Jungle eller drum 'n' bass som sjangeren ofte kalles, er i likhet med mange andre elektroniske sjangrer et fenomen som dukket opp i undergrunnen (hovedsakelig i England) tidlig på 90-tallet. Musikken blir knyttet opp til den britiske ”U.K hardcore”- scenen hvor innovatører innen denne musikken, som 2 Bad Mice m.fl., begynte å innarbeide breakbeats i musikken sin. Musikken er bygget opp rundt dype basslinjer og raske trommemaskin-beats, og er i de aller fleste tilfeller instrumental.

Musikken blir plassert i hardcore-technobåsen, grunnet sine aggressive rytmer og sitt raske tempo. Som navnet (”jungle”) antyder henter musikken mye inspirasjon fra reggae- og dub-musikk, da spesielt sistnevnte sjangers dype og markante bass. Drum 'n' bass er hovedsakelig laget for et smalt publikum, og det utgies mange flere singler og 12”, enn fulltids CDer og LPer.. Til tross for dette har artister som Goldie og Asian Dub Foundation opplevd kommersiell suksess, skjønt disse ligger i grenseland for hva som kan kalles ren drum 'n' bass. Men også i undergrunnen selges en del plater innen sjangeren, og det har forekommet at singler har solgt 30-40 tusen eksemplarer. Norske Torgeir Byrknes bedre kjent som Dj Teebee har solgt noen hundre-tusen plater verden over og har en stor fanskare utenlands, dette til tross for at ikke så mange vet hvem han er her i Norge.

• Dj Teebee:Blackscience labs (1999) * Experimental jungle (Drill 'n' bass)
• Goldie:Timeless (1995)
• A Guy Called Gerald:Black secret technology (1995)
• Lamb:Lamb (1997)

• The Chemical Brothers: Exit planet dust (-95)
• Lo-Fidelity Allstars: How to operate with a blown mind (-98)
• The Prodigy: Fat of the land (-97)
• Bentley Rhythm Ace: Bentley Rhythm Ace (-97)
• Les Rythmes Digitales: Darkdancer (-99)
• Propellerheads: Decksandrumsandrockandroll (-98)

• Skint
• Wall of Sound
• Astralwerks

Som navnet antyder er dette en avart avdrum'n' bass. Sjangeren er veldig lik i stil, men med et røffere, mer eksperimentelt og avant gardistisk lydbilde. Drill 'n' bass dukket opp på midten av 90-tallet da britiske artister/produsenter som Richard D. James (aka. Aphex Twin) og Tom Jenkinson (aka. Squarepusher) begynte å utvikle sin egen form for drum'n' bass utrustet med hjemmepatenterte programvarer og særdeles raske datamaskiner.

I 1995 utgav Aphex Twin EPen ”Hangable auto bulb” og samme år kom også både Squarepusher og Luke Vibert (bedre kjent som Plug og Wagon Christ) med EPer, uten at noen av disse fikk noen større oppmerksomhet, men det markerte likevel starten av drill 'n' bass. Året etter fikk imidlertid samtlige av artistene betraktelig mer oppmerksomhet for sine utgivelser, og i kjølvannet av dette poppet det opp stadig nye navn innen denne heller smale sjangeren. Selv om Aphex Twin har en stor fanskare og til og med havnet på Topp 20 listen her i Norge med Drukqs (-02), er denne sjangeren ikke for alle. Musikken er støyende, og krevende å høre på, og er blant de mest komplekse og sammensatte av de moderne elektroniske sjangrene.

• Aphex Twin: I care because you do (-96)

• Squarepusher: Hard normal daddy (-97)

• Clifford Gilberto Rhythm Combination: I was young and I needed the money (-98)

• Animals on Wheels: Designs & mistakes (-97)

• Plug: Drum 'n' bass for papa/Plug EP's 1, 2 & 3 (-97)

Som navnet antyder er dette en lavmælt og rolig sjanger. Musikken vokste fram på 70-tallet i kjølvannet av synth-baserte artister som Kraftwerk m.fl. Disse videreførte ideer fra gamle komponistinnovatører innen minimalismen som Terry Riley og La Monte Young og blandet disse med elementer fra 80-tallets tranceaktige dansemusikk. Sjangeren kjennetegnes ved at den har et luftig og tidvis svevende lydbilde, er mindre beatsorientert enn annen elektronika, og er ofte veldig repeterende.

Selv om vi her har satt ambient under electronika, trenger ambient-musikk strengt tatt ikke å være ”laget på data”. Artister/komponister som Brian Eno og Steve Reich jobbet ikke med elektroniske instrumenter, men skapte et elektronisk lydbilde med organiske instrumenter, og har på mange måter lagt fundamentet for mye av dagens alternative elektronika. Komponistene innen denne musikken ønsker ofte å skape en slags svevende lydmur, og er mer interessert i musikkens ”tekstur” enn de er i sangskriving og komponering. På grunn av sin spesielle struktur og sitt repeterende lydbilde kan denne musikken av utrente ører virke kjedelig og blottet for forandring og særpreg, dette til tross for at det er store forskjeller mellom de ulike artistene.

Ambient fikk aldri noen stor fanskare før den fikk sin renessanse tidlig på 90-tallet, med pionerer innen ambient-technosjangeren som norske Geir Jenssen (alias Bleep og Biosphere) Richard D. James (alias Polygon Window og Aphex Twin m.fl). Musikken i denne sjangeren er svært lik den originale ambienten, men den blander mer elektroniske elementer (samples, trommemaskiner m.m.) inn i låtene.

• Brian Eno: Ambient music 1-4 (serie) (1978-1982)
  
• Warp Records: Artificial Intelligence (samleplate fra viktig plateselskap innen Ambient-techno)(-92)
  
• The Black Dog: Bytes (-92)
  
• Two Lone Swordsmen: Stay down (-96)
  
• Biosphere: Microgravity (-92)
  
• Aphex twin: Selected Ambient Works 85-92 (-93)

Dette er en av de sjangrene innen populær--elektronikaen som har overlevd lengst, og er fortsatt blant den mest spilte musikken på dagens diskoteker.

House ble til da disco-musikken begynte å miste sin popularitet mot slutten av 70-tallet. For å holde folk på dansegulvet begynte DJ-pionerer som f.eks. Frankie Knuckles (som av mange regnes som gudfaren innen housemusikken) å sprite opp de gamle discolåtene ved å legge på trommemaskinsperkusjoner, og det var spesielt i de homofile miljøene i storbyene i USA og England at denne musikken vokste fram.

Etter hvert som populariteten for musikken steg på begynnelsen av 80-tallet, beveget den seg også mer og mer bort fra popmusikken. Den ble tillagt mer mekaniske rytmer (stor sett 4/4 rytmer), og hentet inn elementer fra dub, reggae, jazz og synthpop, og mesteparten av låtene var instrumentale.

Et drøyt tiår etter at housemusikken oppstod som et undergrunnsfenomen var den mot slutten av 80-tallet blitt allemannseie, og musikken ble nå spilt på klubber over hele Europa og i USA. I 1986 kom den første ”house-hiten” inn på salgslistene (Storbritannia), det var Farley Jackmaster Funk sin cover av den gamle Isaac Hayes-låten "Love Can't Turn Around”. Med tiden fikk også house flere undersjangere som f.eksambient-house, hip-house og acid-house.

På 90-tallet ble ikke house lenger regnet som ”cutting-edge” innen elektronisk musikk, og salgstallene ble kraftig redusert. Tross dette beholdt musikken sin popularitet på klubbene verden over. Men redningen kom mot slutten av tiåret da en ny generasjon ”housere” dukket opp med musikk som gjerne blir kaltprogressiv-house. Med artister som Daft Punk, Basement Jaxx og Leftfield laget housealbum som høstet strålende kritikker og oppnådde gode salgstall.

(Ettersom house i utgangspunktet var en 12”-sjanger er det vanskelig å komme med forslag på gamle fullengde plater, derfor blir det en del nye og noen samleplater.)

• Masters at work: The Tenth Anniversary Collection, Pt. 1: 1990-1995 (2000 (samleplate)
• Ian Pooley: Since Then (2000)
• Daft Punk: Homework (1997)
• Basement Jaxx: Remedy (1999)
• Frankie Knuckles: The Godfather of House Music: Trax Classics (2000 (samleplate)

En enkel, men etterhvert meget populær form for elektronika, som oppstod i hardcore-techno miljøet i Tyskland tidlig på 90-tallet. Sjangeren bygger på en ganske enkel oppskrift: Kjappe og korte synthriff blir blandet med enkle pulserende trommebeats som begge med små forandringer tilsynelatende blir repetert til det uendelige. Den enkle musikalske strukturen setter lytterne i en slags transe (derav navnet), og er dessuten lett for publikummet å danse til og lett for DJer å mikse.

Trance dalte i popularitet mot midten av 90-tallet, mye grunnet en ”elektronisk bølge” av britisk dansemusikk, hovedsakelig represenert av trip-hop og jungle/drum'n' bass. Tross dette kom sjangeren sterkt tilbake mot slutten av tiåret, faktisk så mye at den gikk forbi housen som den mest populære dansemusikken kloden over. Men musikken hadde nå forandret seg en del fra sin originale form. Den hadde plukket opp elementer fra sin ”konkurrent” housen og utrykket progressive-trance dukket nå opp som beskrivelse for den nye (under-)sjangeren.

Tross sin store popularitet måtte den nye sjangeren tåle kritikk fra elektronikaens synsere og anmeldere, som mente musikken var forutsigbar og at den ble mikset for dårlig. Dette brydde ikke den allmenne lytter/bruker seg større om, og sjangeren ble nå større enn noensinne. Mot slutten av millenniet ble musikken spilt av de ”hotteste” DJene (Paul Oakenfold, Pete Tong, Sasha bl.a.) på Englands hippeste klubber.

En viktig kilde til progressive-trances store vekst mot slutten av 90-tallet var (radiovert og DJ) Pete Tong og hans radioprogram Essential Selection på BBC Radio 1. Med sine ca. 1 million lyttere (på gode dager) ble dette et klart favorittprogram blant trancefans i alle aldre, og en enkel måte å få med seg det siste nye innen denne sjangeren.

Trance (da spesielt progressive-trance) avlet fram slike kjendis-DJer heller enn kjente artister og band, og samleplater hvor DJene mikset sammen forskjellige trance-låter ble stadig mer populære. Svært få artister innen sjangeren gav ut fullengdeplater med egne låter, og sjangeren fungerte (/fungerer) mest som en singel- og 12” –sjanger.

•  Essential Selection summer 1999 (-99)
• Paul Van Dyk : Out there and back (-00)
• Hybrid: Wide Angle (-00)
• Goa-Head: vol. 1 (-96) –vol-…(samleplateserie)
• DJ Energy: Future (-00)
• DJ Stigma: In trance we trust (-01)

•  R&S Records
• Harthouse/Eye Q Records
• Black Hole Recordings

Selv om uttrykkett trip-hop ikke dukket opp før i 1993, hadde musikken i denne sjangeren vært populær på klubbene i Englands undergrunnsmiljøer siden begynnelsen av tiåret. Bristolgruppen Massive Attack (som vokste ut av rap/DJ-kollektivet ”the Wild Bunch” på slutten av 80-tallet) ansees for å være pionerer innen denne sjangeren, og deres LP-debut Blue lines fra 1991 blir av mange regnet som det første mesterverket innen trip-hopen.

Massive Attack blandet amerikansk hip hop (da spesielt deres samplede tromme-"brakes") med elementer fra dub, reggae og funk, supplerte dette med kvinnelig (”diva-”)vokal og sin særegne monotone rap. Selv om Massive Attack regnes blant grunnleggerne av sjangeren, var det likevel et annet bristolband -Portishead, som gjorde den kjent utover den harde britiske kjernen.

Portisheads debutplate Dummy fra 1994 hadde mange fellestrekk med Massive Attacks første, men tilførte musikken elementer fra jazz, house og filmmusikk.

Platen ble en overraskende storsuksess både i hjemlandet og i USA, samt store deler av Europa. Platen var lavmælt og ikke laget spesifikt for dansegulvet; dette gjorde den populær i videre kretser (ikke bare blant unge elektronika-fans) og med det hadde trip-hop vokst ut av Englands bakgårder.

Mot slutten av 90-tallet begynte sjangeren å miste sin popularitet, og mange mente at trip-hopen var død og at bandene hadde begynt å repetere seg selv. Tross dette spiller Massive Attack for fulle hus, og nye artister/band som Goldfrapp og Four Tet lager plater som går inn i trip-hopsjangeren, uten at det høres ut som oppgulp av gamle Massive Attack-skiver.

•  Massive Attack:Blue lines (-91)
• Portihead: Dummy (-94)
• Dj Shadow: Endtroducing (-96)
•  This is trip-hop: 3 CD-samleplate (-96)
•  Four Tet: Rounds (-03)

•  Mo'Wax
• Ninja Tune
• Cup of Tea
• Wall of Sound