Frode Grytten - intervju og anbefalinger

Vi sitter på kafeen på togstasjonen. Der sporene bare går en vei. Vekk. Han åpner vesken sin og gir meg en liste. Jeg ser at det er boktitler, side opp og side ned. ”Jeg har sittet i formiddag og laget en liten liste”. Han ser alvorlig på meg. ”De her bøkene MÅ du bare lese! De er dritbra!”
Frode Grytten
Om jeg lukker øynene kan jeg se han for meg. Han går forsiktig i duffelcoaten sin mellom mørke trereoler på Odda folkebibliotek. Jeg kan se øynene hans. Han leter. Han er yngre, rundt 15 år. Melankolsk blikk. Snakker med bibliotekaren, spør forsiktig om en bok. Hvisker. Hva sier han? Hva er det han spør om?

Frode Grytten er her! Vi skal snakke om bøker. Bøker og viktigheten av anbefalinger. Mye har han lest og skrevet siden den gang. Nå er han en annerkjent og lest forfatter. Nå er det tid for å spørre ham: hvilke bøker var det som satte deg i gang? Langt der inne i fjordtarmen, mellom fabrikker og murboliger. Hvilke bøker ga deg inspirasjonen? Hva er så bra at du kan anbefale det til alle?

Vi sitter på kafeen på togstasjonen. Der sporene bare går en vei. Vekk. Han åpner vesken sin og gir meg en liste. Jeg ser at det er boktitler, side opp og side ned. ”Jeg har sittet i formiddag og laget en liten liste”. Han ser alvorlig på meg. ”De her bøkene MÅ du bare lese! De er dritbra!”

Vi snakker om anbefalinger. Jeg kan huske da jeg selv leste en essaysamling av Ragnar Hovland da jeg var rundt 17 år. Han skrev med stor entusiasme om folk jeg aldri hadde hørt om: Richard Brautigan, Ernst Jandl osv. Men jeg stolte på ham. En sånn god mann kunne ikke ta feil. Og nei da. Det stemte.

Nå er det Frode sin tur. Du kan stole på ham.

- La oss se litt på listen din, Frode. Du starter med en diktsamling. Frank O´Hara: "Solen ute på Fire Island". Oversatt av Jan Erik Vold. Er det en tilfeldighet at den står øverst?

- O´Haras dikt er jo alltid knyttet til noe konkret, det er ikke bare dikt. Han skriver samtidig små fortellinger. Det er noe med livsfølelsen i den boken, energien. Lettheten. Tyngden. Alt går sannelig ikke greit for den mannen, men han gjør det til noe viktig, noe…elegant. For meg handler det også om følelsen av New York. Tempoet. Det går så fort, skiftningene. Det er en bok jeg tror jeg aldri blir ferdig med, tar den opp innimellom og blir minnet på noe…

- Jeg synes det er mye poesi i dine egne bøker, selv om det er romaner eller noveller. Leser du en del dikt?

- Ja, jeg leser en del, men ikke så systematisk. Det er i tillegg så vanskelig å snakke om dikt. Det glir unna. Hva som er godt eller dårlig. Du bare merker det når det er der. Det er en umiddelbar følelse. Alt er som det skal. Alle ordene er nødvendig i et godt dikt. I en god roman kan man fortsatt ta bort mye, men i en diktsamling er det beinhardt: det som står der det står der!

- Er det perioder det er viktigere?

- Ja, noen ganger kan det være viktig å komme ned i bunnen. Til grunnstoffet, det poengterte.

- Da du begynte å kikke i bibliotekhyllene i Odda som 15-åring. Hvilke bøker var det som vekket deg? Hva var det som fanget deg?

- Ja, jeg var jo ute etter noe spennende. Det måtte være spennende! Så det naturlige var å lete i krim-hyllene.. Jeg leste Raymond Chandler: Det lange farvel og Den lange søvnen. Ble helt oppslukt. Samtidig så var det så forbannet godt skrevet. Chandler skilte seg ut på det området. Det var noe med…

- Det hardkokte språket?

- Ja, så utrolig presist. Han eksperimenterer gjerne med å la intrigen flyte ut, men aldri språket. Språket er hele veien presist og glassklart. Chandler tegner et kart av en by, på et visst tidspunkt. Kan minne litt om Paul Auster. I krimsjangeren må jeg samtidig få nevne Dashiell Hammett. Han er nesten like bra.

- Ga disse bøkene deg et ønske om å skrive selv?

- Nei, men å lese mer! Det han beskrev lå for langt borte. Det var vanskelig å forestille seg at jeg hadde noe å fortelle der. Det gikk enda en stund før jeg fant fram til de som fikk meg til å sette meg ned og skrive. Men Chandler ledet meg videre til de andre. En annen type spenning. Til William Faulkner og Ernest Hemingway. Flannery O´ Connor!

- Og disse ledet i neste omgang til...

- Virginia Woolf og Raymond Carver. Hva skal jeg si? Dette er helt enestående forfattere.

- Hvordan ble du oppmerksom på disse linkene? Hvordan greide du å manøvrere deg fram til all denne kvaliteten? Hvordan visste du hva du skulle lese?

- Jeg begynte å lese bøker om forfatterne. Biografier, referanser, gamle intervjuer. Anbefalinger.

- Slikt vi holder på med nå…

- Det var sånn jeg for eksempel fant John Fante og Charles Bukowski.. ”Vent til våren, Bandini!” av Fante er kanskje den boken som har betydd mest for meg. Den gjorde at jeg skjønte at det gikk an å skrive om sin egen plass her i verden, om det små og lokale. Det gikk an å ta tak i noe familiært og få det til å funke.

- Og Bukowski?

- Bukowski! En bra forfatter, men kanskje han skrev litt for fort. Men han er fin. Det var en god tid den gangen. Sitte og lese bøker. Oppdage nye ting hele tiden. Og når jeg først var kommet skikkelig i stimen ville jeg så lese alt! Jeg begynte å lese verdenslitteraturen.

- Ja, for inngangen din til litteraturen var jo utpreget amerikansk. En annen fellesnevner for de bøkene du nevner der er at de beskriver outsidere, tapere, folk som har havnet på feil sted i livet?

- De amerikanske bøkene var min første forelskelse. De fins enda i hjertet. Jeg blir ikke kvitt det. På en måte er dette språket fortsatt med meg når jeg skriver. Ja, det var spennende å lese om det skitne, det uperfekte. Den gangen var dette spesielt for disse bøkene. Nå har litteraturen endret seg. Nå skriver så mange forfattere nedenfra. Skitten realisme. Det er blitt en slags ny regel. Mainstream. Jeg må også få nevne Hubert Selby jr. Jeg har lært mye av ham. Skyvet han har, stilen og elegansen tross alt det dystre han dukker ned i. Han har en nesten pønk-lignende energi!

- Andre som du føler for å nevne i denne sammenhengen?

- Jeg må nevne Alan Sillitoe. Han var viktig for meg. Særlig debuten hans, Saturday Night and Sunday Morning. Det er en suveren roman, skrevet med et overskudd og en energi som griper tak i meg fremdeles. Hele forfatterskapet hans er verdt å få med seg. Jeg har nok en forkjærlighet for briter som skriver fra arbeidermiljø. Ali Smith, Kirsty Gunn, Jeff Torrington, James Kelman, og Irvine Welsh på sitt beste.

- Alle forfattere skriver jo på en eller annen måte i forlengelsen av sine tidlige lesninger. Du nevner at den første forelskelsen tok bolig i deg, at den har blitt med deg inn i ditt eget språk?

- Å skrive innebærer å være i dialog. Snakke med det du har lest, det du setter pris på. Skrive seg inn og ut av det. Det er vanskelig å tenke seg en forfatter fri for påvirkning. Ingen er helt unik. Mange av de jeg liker i dag har referanser til den samme litteraturen og popkulturen, B-filmer. For eksempel Jonny Halberg, og ikke minst Kjartan Fløgstad! Han var en stor oppdagelse. Plutselig var det en fyr der som skrev om min egen norske bakgrunn. Industrien, musikken, fotballen. At det hadde en verdi å skrive om det også. Samtidig er det formmessig eksperimentelt. Fyr og flamme. Dalen Portland! Han har jo sine linjer til gode søramerikanere, for eksempel Borges.

- Han forholder seg også på en uvanlig måte til intrigen?

- Jo, det med intrige kan jo gjøres på så mange måter. Ulikt. Som hos Hemingway og Faulkner.

- Faulkner er fantastisk…

- De bøkene er merkelige greier. Han skriver seg langt ut på viddene. Av og til lurer man på om han gjør feil, men nei da. Faulkner er en mester på roman, slik Hemingway er novellens. Han er suveren i kortformatet.

- Er det noen novelleforfattere i dag du mener er med på å utvide og fornye denne sjangeren?

- Nei, det blir vanskelig. Novellen har så strenge krav at hvis man eksperimenterer for mye med den, blir den noe annet.

- Men har du noen favoritter nå?

- Raymond Carver. Det er litt vittig med han. Han var jo utrolig hipp for noen år siden, så begynte alle å like han. Så skulle alle ta avstand fra han, ta han liksom. Men jeg heier fortsatt på Carver! Og jeg liker kompisene hans, Richard Ford og Tobias Wolff. Det er ren prosa, enkel, naken, dyp. Som Grace Paley og Richard Yates, to andre gode amerikanere, med noveller som spesialiteter. Eller som norske Kjell Askildsen.

- Ja, det er en del som skriver i denne tradisjonen..

- Ja visst. Men jeg må også nevne to unge lovende. Bjarte Breiteig som sist ga ut Surrogater. Han er ”Det norske hvite håpet”! og Joakim Forsberg som kom ut med den helt enestående samlingen: Den ni söker är inte här.

- Ja, den var uhyggelig. Kjempebra! Den sitter fast enda. Utrolig hvordan han bygger opp spenningen. Han skumle haikeren i baksetet… Forsberg tar det til et punkt hvor man ikke kan gå videre, og så gjør han det …

- Jeg har begynt å lese japanere også! Stramme, fine greier. Yasunari Kawabata er en god mann. Særlig på novellene. Han fikk nobelprisen i 68. Og Nagai Kafu. Han virker litt som en tulling, skriver merkelige greier om afro-amerikanere, men skriver bra bøker. Noveller, essays, reiseskildringer. Skriver om å være japaner i USA. Der har du USA igjen. Utrolig bra skrevet!

- Andre japanere?

- Haruki Murakami! Noveller det også. Skriver fra det modere Japan. Har skrevet en spennende dokumentarbok fra gassangrepet på undergrunnen i Tokyo. Han skriver fortellinger, basert på 50 intervjuer. Skriver historiene som alle flettes inn i denne dagen. Fortellinger om terror, tankene til folk, ofrene. Hva skjedde den dagen, hvor var folk på vei? En god og viktig bok. Underground. Den må dere skaffe på biblioteket!

- Vi har den! Det minner om formen i din egen Bikubesong, eller Carvers Short cuts. Flere fortellinger og skjebner som veves sammen. Det urovekkende underet at vi faktisk lever i den samme verden, en fysisk verden!

- Frastøtende, vakker. Alt sammen! Jeg føler ikke behov for å skrive eller lese om noe bak. Jeg kommer rett og slett ikke forbi fascinasjonen over det ytre. Alle mine favoritter holder seg i det ytre, mysteriet fins i overflaten. Av og til kan skriften føres inn i det drømaktige, mellom dette og det hinsidige. Randsoner. Som hos Ray Bradbury. Konkret og fysisk, men det som skjer er jo underlig! Han beveger seg inn og ut av realismen. Og sånn er jo livet! Fotografier er viktige på den måten. Det du ser er fysisk, men faen så rart det er! Så hinsides det en trodde! Se for eksempel på bildene til engelskmannen Martin Parr. Dette er verden, dette er det ”vanlige” og det er nesten ikke til å tro.

- Noen anbefalinger blant det drømmeaktige?

- Jeg har lyst til å nevne Tove Janssons Det usynlige barnet. Den er en metafor på dette. Verden som synlig og usynlig. Og den Portugiske forfatteren José Saramagos fine bok Det året Ricardo Reis døde. Figuren Reis i den boken var jo en av dikteren Fernando Pessoa sine heteronymer. (anbefalt: Uroens bok). Pessoa skrev jo dikt ut i fra figuren Ricardo Reis. Saramago henter han selv fram lenge senere, låner ham og bruker han som romanfigur. Fernando Pessoa selv dukker selv opp i boken og tar Reis med seg inn i dødsriket. Forvirret?

- Og alt er beskrevet som det var den naturligste ting?

- Jepp! Og slik er det jo ofte. Livet er rart og vakkert.

- Poesien oppholder seg jo nettopp ofte i rommet mellom drøm, tanke og virkelighet. Vi har snakket om O`Hara, men du anbefaler også Federico Garcia Lorca. Også han tar oss med til New York.

- Jeg er veldig fascinert av denne byen.. Du burde sjekke ut fotoboken Snaps. Av Elliot Erwitt. Opprinnelig fransk-russisk jøde. Måtte flykte til USA. Han hadde vanskelig for å lære seg engelsk. Han ble opptatt av ansikter, mimikk, språkløs kommunikasjon. Han skaffet seg et billig kamera og begynte å ta bilder for bedre å forstå verden. Hvis han hadde blitt igjen i Frankrike kanskje han hadde blitt forfatter i stedet?

- Jeg ser at du anbefaler en del nynorske navn på listen din. Bl.a. Arne Garborg, Jon Fosse, Olaug Nilssen, Ragnar Hovland. Er det nynorske språket viktig for deg?

- Det er noe med nynorskforfatterne. De vet at de skriver ut i fra en plass i verden, ikke ”Europeiske visjoner” akkurat. (hø, hø). Historiene fins i det små, i det egne univers. Garborgs Fred er et lysende eksempel. Det er vanskelig å forstå hovedpersonen Enok, men i hans språk, i hans univers blir det selvfølgelig, forståelig. Den indre kampen. Naturen, de religiøse grubleriene. Natur og menneske flyter helt i hop i den boken. Den er steinbra! Det fins bevissthet i det nynorske. I bokmål er det så mye ferdig tygget språk, krimskrams.

- Jeg ser du har med ungdommelige Olaug Nilssen: "Vi har så korte armar"?

- Den nye generasjonen. Hun har det. Og er samtidig gyslig vittig. Det er ikke noe minus. Kanskje det er litt for lite av det i litteraturen. Når vi er inne på det nynorske er det forresten vanskelig å komme utenom Brit Bildøen og Lars Amund Vaage.

- Boken hennes er samtidig ekstremt mørk?

- Uhygge og humor opptrer ofte sammen. De forsterker hverandre. Kontrasterer. Som hos Bukowski. Han er alltid på vei nedover, jo verre det blir desto mer morsom.

- En annen forfatter som bruker humor er vel Flannery O`Brien. Han skrev du litt om i boken din om Dublin?

- Han er en vittigper-versjon av James Joyce. Han jobbet en stund i Irish Times. Skrev ”Myles”, en fast spalte. Merkelig fyr, rar bok. Ikke lett å bli klok på. Den tredje politimannen er kjempefin. Dette er gode greier!

- Du har jo sansen for Irland og det irske. Du har lest en del Irske forfattere også?

- Ja, det er utrolig mange gode der borte. Vi har nevnt O`Brien og Joyce. To andre du må lese er Colm O`Gaora og Colm Toibin, …

- Hvorfor skriver de så bra der borte?

- Det er det engelske vestland. Melankoli, klima, opprørstrang. Minner mye om her.

- Dublin var jo en slags reiseskildring. Jeg ser du har med en av mine absolutte favoritter, en svenske som er svært lite kjent her til lands. Kristian Petri! Hans reiseskildinger er jo på et helt umerkelig vis annerledes enn noe jeg har lest før…

- Petri er veldig spesiell. Fjerner seg veldig fra det vanlig i sjangeren. Lager filmer også. Bøkene blir veldig subjektive, essayistiske. Det nærmer seg poesi. Han skiver om selve ”Reisen”! Hva det vil si å reise? Hva som skjer med en innvendig. Han skriver jo også om veldig ”udda” reisemål. Alt som er fjernt fra sivilisasjonen. Jungelen, små øyer og fyrtårn! Små drypp av sivilisasjon. Fravær av det menneskelige. Han gjør reiser i novellen og bruker språket fra novellene i skildringene.

- Andre du vil ha med?

- Jeg må nevne Ryszard Kapuscinski. Han er journalist og kanskje den største i sitt århundre. Er alltid på rett sted og gjør mirakler av det. Han gjør alltid temaene synlige, tingene og stedene trer fram, ikke han selv, han bruker seg selv til å komme nærmere de han vil skrive om. Ulikt mange av dagens journalister.

- Og poeten Rune Christiansen har vi jo som felles helt.

- Fotografiske dikt. Vet ikke hvorfor han er så bra. Vanskelig å si hvorfor et dikt er bra. Vet bare at jeg alltid har digget ham. Synd at han skal slutte å skrive dikt. Forresten: et lite tips på tampen: Bernhard Schlink sin bok Høytleseren kom for noen år siden på norsk. Den er fin. Men jeg skal ikke si noe om den. Og ikke les baksideteksten! Det ødelegger alt. Bare les boken!

- Det er føles vanskelig å avslutte denne samtalen? Det fins så mange gode bøker! En aller siste?

- Paul Austers True Tales of American Life. En fantastisk bok, basert på et radioprogram der folk fikk ringe inn og fortelle om livene sine. Du vil ikke tro det. Paul Auster har laget en veldig fin bok av det. Den må dere få tak i!

Vi må gi oss. Bordet er tomt. Jeg merket ikke at koppene forsvant. Vi reiser oss. Vi kunne snakket i en evighet om disse bøkene. Frode understreker nok en gang at hver eneste en på listen er vel verdt å lese. Det er bare å sette i gang!


Frodes anbefalinger: sjekk ut disse bøkene!

På norsk:

På engelsk:

Poesi:

Reise:

For barn og voksne:

Fotografi:


Først publisert: 10. mars 2003

Foto: Hans Jørgen Brun

Henning H Bergsvåg
Publisert 07.07.2010, sist endret 15.06.2012 - 10:57
Side-alternativer
Kategorier: