W.G. Sebald: Austerlitz

To menn møtes på en jernbanestasjon i Antwerpen – den ene engelskmann, og vår forteller. Den andre – den egentlige fortelleren, Jacques Austerlitz. Sistnevnte er tsjekkisk jøde, finner han ut etter hvert, og forteller altså sin historie til engelskmannen, som videreformidler til oss, leserne, slik at omkvedet ”sa Austerlitz” blir velkjent underveis.
W.G. Sebald: Austerlitz

Gyldendal', 2004
Austerlitz er arkitekturhistoriker, og legger i lange sekvenser ut om jernbanestasjoners og bygningers arkitektur og historie. Langdrygt kan det virke i begynnelsen – av en bok som består av tre-fire avsnitt fordelt på nesten 250 sider – men ettersom historien rulles opp skjønner vi hvor viktig det hele er – det handler om erindring, og detaljrikdommen er nødvendig. I tillegg er det en velskrevet og troverdig oversettelse Geir Pollen har begått; den har et ”liv” og en flyt som ofte er fraværende i oversettelser.

Austerlitz føler i voksen alder at det er noe som ikke stemmer helt, noe som mangler, og helt konkret er dette de fem første årene av hans liv! I 1939, som femåring, ble han av sin mor sendt ut av Praha, med såkalt barnetog, eller Kindertransport, for å unnslippe nazistene. Slik havnet han i Wales, hvor han vokste opp hos fosterforeldre, fikk ny identitet, nytt språk og altså fortrengte totalt sine fem første leveår. Boken handler om Austerlitz’ reise bakover i tid, fordelt på mange år fremover i tid, sett i fortellerens perspektiv; han møter Austerlitz flere ganger i løpet av mange år, på kafeer forskjellige steder i Europa, og straks gjenopptar Austerlitz beretningen om sin progresjon i forhold til sin egen historie. Det er en reise for å finne ut hvem han selv var, hans mor, operasangerinnen, og hans far, motstandsmannen. Fysisk oppsøker han steder og bygninger, konsentrasjonsleire, jernbanestasjoner, og ved hjelp av sin gamle dagmamma, gamle bilder og brev finner han svar. Parallelt blir romanen en beretning om holocaust, holdt i et stramt og realistisk toneleie, uten fakter og sentimentalitet; Sebald uttalte at han mislikte filmer som Schindlers liste, som han fant sentimentaliserende.

En annen ting som gjør denne boken spesiell er billedbruken; vi får se bilder av Austerlitz som barn, av bygningene som blir beskrevet – kart over festninger og konsentrasjonsleire. Boken blander fiksjon og fakta, dokumentarisme, reiseskildringer og memoarer på et vis som gjør den gåtefull: hva er virkelighet, hva er fiksjon? Psykiater og bokanmelder Finn Skårderud kaller den ”noe av det beste og viktigste verdenslitteraturen har gitt oss de siste årene”.
http://www.gyldendal.no/Search/product.asp?product=180824&ID_Publisher=698
Professor i sos. ant. Thomas Hylland Eriksen sier det er ”en av de mest forunderlige bøkene jeg noen gang har lest”, og understreker viktigheten av boken: ”I og med at det har vært utgitt tusenvis av bind om annen verdenskrig, synes sjansene for å si noe friskt, nytt, gripende og sjokkerende mindre og mindre for hvert år. Austerlitz er en slående original og vakker bok som viser at kunststykket fremdeles er både mulig og nødvendig.”
http://folk.uio.no/geirthe/Austerlitz.html
Yngvar Ustvedt: ”En historie så velskrevet og stimulerende at man føler seg dypt beriket etter å ha lest den.”
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=229761

Winfried Georg Maximilian Sebald (1944-2001) ble født i Bayern, Tyskland i 1944. Han flyttet til England på sekstitallet, og underviste i litteratur ved universitetene i Manchester og Norwich ved siden av skrivingen, før han ble drept i en bilulykke i 2001. På norsk foreligger fire titler av Sebald: De utvandrede, Saturns ringer, Austerlitz og den nylig oversatte Vertigo. Alle oversatt av Geir Pollen, og alle i bibliotekets eie.

Trond Blom
Publisert 06.07.2010, sist endret 06.07.2010 - 12:13
Side-alternativer