Yngve Pedersen - intervju og anbefalinger

Yngve tar en øl. Vi sitter på røykeavdelingen på Lido. God utsikt til torget, farget av orange regnklær. Her inne er det mest eldre folk. Yngve er ung. Yngve har skrevet én bok, diktsamlingen ”Lysning, forelder” som kom ut i fjor vår.

Yngve Pedersen
11. september, 2003

7/7 kl. 1500, Lido-kafeen, Bergen

Yngve er selv anbefalt. Det er ikke lenge siden. Da ble han valgt ut av Dag Solstads som en av de mest lovende unge. Opplesning på biblioteket. Det var mye skryt å få av den gamle veteranen. Nå sitter han på Lido. Det er Yngves tur til å anbefale. Han gir meg en liste med 21 titler. Jeg ber ham om å stryke ut 6. Det er en nådeløs prosess, ut forsvinner både mosebøkene, Edith Södergran og de apokryfiske skrifter.

Det er vanskelig å bare nevne 15?

Det var vanskelig dette med listen. Hvem anbefaler jeg til? Hvem snakker jeg til med dette? Til unge folk, andre forfattere, venner, kritikere? Jeg føler at i det øyeblikk jeg sender ut et slikt signal, så plasseres jeg selv også. Jeg velger å nevne bøker som har vært viktige for meg selv, flere av dem som ung leser. Store leseropplevelser!

Vi kan jo snakke om de tidlige bøkene først hvis det gjør det enklere?

Jeg må med en gang nevne Sylvia Plaths Glassklokken. Den er utrolig viktig. Snudde litt opp ned på alt. Tidlig i tenårene. Jeg leste mye ”dårlige” bøker den gangen. H.G. Wells og sånn. ”Fantastisk” litteratur. Med Sylvia Plath støtte jeg på noe alvorlig, noe av betydning. Et sted der følelser ble beskrevet med tyngde og alvor. Dette åpnet øynene mine på mange måter. Glassklokken er en fin og viktig bok.

Andre bøker å nevne fra denne oppdagelsestiden?

Franz Kafka! Alle må lese Kafka! Det er synd det som har skjedd med ham. Brukes i perverterte bokklubb-kampanjer. Et merkevare. Sengetøy med Kafka. T-Skjorter med påskrift: ”Kafka har det ikke så bra han heller” osv. Gjort til en merkevare. Desto viktigere å insistere på litteraturen. Gjøre krav på ham. For det er virkelig stor litteratur det er snakk om.

Hvorfor velger du ”I straffekolonien”?

For det var mitt første møte. Noe med styrken i fortellingen. Om den sadistiske personen som blir mer og mer glad i sine torturredskaper. Oppdage at litteratur er noe alvorlig og ikke bare tull. Å se at det personlige er vesentlig, begynne å gjøre oppdagelser på et eksistensielt plan. Det viktigste er at det jeg leser og skriver har en gyldighet. Gyldighet er ordet. Å oppleve et stort alvor i sin egen ensomhet.

Fikk du disse bøkene anbefalt?

Ja, det gikk litt slag i slag. Anbefalinger og referanser har vært av aller største betydning. Jeg elsker referanser i bøker. F.eks da Thomas Bernhards anbefalinger førte til mitt første møte med Herrmann Broch. Da løp jeg til biblioteket for å lese ham. Og jeg ble virkelig ikke skuffet. Som ung er man avhengig, det er av avgjørende betydning å finne fram til litteraturen. Slik sett er det bra med serier. Som for eksempel den nye oktober-lyrikk serien. Det blir en måte å orientere seg på. Da jeg leste Aarnes´ avhandling om diktningen til Gerard de Nerval, ble jeg for eksempel presentert for Emil Boyson. En representant for symbolismen i Norge. Boyson er en sterk forfatter! Vandring mot havet. En roman (prosa-diktning) det ikke fins maken til i norsk litteratur. En bok om en mann som ikke gjør noen ting. Som i åpningen (etter hukommelsen): I dette rum er intet at se for den som spør og speider og fort har tenkt seg videre. Slik er hele boken! Det krever konsentrasjon. Skrevet på 1930-tallet! Diktene er også gode, men det er særlig den boken som har vært viktig for meg, eller i hvert fall har tatt opp en del plass i hjernekisten.

Leste du dikt den gangen?

Tenker også på Ezra Pound som en slik oppdagelse. Imagisme, den formen. Interessant fordi hele diktet i seg selv blir en metafor. Ingenting utenfor, altså alt utenfor. Paal Brekke har vel gjendiktet noen av disse til norsk. Men det er Øyvind Bergs oversettelse jeg ønsker å anbefale, som er et utvalg fra Pounds store verk Cantos. Det er på en måte dikt hvor jeg ikke forstår noen ting. Kinesiske tegn, latin, italiensk, referanser og allusjoner til alt mulig som jeg ikke har begreper om. Man må vel ha de samme forutsetninger som Pound selv for å kunne forstå dem. Men så gode leseropplevelser likevel! Det er merkelig.

Ja, hva gir egentlig litterært utbytte?

Man kan fornemme litterær kvalitet uten å kunne forklare det for seg selv. Mye av gleden i å lese moderne dikt handler om fornemmelsen av noe. Her fins også Gunnar Björling! Der fins virkelig musikk i diktene, Ordsammenstillinger, men høyst forståelige. Men kompleks språklig bevissthet. Jeg kan bare gi slipp og seile inn i det Björlingske havet.

Gunnar Björling er den poeten som har vært nevnt i anmeldelser av dine egne dikt?

Dette med identifikasjoner har vel alltid vært et problem i litteraturen. Men ja, Björling har hatt noe å si for min egen diktning, men ikke på et meningsnivå. Noen språklige særegenheter har vi felles, men det er helst fordi noe ,av ukjente årsaker, har festet seg til pappen. Musikalitet, rytme. Fokus på det musikalske. Björling er fin. Språklige overdrivelser, men holder samtidig tilbake. Diktet avslutter seg selv og ender opp som en metafor. Sitter tilbake med en form for noe man ikke vet hva er for noe. En måte å redusere dikt på, men samtidig fins det elementer i diktene som beveger seg utover. Det er viktig at litteraturen er i berøring med noe høyst individuelt, høyst menneskelig. Dette er poesiens fremste kvalitet. Slik er det også med Gunvor Hofmo og og Tor Jonsson. En glede å lese som ung. Fordi det er lett å forstå, identifisere seg. Formidler med stort alvor en sorg, noe individuelt, samtidig som det er konsekvens og nødvendighet, som nettopp er en motsats til det man opplever som menneske i en by. Sterk poesi!

Og så har du med en russer?

Jerofeev! Jeg så en dokumentar den gangen NRK fortsatt sendte gode programmer. Et sterkt portrett, en usedvanlig sterk personlighet. Boken jeg anbefaler er Moscow Stations. En moderne odysse. Drikking fra stasjon til stasjon i det gamle Sovjet. Han sier selv han er den som har drukket mest, men samtidig den mest edru mannen på jorden. Det russiske avholdsforbundet brukte hele romanen hans som hørespill til skrekk og advarsel! Men det er ikke bare en bok om rus. Den har store litterære kvaliteter. Humor og tragedie på samme tid.

Hvem er Rosa Liksom?

Hun leste jeg da jeg var ”ung”. En bra forfatter! Postmoderne punk. Alt er ikke like bra, noe blir banalt. Men en utrolig energi!

Hva er det med postmoderne punk?

Rosa Liksom skriver storartete bøker. Banning kombinert med moderne eksistensielle problemstillinger Alle bør også lese Morten Claussen. Først kan du lese Liksom, så Claussen. Glimrende kombinasjon. Og så Beckett til slutt! Da har du en reise inn i eksistensielle problemstillinger. En god leseliste!

Noe du føler for å nevne til slutt?

Jon Fosse! Synd at diktene hans får så lite oppmerksomhet. Han skriver gode dikt. Jeg vil anbefale romanen Flaskesamlaren. Skiller seg ikke så mye fra de andre, bortsett fra at det er en flaskesamler med i boken. Det er ganske sjelden. Den største nyere oppdagelsen er Thure Erik Lund. Plutselig ble jeg glad i å lese prosa igjen!


Yngves anbefalinger: sjekk ut disse bøkene!

Henning H Bergsvåg
Publisert 07.07.2010, sist endret 28.09.2012 - 13:04
Side-alternativer
Kategorier: