Øystein Vidnes - intervju og anbefalinger

Øystein Vidnes er nesten hjemme. Vi sitter i andre etasje på kafeen Legal i Nygårdsgaten. Vi ser over til kontorene på andre siden av gaten. Der er kontoret til Øystein. ”Vi er på en måte på tunet mitt nå”, sier han. Der har jeg fjøsen og på andre siden ”kårboligen”. Jeg bor rett oppi her, sier han og peker mot Nygårdshøyden. Vi er altså blant rød skai på Legal. En ny Retro-kafe i byens selverklærte down-town miljø. Bergens svar på Camden town. Øystein har skrevet en bok: ”Bondeforteljingar”. En bok som sprenger mange grenser, slett ikke så traust som den høres ut. En vill og gal perle av en debutbok! Øystein er også en aktiv kraft i Bergens murrende og sprudlende litterære undergrunnsmiljø. Hva leser så Øystein Vidnes? Hvor henter han inspirasjonen fra? Han fisker fram listen og vi starter..
Øistein Vidnes
10. november 2003

Legal kl. 13.05, mandag

- Anbefalingene dine bærer preg av sterk utfordring av sjangerbegrepene, men med friske pust fra landlige strøk?

- Det dreier seg vel om 5 forfattere som skriver fra ”bygden”. Men det kan vanskelig være mindre enn det. Norsk kultur er preget av treg urbanisering. Folk har flyttet til byen de siste to generasjoner. Men dette blir feil inngang. Det er ting jeg egentlig ikke er så opptatt av når det kommer til stykket. Det er bare noe som ligger i bunn, men som velter fram til overflaten fordi jeg har et uavklart forhold til det.

- Men du sneier vel innom overgang by/land i boken din ”Bondeforteljingar”?

- Ja, det stemmer. Den var nærmest en provokasjon, den tittelen. Både mot det urbane som dominerer nå og mot de opprinnelige bondefortellingene. Men jeg føler et slags slektskap til begge disse retningene, om man kan kalle det det. Og slekten er noe man ikke unnslipper.

- Jeg vil gjerne spørre deg om Rolf Sagen. Jeg husker en kveld på Hotell Terminus at du, Rolf Sagen og Øyvind Ådland satt foran peisen og diskuterte. Jeg følte at der borte, der sitter en retning, en linje i norsk litteratur. På hvilken måte har Rolf Sagens bøker inspirert deg?

- Rolf Sagen er en glemt perle! I alle fall en perle. Springfart ved fjorden er storartet! Jeg kunne like gjerne anbefalt Lyden av vatn, men følte at det ble for uproblematisk. Lyden av vatn er regnet for å være en god roman, og er det. Springfart ved fjorden fikk blandet mottagelse, fordi den manglet en litterær ”stramhet”, som etter min mening gjør at den er mer seg selv. Vill og morsom. Farligere!

- Hvordan farlig?

- Den bryter med stram romanprosa. På den ene siden er den gammeldags, nesten 1800-tals, med et forord av en fiktiv vitenskapsmann. Men kombinert med dette tillater den seg å la fantasien løpe fullstendig løpsk. Den går bevisst ut over den litterære smak og den gode tone. Lyden av vatn er mer innenfor rammen.

- Hva handler den om?

- Det er en fabel. Egentlig kan man godt beskrive den som en fantasyroman. Den bruker sin egen uvanlige logikk til å utvikle andre virkeligheter, og er mer surrealistisk enn all surrealisme, fordi den er så langt fra inderligheten. Eller en kan si at den har en annen slags inderlighet, i sin kraftige insistering på fantasien, som igjen er nedskrevet med en omstendelig nøkternhet som gir en storartet komisk effekt.

- Slik er vel også Borges´ ”Labyrinter”?

- Ja. Det handler kanskje om å tenke på hvordan ting kunne ha vært, for å utvikle forståelsen av hva som er mulig. Ting blir mulige fordi noen en gang har tenkt og formidlet dem som mulige. Borges henter fram obskure elementer fra saga og myter og bruker det til å skape saklige essays, som ligner en blanding av novelle og filosofi, uten å være noen av delene.

- Ja, du liker bøker som ikke er så sjangertro? Pessoa er ikke engang tro mot sitt eget navn? Han skaper forfattere som skriver bøkene for ham!

- Når Pessoa skriver blir han en annen. Han skriver altså dikt og diktsamlinger i navnet på fiktive personer. Utrolig fint at dere fikk tak i de bøkene på dansk forresten. Jeg begynte å tro det var komplett umulig! Álvaro de Campos er en slik fiktiv forfatter. Skriveren av diktene i det bindet som på dansk heter ”Stik modsat af hvad som helst”, er en mye mer aggressiv, direkte og friere dikter enn Pessoa ”selv”. Pessoa skrev et sted at han ga de Campos det livet og de følelsene han ikke tillot seg selv. Det fins ting der som virkelig kan frastøte leseren, seksualisert vold, masochisme, hovmod og kynisme, kontrastert med overdreven, romantisk følsomhet og dekadanse. Hos Campos er temperaturen hele tiden på kokepunktet eller langt under null.

- Han skrev om ting Pessoa ville hatt problemer med å skrive om ”selv”?

- Ja. Men det er stadig vekk ham selv. Selv om det er et spill, er intensiteten i diktene slik at de framstår som alvorlig ment, og ikke som effektmakeri. Diktene blir skrevet i fiktive personers affekt, som lange enetaler i et Shakespearsk drama. Den andre boken jeg har på listen, At være virkelig, er skrevet av Alberto Caeiro, som fremstår som en hyrdedikter.

- Hyrdedikter?

- Det er naturpoesi, skrevet i en sval og dempet tone. Men overflaten kan lure en litt, for Caeiro er ikke romantisk i noen betydninger av ordet – selv om en av avdelingene i boken heter ”Den forelskede hyrde”. Caeiro er et naturmenneske dersom det er det motsatte av et bymenneske, men han fornekter naturens eksistens. Han insisterer på det partikulære og åpenbare. For ham er naturen deler uten et hele, og ingenting, absolutt ingenting, har en skjult mening. Han sier at han ser ”manglende betydning” i alle ting, og ”å være en ting, er å ikke være tilgjengelig for tolkning”.

- Føler du at Pessoa gjør dette av litterær nødvendighet? Kunne han ikke like godt ha skrevet alt i sitt eget navn?

- Han vaklet i dette spørsmålet. Var inne på, og falt vel ned på tanken om å utgi alt samlet, i eget navn, men med navnene på heteronymene i tillegg, noe han aldri rakk å gjøre før han døde. Det er viktig at alle disse personene også er Pessoa, men de utgjør ikke noen helhet. Konseptet Pessoa faller fra hverandre. En personlighetsoppløsning. Dette kan vi visst snakke om i dagevis. Jeg skriver hovedfag om Pessoa!

- En oppsiktsvekkende anbefaling på listen din er Norsk Litteraturkritikks historie, bind II: 1848-1870!?

- Jaja-menn! Det er fordi det er interessant og samtidig stor underholdning å lese det bindet! Perioden har vi hørt mye om i norsktimene og historietimene, om nasjonal oppbygging og romantikk. Men her kan man få utvidet og nyansert sin forståelse av epoken. Her fins oppsiktsvekkende og kuriøse historier, som for eksempel landsforvisningen av forfatter og agitator Harro Herring som blir pågrepet og eskortert i et fangeskip til en hengende dødsdom i Tsarens russland. Marcus Thrane la planer om å bordre skipet. Det var harde bud.

- Et annet klima i kritikken med andre ord?

- Dette bindet viser at nasjonsbyggingen var ikke bare traurig og pompøs, den hadde også sine parodier. En karnevalisme! Alt om Vinje er fantastisk! Han ble min store helt etter denne lesningen. Boken min Bondeforteljingar kommer ikke fra Bjørnson, men fra Vinjes slakt av Bjørnson. Begrepet skalkherming er sentralt i dette.

- Skalkherming? Det må du sannelig forklare meg hva er?

- Vinje skriver om Bjørnsons bondefortellinger: ”Det må vera skalkherming”, altså parodi. Han skriver en kritikk der han tar Bjørnsons bøker alvorlig som parodi. Samtidig vet han at Bjørnson ikke har ment det sånn, og ikke vil være i stand til å se noen humor i det. Det er denne tradisjonen jeg føler meg beslektet med. Han tar det på alvor ved å ironisere over det, eller omvendt. Det går for det samme.

- Jeg vet at du holder Georg Johannesens forfatterskap høyt. Du anbefaler å lese ”Høst i mars”, en relativt tradisjonell ungdomsopprør-roman?

- For meg var den en stor leseropplevelse, og en god kompanjong til all slags opprørstrang. Men helt tradisjonell er den nok ikke. Man har blant annet hatt vanskeligheter med å godta handlingen, og spesielt slutten, der hovedpersonen blir terrorist. Det er her det ligger for meg. Den ligner – det vil si er omvendt av – slutten av Dostovjevskis Forbrytelse og straff. Raskolnikov går fra raseri og angst til en forsoning med Gud. I Høst i mars går det fra kjærlighet og allianse til raseri. Nietzche mente at Forbrytelse og straff var verdens beste roman, bortsett fra slutten. Jeg er uenig. Både Høst i mars og Forbrytelse og straff skildrer en riktig og rettferdig personlig forløsing som fra utsiden ser absurd ut. Leseren blir tvunget til å forholde seg til dette.

- Slik Pessoa lærer det ved å bli alle personligheter og forløsinger på en gang? Jeg føler det fins en linje gjennom flere av anbefalingene. En språklig vilje til å flippe ut?

- Ja, kanskje linjen er karnevalisme, satire i bred forstand. Både hos Borges, Sagen, Johannesen, Beckett, Linneberg, Fløgstad. Kanskje med unntak av folk som Jon Fosse, som bare skriver jævlig bra!

- Og ”Morgen og kveld” må vel være en av hans absolutt sterkeste bøker?

- Enkel og samtidig umulig. Vi følger en mann gjennom et døgn som for ham ikke fins. Det er en vakker skildring av sånn ting kan være. Han går inn i et område andre forfattere ville ha stoppet foran, før de hadde begynt. Ingen høflig tone, her, og han skriver heller i Dantes tradisjon enn modernismen. Han skildrer en vandring i et rike som ikke er livets, men det rare er at det som skulle være fjernt fra realismen, blir nettopp det, gjennom språket. Det flyter godt, og er ikke et hverdagsspråk, men er likevel nede på jorden, på en eller annen måte.

- Samuel Beckett er vår felles helt! Du anbefaler folk å lese ”Første kjærlighet”? En relativt sen Beckett?

- Den kom vel ut i 1969. Når den ble skrevet vet jeg ikke, men dette er uansett Beckett i fasen før de små, mer direkte språklig baserte bøkene jeg også liker, som Videre verstover, Liv lell og Selskap. Denne er mer fortellende, en enkel historie om en persons første og antakelig eneste kjærlighet. Du leser ikke den boken for å bli glad! Men heller ikke deprimert. Jeg blir overveldet av mangelen på kontakt mellom personens følelseliv og begrepet han bruker på det. Hovedpersonen, en folkesky og nevrotisk person uten det minste snev av gangsyn, gjennomgår en pinefull, flau og ydmykende opplevelse og uttrykker: ”og dette var første kjærlighet”. Og det etter en kvern av merkelige tilstelninger. Kontrastene mellom det vi føler, det vi tror vi føler og de begrepene vi setter på det. Disse blir satt på spissen her, og det gir en komisk, tragisk og medrivende effekt! En kort bok, den er kjempefin!

- Du har ved flere anledninger snakket deg god og varm om ”Herr Tristram Shandys liv og meninger” av Laurence Sterne?

- En vill og burlesk roman fra 1700-tallet med plumpe historier og satirisk skrivemåte, som likevel er selvbiografisk. Det blir en alvorlig tekst, til tross for at den nesten utelukkende består av tøys og tull. Romanen, som også er uavsluttet, mister seg selv i digresjoner. Forfatteren døde før han fikk fullført boken. Han starter beretningen med sin egen unnfangelse, og blir liksom aldri ferdig med det som skjedde før han ble født. Handlingen blir stort sett spilt ut av faren og hans onkel, Toby, som er en merkelig skrue, og boken inneholder tåpelig humor, ordspill og lange tirader om småting. Fjollete! Sånt liker jeg!

- Men Hans Marius Hansteen og hans essaysamling ”Ordet fangar” tar ting alvorlig?

Det hender jeg leser i denne boken. ”Ei betre formulering av kjenslelivet er nødvendig for politisk endring”. Jeg må lese en bok som inneholder en slik setning! Da er jeg hektet. Det betyr at det ikke er betydningsløst å prøve å formulere seg. Hvis jeg sier at han knytter det formålsløse til de ytterste formål, så overforenkler jeg nok. Men jeg er veldig interessert i sammenhengene mellom det personlige og det politiske, og her har Hansteen mye fornuftig å si. Jeg finner uansett en god kombinasjon av det skeptiske og det fremtidsrettede hos Hansteen, som heller ikke er en filosof som er redd for å skitne til hendene sine med politiske holdninger!

- Olaug Nilssens romaner er med på nesten alles lister. Hva er det med Olaug?

- Olaug Nilssen er viktig nå! Hun skriver hemningsløst om viktige problemstillinger. Og det virker som hun bryter med god tone når hun merkelig nok ikke blir tatt opp i forfatterforeningen. Hun skriver ureint, blander fortellermåter og synsvinkler, og hun blander sinnsstemninger, for eksempel det lattermilde med det såre. En imponerende kombinasjon! Hun bygger opp og river ned, balanserer, faller og klatrer opp igjen, heller enn å lage høye klossetårn, som kanskje er rørende i sin strenghet, men som likevel faller.

- Det er forbløffende hvordan hun insisterer på å hele tiden befinne seg midt på slagmarken av sin egen tekst!

- Ja visst! Jeg må innrømme at når jeg leste den første boken hennes, Innestengt i udyr, var det noe helt nytt for meg, jeg ble forundret, og forsto det ikke helt. Nå skjønner jeg mer av prosjektet, og ser at hun også har en tradisjon bak seg, med blant andre Karin Moe og Eva Jensen, som det er viktig å følge opp. Viktig og bra!

Etter en utmattende, men inspirerende samtale spiser vi skiver med karbonade, stekt løk og persillekvast. Elvis blir matet ut gjennom høytalerne, og de siste ordene blir, som alltid, ”Return to sender, address unknown. / No such person, no such zone”. God lesning!


Øysteins anbefalinger: sjekk ut disse bøkene!

 

Foto: Herborg Pedersen

Henning H Bergsvåg
Publisert 07.07.2010, sist endret 29.02.2012 - 15:59
Side-alternativer
Kategorier: