Men selv om Reza sjah Pahlavi (faren til Muhammed Reza Sjah Pahlavi – den  siste sjahen av Iran) fikk viljen sin den gang i 1935, og resten av verden begynte å kalle landet for Iran, så lever begrepet om den persiske musikken og kulturen fremdeles, mye p.g.a. dens påvirkning på andre lands musikk og kultur, så som i India og i Tyrkia. Men den persiske musikken er selv et resultat av påvirkning, spesielt fra den greske kulturen, og i de seinere hundreår fra resten av Europa. På disse CDene handler det altså om populærmusikk fra før Ayatollah Khomeini kom til makten etter Den islamske revolusjon i 1979. Det persisk-musikalske uttrykket lar seg først og fremst høre i den vokale melodiføringen – komp- og arrangementsmessig er det 1960- og 70-tallet som fremstår, med alt grimt og gromt det brakte med seg; man hører mindre og større innslag av prog, jazz, svulstige strykearrangementer, funky gitarer, surf-gitarer, psykedelia, heavy, støtende blåserekker, kule vibrafoner, speise synther, ”Grand Prix-musikk”, bloddisco, og alt dette koblet med den tidskoloritten som opptaksutstyr og -forhold gir.

Til tross for at dette er popmusikk som må ha vært svært moderne – så moderne at det provoserte – er mange av artistene her klassisk skolerte med bakgrunn fra National Iranian Music Conservatory. Vi møter Fereidoon Farrokhzad, poet, musiker og programleder som turde å vitse om Khomeini. Riktignok i eksil i Tyskland (hvor han slo seg ned etter å ha sittet fengslet hjemme i Iran) - skjønt dét hjalp ikke stort; han ble knivdrept i sitt hjem i Bonn i 1992, og teoriene om hvorfor er åpenbare. Før han ble drept oppdaget han Neli, som ble et tenåringsidol i Iran. Etter revolusjonen la hun, som mange andre musikkarrieren på hyllen (for kvinner ble det forbudt å opptre). Hun er i dag tannlege med egen klinikk nær London, skal man tro ryktene. Bookleten som medfølger forteller små historier om artistene, og det er helt ufattelig hvor lite som skulle til før man ble svartelistet og dermed plaget og forfulgt. Påfallende mange av artistene døde før vestlig pensjonsalder.

Bildene er hentet fra den herlige bookleten, som i tillegg til bakgrunnsstoff om artistene er full av nydelige bilder av iranske ”hippier” – svært vakre kvinner og mange fine barter.  Mannen med langt hår, bart og åpen skjorte er Kourosh Yaghmaei, damen i treet er Giti (1940-1995). Mannen som holder ballongene på gruppebildet er nevnte Fereydoon Farrokhzad. Hun med den stripete overdelen, øverst, er Googoosh (1950-), egentlig Faegheh Atashin. Hun var en stor stjerne i landet før revolusjonen, både som sanger og som prisvinnende skuespiller; hun skal ha deltatt på hundrevis av innspillinger og spilt i rundt 30 filmer. Hun sang duetter med folk som Tina Turner, Charles Aznavour og Ray Charles. Like etter revolusjonen vendte hun hjem til Iran etter en internasjonal turné (selv om venner frarådet henne å gjøre det). Hun ble straks fratatt pass og deretter kneblet i 21 år. I år 2000 kom hun seg til USA, hvor hun nå bor og selger ut store konserthus på minutter. Hennes siste plate Ejaz kom ut i år. På Rangarang er hun representert med 2 låter. Nyt henne i vedlagte musikkvideo!

Andre etniske smeltedigeltips: Cumbia cumbia, Kapp Verde m.m., Gabriel Fliflet, Songlines og Viser på vandring i Norden.