Mirjam Kristensen - intervju og anbefalinger

En ettermiddag akkurat i overgangen mellom vinter og vår, en av disse sjeldne lyse dagene med snø på Fløien og blå himmel, sender jeg min første e-post til Mirjam i Kristansand med spørsmål om forfatterskapet hennes og om andre bøker som har vært viktige for henne.

Mirjam Kristensen
Mirjam Kristensen studerte i Bergen og var ansatt på Bergen Offentlig Bibliotek inntil 2006, da hun valgte å flytte tilbake til barndommens Sørland med mann og sitt første barn i magen. Hun romandebuterte i 2000 med Dagene er gjennomsiktige, men hadde allerede hatt en novelle på trykk i antologien Berørt da hun var 19 år gammel. I 2006 kom hennes tredje og foreløpig siste roman En ettermiddag om høsten ut.

Denne siste romanen din handler om Rakel som opplever at ektemannen forsvinner mens de besøker et galleri i New York der de er på ferie. Vi vet ikke om han forlater henne eller om han bare «forsvinner»; uansett må Rakel takle at det hun tok for gitt, tryggheten og den gjensidige tilliten i et forhold, slett ikke er så sikker og evigvarende som hun kanskje hadde trodd. Synes du vi tar for mye for gitt her i livet? Bør vi minnes på fra tid til annen hvor skjørt livet er?

En ettermiddag om høsten
- I alle de tre bøkene mine har jeg skrevet historier om mennesker som opplever nettopp det, at livet er skjørt, at ting fort kan forsvinne, at vi ikke skal ta noe for gitt. Jeg tror at mange romaner er en påminnelse om nettopp det, og at litteraturen er der for å hjelpe oss å huske, både det som er her og nå og det som er tapt. Det er gjennom det som har vært, at en kan være i det som er nå. Det er vår følelse av tid som bestemmer hvordan vi lever livene våre, tror jeg. For meg har det vært viktig å skrive om mennesker som får livene sine forandret totalt, plutselig og uventa. Det er kanskje en måte å forberede meg selv på at det plutselig kan skje med meg. Men livene våre forandrer seg jo også hele tiden, bare at når det tar lengre tid, merker vi det ikke så godt.

- Rakel opplever en brutal endring i livet, en endring som skjer «en ettermiddag om høsten», det vil si en hvilken som helst dag. Hun må i tillegg forholde seg til det faktum at det kanskje ikke finnes noen svar på hvorfor Hans Olav forsvant. Hvordan reagerer Rakel, og hva synes du selv om måten hun takler denne situasjonen på?

- På denne romanen min, har jeg fått mange forskjellige tilbakemeldinger. Mange har skrevet at de blir irriterte fordi Rakel ikke gjør noe (i deres øyne), hun gjør i alle fall ikke nok. Hun gjør ikke de riktige tingene. For meg handler romanskrivinga om å være i en historie, i en person, og skrive det som er naturlig og ekte innenfor den historien. Det jeg har skrevet om Rakel er riktig, det er sånn det er med henne. Jeg kan ikke forklare hvordan en historie og person oppstår, men jeg skjønner jo at det har mye å gjøre med hvordan jeg er, hvordan jeg tenker, hvordan mennesker jeg kjenner tenker. Jeg skaper denne personen, og innenfor det universet jeg ser henne for meg i, handler og tenker hun helt ekte og riktig i forhold til hvem hun er. Jeg kan ikke svare på om den unge kvinnen jeg har beskrevet burde være sånn eller sånn, jeg skriver ikke etter en oppskrift, eller en ferdig uttenkt idé om hvordan ting burde være.

- Nei, det er klart. Grunnen til at jeg spurte var at jeg fikk lyst til å hjelpe, eller i det minste forsøke å forstå Rakel mens jeg leste. Det er ofte man leser bøker eller ser filmer og river seg i håret fordi karakterene ikke reagerer som man synes de burde. Som leser tror man ofte at man vet mer om situasjonen, eller også får man lyst til å hjelpe! Da er det bra at du, som du sier ikke skriver ut fra hvordan ting burde ha vært. Det hadde ikke minst vært veldig kjedelig om du som forfatter hadde skrevet om en person som gjør alle de riktige tingene og som verken vekket leserens sympati, motvilje eller ønske om å hjelpe eller forstå ... Spørsmålet var i alle fall ikke ment som noen påpekning om at Rakel burde vært annerledes; det er jo umulig å vite hvordan man vil reagere i en slik situasjon, og Rakel sin måte er én mulig reaksjon.

- Vi søker alltid svar på ting som skjer med oss, på hendelser i livet. Det finnes ikke alltid svar. Behovet vi har for å få svar, viser seg i filmer og bøker og hvordan vi forteller om livene våre. Vi forsøker hele tiden å gi alt en mening. Kanskje fins det en mening med alt, og kanskje må vi skape den meninga selv. At et menneske kan forsvinne sporløst, at kroppen blir borte og en ikke vet om det mennesket lever eller ikke, må være noe av det verste som kan skje fordi det er så vanskelig å finne en mening med det, eller rundt det. Noen ganger må vi bare gi slipp tror jeg, og det er noe av det jeg har prøvd å skrive om.regnvaer.jpg

- Forsvinning, ja. Etter å ha lest alle dine tre bøker, sitter jeg med en følelse av at de alle på en eller annen måte handler om forsvinning? Hva tenker du om det?

- Forsvinningen er sentral i litteraturen (og andre former for historiefortelling). Forsvinningen i form av døden og tiden som går, og helt konkret at noen forsvinner. Jo, jeg tror at alle bøkene mine handler om det, men så er det ikke bare forsvinningen det handler om. Alle finner jo noe annet, noe som erstatter, finner en måte å leve med det på. Det er det viktigste, at det går an å leve videre, hele tiden, nesten uansett, tror jeg.

- Ja, jeg opplever faktisk ingen av bøkene dine som særlig pessimistiske. Dessuten er jo litteraturen nettopp et sted å være, å finnes. Både for leseren, de litterære karakterene og fortelleren. Historiene som fortelles forsvinner ikke, eller de har i det minste en mulighet til å motstå glemselen og forsvinningen. Er det en motivasjon for å skrive, for deg?

- Jeg tenker aldri på at bøkene mine skal vare, at de skal stå der etter meg. Jeg kan noen ganger tenke på at de som har lest bøkene mine, går og bærer dem videre med seg. Det kan være en fin tanke, men en motivasjon for selve skrivinga er det ikke. Kanskje det er en motivasjon for å gi ut det en skriver. En ønsker jo å berøre seg selv, og så i andre rekke, de andre leserne. Gjennom en utgivelse kan det skje og det må være en motivasjon.

- I alle bøkene dine utsettes «hverdagsmennesket» for gjennomgripende, og ofte vonde, endringer i livet, som følge av tap av et menneske som står dem nær eller andre konfrontasjoner med virkeligheten. Hvorfor er det viktig for deg å skrive om de vonde opplevelsene i livet?

- Jeg tenker ikke så mye på at det er vonde opplevelser og erfaringer jeg skriver om. De fleste romaner jeg har lest, handler jo om tap og vonde opplevelser. Det er en del av det å skrive, tenker jeg, at en går dypere inn i de vanskelige sidene ved livet og det å være menneske. Og tapet er en naturlig del av menneskelivet. Vi mister noe hver dag, og noen ganger mister vi noen som står oss nær. Det er naturlig, men vi tenker og snakker kanskje ikke naturlig om det. For meg er det viktig å ha livet og døden tett ved siden av hverandre, de betinger hverandre og jeg er nødt til å se lyset der det er mørkt, og mørket der det er lyst. Jeg vil gjerne skrive romaner som handler om hverdagsmennesket, som du kaller det, et menneske som ligner meg selv. Jeg vil skrive så naturlig som mulig, så det ligner livet sånn som jeg oppfatter det, og da er tapsopplevelsen- og erfaringa, naturlig der.

- Ja, det blir kanskje særlig tydelig i den første boka di, Dagene er gjennomsiktige, der hovedpersonen er lille Sofie, som mister broren sin. Hun reagerer på døden på sitt naturlige, barnlige vis, noe som gjør historien både sterkere og mindre sentimental, synes jeg. Sofie observerer dessuten at: «Alle liker når noen gråter. Det er så fint å se på, det er så spennende å se på det som er trist.» Det synes jeg er en god observasjon, selv om vi nødig vil innrømme det.

- Barn liker ofte best de tragiske historiene, de som slutter trist. Da jeg var liten, kunne ikke en lykkelig slutt tilfredstille meg, mens når jeg leste for eksempel Den lille havfrue av H. C. Andersen, kunne jeg få ut en masse følelser i den vanvittig triste slutten. Jeg tror at som voksen vet du at livet er trist, du vet at du har tapt bare ved å være til, på en måte. Derfor trenger jeg de lyse sluttene nå, de som gir meg håp og ikke mismot.

- Hanne Ørstavik uttalte i et intervju (her) at den gode litteraturen, i motsetning til den såkalte underholdningslitteraturen, ikke lar leseren flykte, men derimot «holder såret åpent». Er det noe du kan være enig i?

- Jeg tror ikke «å holde såret åpent» er et motto for meg. Det er kanskje snarere å prøve å lege såret, det vil si at jeg ønsker å skrive noe som er trøstende, som er godt å være i, noe som lindrer, selv om det er vonde ting det handler om. Et barns død, barndommens død, tapet av en ektemann; det høres brutalt ut, men samtidig har ønsket mitt vært å hele tiden holde det gode som skjer i livet opp ved siden av. Ingen av disse personene jeg skriver om går det galt med, det er ingen av dem som går fortapt og som ikke klarer seg. De klarer seg, og det er det jeg vil. Jeg vil ikke skrive om undergangen og mørket, selv om det fins der som en mulighet. Jeg vil skrive om det som kan skje i stedet for undergangen og mørket.berlin.jpg

Nå vet jeg at Hanne Ørstavik er opptatt av for eksempel maktstrukturer i samfunnet, og at det kanskje er bevisstheten vår rundt en sånn problematikk hun tenker på. Jeg tror det er viktig å ha forfattere som vil «holde såret åpent». Og jeg vil jo heller ikke skrive bøker som bare representerer «flukt fra virkeligheten». Men litteraturen har alltid hatt noe mystisk og drømmende over seg, for meg, i mitt lesende liv, og jeg prøver å gjenskape noen av alle de gode leseropplevelsene jeg har hatt selv. Jeg vil at bøkene mine skal være lette å lese, fint skrevet, godt skrevet. Samtidig vil jeg si noe om at det gjør vondt å leve, at det er vondt å være til fordi du hele tiden er utsatt for både smerte og glede. Ingen kan være fullkomment lykkelige, alle kommer til å oppleve døden, både nær seg og så i sitt eget.

- Mange av de forfatterne jeg vet at du er opptatt av, f.eks. Kertesz, - og Ozick, som du har med i anbefalingslista di, skriver også vakkert om vonde erfaringer. Det kan synes paradoksalt, men noen ganger synes det som om det brutale til og med kommer sterkere frem i et neddempet språk. Hva tenker du om forholdet mellom språket eller formen og det du skriver om? Eller hvordan påvirker de to hverandre?

- Sjalet av Cynthia Ozick er noe av det fineste og mest problematiske jeg har lest. Kertesz skriver distansert om det samme temaet, holocaust. Hvis jeg tenker på dem, så tenker jeg at de fortellingene er ekte, de eksisterer i virkeligheten, på en eller annen måte. Noen ganger sitter jeg og tenker mens jeg leser en roman eller en novelle, «dette er bare noe noen har funnet på, dette fins bare i noens hode». Det tenker jeg ikke når jeg leser Ozick og Kertesz, og mange andre gode forfattere selvfølgelig. For meg er det sånn at fortellinga og språket oppstår samtidig, og når de to kommer fra det samme stedet, kjenner jeg at, dette er riktig, dette er ekte, dette kommer virkelig fra et sted, dette er ikke noe jeg bare har funnet på. Det fins, selv om det kommer fra mitt hode. Jeg tror det er dette som er den mye omtalte stemmen, når språket ikke er funnet opp for å skrive en fortelling som man har konstruert etterpå, men når alt fins sammen og samtidig.

maus.jpg- Ja, det tror jeg er en beskrivelse som kan passe på mange av de store fortellingene du har med på anbefalingslista di. En liste som for øvrig vitner om en særlig interesse for annen verdenskrig og holocaust, både såkalt vitnelitteratur fra overlevende jøder, og fra annengenerasjons pårørende. Det siste er vel tilfellet for av tegneserieallegorien Maus, som vel må være et sterkt bevis på at tegneserieformen ikke står tilbake for andre kunstformer når det gjelder å behandle et så vanskelig tema. Hva er det som er så bra med denne tegneserien, synes du?

- Jeg liker Maus så godt fordi den forteller både historien om overlevende etter holocaust og historien om de som kommer etterpå, som ikke opplevde det, men som er barn av overlevende. Denne historien er så viktig å få fram. Ofte er fokus på de som opplevde andre verdenskrig direkte, men hvordan har disse menneskene, førstehåndsvitnene, overlevert disse opplevelsene til barna sine, og barnebarna sine? Selvfølgelig er Maus også fantastisk tegnet, med de forskjellige gruppene, jødene, tyskerne, polakkene for eksempel, portrettert som forskjellige dyr. Spiegelman tar allerede kjente tegneseriegrep og bruker dem i en helt annen type fortelling og oppnår en helt spesiell effekt av gjenkjennelse og ubehag.

- I En ettermiddag om høsten er Hans Olav, Rakels mann, spesielt opptatt av et bilde av den barokke maleren Georges de la Tour (1593-1692) som beskrives slik: «Det er en kvinne som sitter foran et lite bord med et stearinlys og et speil, og så har hun en hodeskalle i fanget.» Kan du si litt om hvorfor akkurat det bildet er med i boka?

- Det er ganske tilfeldig at det ble akkurat det maleriet som er med i boka. Når jeg tenker på det i ettertid, har jeg nok valgt det fordi det har såpass mye symbolikk og kan tolkes i mange retninger, uten at det egentlig har noen betydning for romanhistorien. En kan bare forestille seg at hovedpersonen går og spinner på dette i hodet. Jeg valgte maleriet også fordi jeg selv har stått i Metropolitan Museum of Art og vært bergtatt av det, uten at jeg i et sekund visste at jeg kom til å skrive en roman om det.

- Det fikk meg også til å tenke på f.eks. Siri Hustvedts forfatterskap, som du vel kjenner ganske godt. Hun er jo veldig opptatt av billedkunst, har skrevet mange essays om emnet og bruker ofte eksisterende bilder i romanene sine. Jeg synes det kan være spennende med slike «virkelighetseffekter», og de får meg til å lete etter paralleller mellom historien i boka og bildet, til å ville se bildet som et slags «emblem» for romanen. Hva tenker du om dette? eller: Hva slags effekt kan det ha å bruke henvisninger til virkelige kunstverk i en roman, tenker du?dubravka.jpg

- Det er interessant at du bruker akkurat ordet effekt der. Jeg er veldig opptatt av effekter i romanskrivinga, og i romaner jeg leser. Ofte syns jeg at unge, amerikanske forfattere lesser på med effekter, og jeg har blitt litt allergisk mot det. New York er en sånn effekt, og et maleri er det også. Allikevel valgte jeg disse to tingene fordi det ga meg enormt mye energi i romanskrivinga. Jeg tror at et maleri eller et kunstverk en er veldig opptatt av, kan gi en forfatter energi i skrivinga, gi en ekstra dimensjon. Jeg vet ikke om det alltid blir sånn for leseren av den grunn. Jeg ønsket aldri at Georges de La Tour skulle bli en person i romanen, ikke kvinnen på bildet heller eller de tolkningene som fins av det. Men så gjør det ikke noe heller om noen oppsøker det bildet og finner ut av ting. Jeg tror at mange forfattere henter mye ut av billedkunsten, men at det også kan virke ekskluderende å henvise for mye til kunstverk og kunstretninger.

- Er det noen andre billedkunstnere eller kanskje også andre kunstformer du er spesielt opptatt av, og som du bruker i skrivearbeidet.

- Tidligere var jeg veldig opptatt av fotografiet, og fotokunst. I det hele tatt gikk jeg på mange kunstutstillinger da jeg var student i Oslo og hadde «fri» dagen lang. Jeg fant at mange kunstnere kunne gi meg enorm inspirasjon, f.eks. var jeg opptatt av Janet Cardiff, Shirin Neshat, Mette Tronvoll, Anselm Kiefer, Mariko Mori, Sophie Calle og mange andre. Men ofte var det sånn at denne inspirasjonen forduftet så fort jeg satte meg ned for å skrive noe utifra den. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror kanskje at disse kunstnernes verden var så sterk i seg selv, at jeg ikke kunne begynne å utfordre den i min egen skriving. For meg handler det veldig om å finne min egen verden i skrivinga, om å finne min flow, liksom. Jeg tror kunsten, og musikken, absolutt er der på et vis, men mer som allerede inntatt og fordøyd, enn at det er levende tilstede som seg selv i litteraturen jeg skriver. Akkurat som med New York; hvis jeg hadde visst da jeg var der på ferie selv, at jeg skulle skrive en roman derfra, hadde jeg antakeligvis blitt lammet og ikke fått med meg noenting. Fordi jeg ikke skulle noe spesielt annet der enn å bare være der, sugde jeg til meg alt jeg kunne. I møte med billedkunsten tenker jeg ofte at dette må jeg få med meg, dette må jeg få inn. Jeg tror på underbevisstheten i skrivinga.


Mirjams anbefalinger: sjekk ut disse bøkene!

 

 

Først publisert: 24.08.07

Cathrine Strøm
Publisert 07.07.2010, sist endret 29.02.2012 - 15:48
Side-alternativer