Herr Moro var navnet på en kjøleskapstekniker som på 20-tallet lot seg fryse ned i en isblokk for å demonstrere nye fryseteknikker og dets muligheter. Tanken var at man kunne fryse ned mennesker: syke i påvente av nye typer medisiner, eller arbeidere i påvente av bedre økonomi. Etter 30 minutter ble herr Moro hakket ut fra isblokken – i live, men sterkt nedkjølt.

Fotografiet ”Mr. Moro successfully being frozen in cake of ice” pryder forsiden av denne underlige boken, og blar du litt i den vil du finne flere utrolige sammenstillinger av bilder, historier og tekstutdrag. Her finner du tekster fra verdenslitteraturen: Kafka, Beckett og Dostojevskij, men også reklametekster, utdrag fra essay og vitenskapelige avhandlinger, plansjer over solsystemet og menneskekroppen. Utdrag fra menneskerettighetene er stilt sammen med et bilde av en gorilla i fangenskap som leker med sin nyfødte gorillaunge. Albert Einsteins tanker om meningen med livet er sammenstilt med bilder fra Hiroshima og atombomben. Tyske soldaters fortvilte brev fra Stalingrad blir etterfulgt av et sitat fra Bertrand Russel: Og hva skal vi si om mennesket selv?

Boken skapte stor oppstandelse da den skulle bli gitt ut i Sverige. Utgangspunktet var et oppdrag fra Stockholms landsting: de skulle lage en kampanje for elever i niende klasse i håp om å få opp søkertallet til omsorgsyrkene. Roy Andersson og hans medarbeidere bestemte seg for å begynne på det helt grunnleggende: tekster og bilder som handler om menneskeverd, om forbrytelser mot mennesket og forsvar av mennesket. For mange ble dette et alt for diffust utgangspunkt. Et bilde av en enorm ku med manipulert melkeproduksjon skulle bli det avgjørende ankepunktet for prosjektets motstandere – syv leger fra Huddinge sykehus skrev et protestbrev til regjeringen: ”En ku har ingenting med sykepleie å gjøre!” Prosjektet ble avbrutt etter et år, da Landstinget i Stockholms nye ledelse fastslo at hele kampanjen var unødvendig. Likevel ble boken ferdigstilt og utgitt i 1992, og er siden blitt rost i skyene av kritikere og allmennhet, og oversatt til flere språk. Her i Norge har den også fått svært god omtale, blant andre av Thomas Hylland Eriksen: ”Denne boken er et humanistisk manifest uten fnugg av påtatt sentimentalitet og tomme festtaler”, og Fredrik Wandrup: ”En ren konsert i a-moll for verdenslitterære tekster og kresne fotografier, en mirakelkur av visdom og synsinntrykk, kort sagt: Et veritabelt minibibliotek av en bok.”

Boken avslutter med Virginia Woolfs betraktninger om hvordan man bør lese en bok. Her påpeker hun vanskelighetene ved møtet med biblioteket, noe enhver kan kjenne seg igjen i: ”Det kan godt synes å være lite annet enn trengsel og oppstablet forvirring. Dikt og romaner, fortellinger og memoarer, ordbøker og oppslagsverk; bøker skrevet på alle mulige språk av menn og kvinner av alle mulige sinnelag, raser og aldre skubbes mot hverandre i hyllene. Og utenfor skryter eselet, kvinnene sladrer ved vannpumpen, føll galopperer over marken. Hvor skal vi begynne? Hvordan skal vi bringe orden inn i dette mangfoldige kaos, og slik få dypest og mest omfattende glede ut av det vi leser?”

Høres problemet kjent ut? Hvorfor ikke begynne med å bla litt i denne? En liten introduksjon til litteratur- og idéhistorien, som du ikke kommer til å legge fra deg med det første.