Demian Vitanza: Urak

Urovekkende om skyld.
Demian Vitanza: Urak

Aschehoug, 2011, Norge

Det er såre enkelt, er det ikke? Bare å ikle karakteren en gul frakk og vips så har du en uforglemmelig karakter? Hamsun gjorde det i Mysterier, Erik Gustavson gjorde det i den filmatiserte utgaven av L.S. Christensens bok Herman. A.A. Milne med Christoffer Robin, Steven King har gjort det. Ja, listen er lang, navnene store. Om Demian Vitanza kledde sin hovedkarakter i sin debutbok i gul frakk for å nå disse nevnte høyder er heller tvilsomt. Bare det å plassere Vitanza i samme setting som disse er dårlig gjort, men Vitanza har skrevet en slående velskrevet debut, og av alle gule frakker jeg har møtt finnes den skumleste av dem i Urak.

Urak er en tredelt roman som handler om Markus, Bård, deres respektive døtre og den unavngitte mannen i en slitt, gul regnfrakk som dukker opp når det er som mørkest. Markus har forlatt alt og flyttet til skogs. Vi aner konturen av noe Markus har gjort, noe utilgivelig og fryktelig, noe som har rammet hans egen datter. Markus sliter med brokete setninger og ord som ikke finner tilhørighet, og datterens myke og naive stemme som søker trygghet hos sin far: "Hvis ikke du sier det til noen, pappa, så sier ikke jeg det til noen".

Bård og Veronika, far og datter, tilbringer tid sammen for første gang på mange år. Vi får et innblikk i den unge jenten Veronikas tankesett. "Hvorfor forlot Bård henne og moren? Og hva mener mamma med at han ikke klarte å holde fingrene for seg selv?" Minnene, ordene, virkeligheten; alt er fragmentert. Veronika sliter med å erindre barndommen, mens Bård liker vi bedre og bedre etterhvert som historien strider frem, men så, ut av skogen, dukker mannen i den gule regnfrakken opp...

I motsetning til de to foregående delene blir siste del fortalt i første person entall. Jeg-personen har en gul, glatt regnfrakk. Han er et ingenting, bor i en pappeske under en bro. Han forteller tilfeldige jenter at han er deres far og skriver setninger på vegger for å bearbeide tvangstanker: "Hvem fant på det forbanna språket jeg tenker med?".  

De tre historiene spinner inn i hverandre og leseren får stadig opplyst detaljer som fører historiene sammen, nærmest i parallelle univers. Jeg klarer ikke å la være å tenke på David Lynchs Lost Highway når jeg leser Urak. Det er noe mørkt og urovekkende ved hele boken, noe uforklarlig. Hva er egentlig sannheten? Og kan vi egentlig stole på minnene våre? Vitanza gir ingen svar, han lar det forbli usagt. 

Per Vold
Publisert 06.01.2012, sist endret 09.01.2012 - 11:49
Side-alternativer