1

Hvorfor ikke begynne med en gate. Gaten og strekningen jeg gikk frem og tilbake nesten hver dag i mer enn to år. Bjørnsonsgaten, trafikkert og skitten, arbeiderboliger i rekker på hver side av skyggen som ligner en vei, en innfartsåre, blodfattig og kald, et smalt fortau, forbi fabrikkområdene, bensinstasjonen, ned mot Danmarksplass, byens mørkeste lyskryss. En elendig gate, nedbrutt av nedslående spor: et døende tre, nedfallstrehuset og en eksosnedstøvet hekk, vinduet hvor hun står og trekker av seg bomullsgenseren.

    En elendig gate, min adresse og yndlingsstrekning inn mot byen. (Idag - når jeg bor på den andre siden av byen, i en lys, ren leilighet med terasse og utsikt over havnen - hender det at jeg tar bussen til Bjørnsonsgaten for å gå ned gaten og den gamle strekningen mot sentrum.) Gaten åpner seg mot yrkesskolen og Krohnsminde til høyre, høyblokkene og Solheimsviken til venstre, jeg passerer kokkelærlingene på steintrappen utenfor skolen, de står og røyker under de hvite luftige kokkeluene, som om de holder oppe skyene med kokkehodene sine, syv-åtte kokkelærlinger i en rekke ved siden av frisørlærlingene, lett gjenkjennelige på grunn av hårfrisyrene, røde, grønne hårmanker i alle lengder og retninger (en av jentene har barbert bort håret i en skinne fra pannen til nakken, som om veien fortsetter gjennom hodet hennes) og jeg går rett frem, ned mot Danmarksplass. Ned under trafikkmaskinen. Til høyre eller venstre i tunnelundergangen? Undergangen deler seg, idag går jeg til høyre, og det må jeg være glad for, i ettertid, at jeg ikke gikk til venstre, for litt lenger ned langs høyreruten, like forbi Forum Kino, etter bakken mot store Lungegårdsvann, på broen hvor fisken ligger og dør på asfalten, treffer solskinnet et trafikkskilt og jeg blir truffet av en uventet lykkefølelse. Den sier ikke annet enn: du er lykkelig. Her og nå. Grunnløst. I dette øyeblikket er du lykkelig, uten grunn, som en gave. Det kan ikke beskrives annerledes. Jeg har ingen grunner til å være lykkelig, er fyllesyk og nedtrykt etter å ha drukket sammenhengende i fire dager, bor alene i et skittent hus i en elendig gate, sover på en madrass, ingen møbler, forlatt av hun jeg trodde jeg skulle klare det sammen med. Jeg holder på å ødelegge meg selv, et hardt og alvorlig undergangsarbeide, drikker og går i oppløsning, og plutselig er jeg lykkelig. Hvorfor? Fordi sollyset treffer et trafikkskilt? Jeg mister pusten og må stoppe. Kjenner en varm og jublende klarhet i kroppen. Tankene våkner og mister tyngde, det er en helt konkret erfaring, tankene blir lettere, og jeg fortsetter å gå, lettere nå, mot Nygårdshøyden og sentrum. Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går.

2

 Å gå i hundene: krype, på alle fire, magen langs gulvet, ansiktet ned, et arr i øynene, lyset, det slår som en stokk, et sår noen plystrer i, hun plystrer i blodet, det plystrer i hodet, hvem er det som plystrer, nærme seg dette, krype langs gulvet, inn under bordet, en dam av alkohol, slikke den opp, rulle seg rundt og legge seg til under bordet, du ser halvparten eller mindre av alt, midjen, kanskje, de nakne føttene, og om kvelden, kanten av nattkjolen. Bordkanten sperrer for ansiktet, det er din far, din herre og mester, den vakre ryggen, svetten og skjorten, vi flytter igjen. Det tomme rommet, så befriende nakent, en lampe, ja, noe å elske, å elske en lampe, kle av deg, slukk lyset og gå til sengs, hvis du bare visste, hvordan kan du vite, hva er det du vet, han finner sigaretten, kryper under bordet, hvor godt det er å krype, drukne i seg selv. Hvor godt det er å drikke, fylle seg med glemsel, gå nedenom og hjem.Å

Det synkende mørket under bordet, som å bo i et hus i huset, mandag, tirsdag, torsdag, et hundehus, du kryper ut, ruller inn mot veggen, stikker beltespennenålen i stikkontakten, der! kjenner du lyset, kjenner du kraften, nå kan du se hvordan han reiser seg opp, famler mot døren, kjemper og bykser, hopper mot dørklinken og når den med kjeften, biter den ned, metallet mot tungen, bjeffer opp døren og løper ut i gangen, bråker og lager alle de lydene som er nødvendige for at noen skal komme og hente ham bort.

 3

Før jeg går: la oss regne opp de gledene vi kjenner! Å drikke, stå i baren og svaie, løfte glasset, tenne sigaretten, snakke uten å vite hva som blir sagt, en ustanselig strøm av glemsel som blir mottatt av en hvilken som helst munn.

Dagen etter, å krype gjennom byen, opp trappene, inn døren, over teppet, se opp mot vinduet, leke med barna, snakke til de små som en vanvittig.

Å elske, jeg mener, kaste meg over henne, få på henne klærne, trusen og strømpebuksen, underskjorten, genseren, tré over henne luen og jakken og sende henne av gårde, og løpe, i full fart nå, ned fra barnehagen, ned svingene og trappene, storme inn i leiligheten og kaste meg over henne, trekke av genseren og strømpebuksen, trusen og underskjorten, tvinge henne til sengs, jeg mener, her har du mitt liv.

En ren glede, å sove.

En alvorlig glede, å våkne, hver morgen å våkne, alvoret ved livet. Det er en glede at livet er alvorlig. Du våkner, det er en glede, du våkner til alvoret, livet våkner, ikke bare du, men naboen og butikkene, gatene og luften hun ikke puster lenger.

Gleden ved livet. Jeg elsker livet. Jo eldre jeg blir, desto gladere blir jeg i livet. Jeg blir mer og mer redd døden. Dette forundrer meg. Jeg blir ikke klokere med årene, tvert imot, det kan være at jeg går mot en ren og altomfattende dumhet.

Gleden ved å holde seg i ro, over lengre tid, å bli hjemme, innestengt i leiligheten, låse døren, dempe lyset, sitte ved lampen og skrivebordet, skrive eller ikke skrive.

Gleden ved skrivebordet, ved tingene, askebegeret og lampen, vinduet, stolene, gulvteppet og dørene. Gleden ved tingene. Skapt av menneskehender. Dette huset, disse trappene, denne heisen, alle dørene og kvadratene, bøkene og brevene, dette skrivebordet, denne pennen, skapt av språket.

Det er tirsdag, og først idag tenker jeg over gleden ved det å kunne snakke. Jeg gleder meg over å kunne tenke, akkurat idag gleder jeg meg over å kunne skrive, det er tirsdag, og jeg gleder meg over at det er tirsdag.

Jeg har ikke glemt gleden ved å reise. Den opphissende gleden det er å forflytte seg, sitte i en bil og fyke av gårde, ubevegelig og i rasende fart, jeg elsker å kjøre fort, fort og langt, ut av byen, i mørket, kjøre om natten, ut av byen og tilbake. Eller de korte turene, med buss eller båt, frem og tilbake den samme veien; aller best liker jeg fergene, eller togene, de forlater ikke sine opprinnelige planer.

Vi glemmer. Vi glemmer det fundamentale, gleden ved å våkne, å kunne reise seg, gå ut på kjøkkenet og drikke et glass vann.

Et glass kaldt vann!

Jeg vet ikke om du kan huske ... triumfen ved det å kunne reise seg, opp fra gulvet, bli stående å svaie, den plutselige beherkselsen og barnlige gleden ved å kunne gå fra rom til rom.

Nei, aller best liker jeg å gå.

Det er tirsdag, og jeg går ut. Jeg går ut og drikker. En idiotisk glede. Gleden ved å svaie og miste ordene og balansen, sjangle og krype, det er nesten som å bli barn igjen.

Gyldendal om Espedal:

Tomas Espedal er født i 1961 i Bergen og debuterte som forfatter i 1988. Han har utgitt både romaner og kortprosasamlinger, og ble i 1991 prisbelønt med P2/Bokklubbens romankonkurranse for Hun og jeg. I 2006 fikk Espedal et slags gjennombrudd (han har vært høyt verdsatt hos en liten, men svært begeistret menighet tidligere, også) med boken Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. For denne ble Espedal nominert til Nordisk Råds litteraturpris og tildelt Bergensprisen. Hans andre hovedverk er nok trilogien Biografi - Dagbok - Brev, tre usedvanlig velskrevne bøker der han utforsker viktig tematikk innenfor disse tre private og beslektede sjangerene. Espedal er en stilistisk finslepen forfatter som gir av seg selv, og som på en høyst særegen måte setter de store og små tingene i tilværelsen i perspektiv.