De mest brukte emneordene på nettsidene

2. verdenskrig BLUG Billedbøker Bjørnstjerne Bjørnson Bokprat Brettspill Dagbøker Dukketeater Dyr Forfattertreff Fri programvare Fribyforfattere GNU/Linux Hiphop Humor Høytlesning Jubileum Kjærlighet Konsert Leksehjelp Lille Trille Ole Bull Pekebøker Reise Russland Skriveverksted Spill Tegneserie Tegneserietips Tips og nytt Ungdom Usa arkitektur barndom barnelitteratur beatgenerasjonen bergen bergensartister bergensbanen bildebok billedbok biografi bryllup buekorps edvard grieg fantastiske fortellinger film filmatiserte bøker filmhistorie filosofi fjernsynsteater flashspill flyktninger foredrag forelskelse forfatterintervju forfatterportrett fotball fra bok til film fransk film fransk nybølge genetikk h.c. andersen herrefløyen hester høytlesningsbøker identitet inspirasjon jul kjærlighet komedie kriminal lenker mat matoppskrifter mobbing musikkrariteter norsk film nyhet planter plattformspel poesi polarforskning politikk presidenter realfag reise retrospill science fiction skateboard ski sommerlesning sorg spenning spill spillkveld stumfilm teater tidsskrift vennskap

Få hjelp

Lån

På biblioteket

Skoler og barnehager

Abonnementsbaser og søk

Om hovedsamlingene

Populært

Arkiv

Lokalt

Du er her: Forside / Litteratur / Lesetips og nye bøker / Andrzej Tichy: Sex liter luft

Litteratur

Andrzej Tichy: Sex liter luft

Første del av Andrzej Tichys roman Sex liter luft åpner med kapittelet ”Förste veckan efter” og beskriver Ivans første dager etter … ja, etter hva da? Vi får nemlig ikke vite hva som egentlig har skjedd, men Ivans mamma har i hvert fall forsvunnet fra leiligheten, og det viser seg snart at alle menneskene i drabantbyen der han bor også har forsvunnet.

Det finnes ingen mennesker noe sted, bare katter, måker, andre ”urbane” dyr – og Ivan. Denne apokalyptiske situasjonen har vi nok alle en eller annen gang drømt, eller mardrømt om, men man innbiller seg som oftest at man skulle kunne takle situasjonen på et vis. Den unge Ivan blir derimot nokså apatisk, han forstår naturlig nok ikke hva som har skjedd, og hans få forsøk på å finne det ut fører ingen vei. Han reagerer med å trenge seg inn i andres tomme leiligheter, han ramponerer dem, tar med seg enkelte ting, men det er hele tiden uten noe overordnet mål om å overleve på best mulig vis eller skape seg et nytt liv.

Boken består av tre deler som alle inneholder beskrivelser av uker før og etter det inntrufne. Mellom kapitlene kommer et såkalt kontrapunktisk kapittel der et ”vi”, eller egentlig flere ”vi”, snakker i munnen på hverandre. Det kontrapunktiske er nettopp denne sammenstillingen av flere perspektiver på samme hendelse eller tidsforløp uten at hovedpersonens stemme får delta. Det er lett å forestille seg at dette kan være stemmene til alle menneskene som har forsvunnet, men det er slett ikke så lett å finne ut hva de egentlig vil si ettersom de hele tiden motsier og avbryter hverandre.

Når vi følger Ivan i dagene og ukenefør katastrofen eller utryddelsen, avdekkes et liv som kanskje ikke er mindre mistrøstig enn etterpå, om enn på en helt annen måte: Mesteparten av tiden går med til destruktivt tidsfordriv sammen med kompisene eller å forsøke å være til minst mulig bry for sin deprimerte mamma. Om dette kan kalles en dystopisk roman, det vil si en roman med en negativ fremtidsvisjon, kan man i hvert fall ikke avgrense dystopien til fremtiden. Romanens nå virker nemlig ikke å være så veldig langt unna.

Tichy fikk den høythengende svenske prisen Borås Tidnings debutantpris for denne romanen, og det må sies å være vel fortjent. En mer tankevekkende politisk og samtidig uavklart poetisk roman er det lenge siden jeg har lest.