å overta den utro siameserkatten er det aller fineste, det aller mest vare. Den tretten år gamle Tove Nilsen som venter spent på hvordan hennes kjære umulige prins overlever hos Markhus - taushetens inkarnasjon: "Den har også spist nøkkelost, men prøver å klore ut karven." Katten forvandles utover i brevene fra et innadvendt rasedyr til en jaktende tiger i Skåtøys jungel. Den angriper til og med en engelsk setter og flere ganger blir reven jaget.

God jakt på sol og sommer enten i bøkenes verden, eller som denne leser som straks reiser i Tove Nilsens kretiske fotspor.