Vis meg din bokhylle - Jarek Semik

Jarek Semik er opprinnelig fra Polen. Han kom til Norge på 90-tallet og er i dag bosatt i Fana. Han jobber med internasjonal transport og spedisjon og er skribent på fritiden.

Hvilken bok er den første du husker?

Jarek Semik anbefaler

Mesteren og Margaraita, Mikhail Bulgakov

Ferdydurke, Witold Gombrowicz

Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten, Kjell Askildsen

Min Kamp 1,2 og 6, Karl Ove Knausgård

Forføreren, Jan Kjærstad

Det onde øye, Stig Sæterbakken



Ved siden av noen polske barnebøker som ikke er oversatt til norsk er det Astrid Lindgrens bøker om barna i Bakkebygrenda. Jeg vokste selv opp i blokkbebyggelse og syntes den landlige verdenen med all den roen og tryggheten hun beskrev var fascinerende og litt eksotisk.

Bøkene om Mummidalen av Tove Jansson var også veldig fengslende med den eventyrlige verdenen de representerte.

Hvilke bøker har betydd mye for deg?

 Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov

"Det som umiddelbart gjør størst inntrykk når du leser boken med en riktig innstilling, er humoren, galskapen, kraften og skapergleden som gjennomsyrer romanen fra første til siste side.  Det er to parallelle historier som flettes sammen i denne romanen. Den historiske rammen for den første er 1930-tallets Moskva med mystiske forsvinninger i kjølvannet av Moskva-prosessene. I den andre utspiller handlingen seg i Jerusalem rundt år null, rett før den jødiske høytiden Pesach, den dagen som den kristne tradisjonen vil kalle langfredag.

Det er de to hovedfigurene ”Mesteren” i Moskva i Stalin-perioden, og Joshua Ha Notsri i Jerusalem som fletter disse historiene sammen i romanen. Begge to bærer på den naive troen om menneskers iboende godhet. De deler også samme romantiske overbevisning om at logos, ordet, " det glade budskap", og litteratur som sannhetsbevis, er i stand til å forandre verden og ryste den grunnen alle totalitære, onde imperier er bygget på.

Ferdydurke av Witold Gombrowicz

Gjennombruddsromanen til Gombrowicz fra 1938.
Ved å vise et vrengebilde av skolesystemet  på 1930-tallet, forutsa Gombrowicz  med sin roman at de voksnes absolutte velde stod for fall. Det overlevde nok andre verdenskrig, men allerede på 1950-tallet dukket det opp nye kulturelle inntrykk som rock'n'roll, James Dean, "Rotløs ungdom" m.m. De ble markører for en ny ungdomskultur. Tenåringer i hele verden bygget sin identitet rundt dem. Nå er det kommet så langt at moderne kultur bestemmes av tenåringer. Den er, som Gombrowicz sier, "foret med barn".


"Selv om vi voksne fra tid til annen kan gi ungdommen et  virkningsfullt støt - for eksempel i form av strengere pedagogikk eller mer disciplin i klasserommet - er kampen uansett tapt".
 
Den norske forfatteren Dag Solstad er en av Gombrowicz' store beundrere.
I sitt essay ” Om nødvendigheten av å være inautentisk" beskriver han et skolesystem hvor formålsparagrafen er ”å fastholde og innpode elevene uskyldighet og ungdommelig naivitet". Hans debutroman ”Irr! Grønt!” var også skrevet under sterk innflytelse av Gombrowicz.

Samlede noveller av Kjell Askildsen - spesielt "Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten" som er et mesterverk innen novellekunsten.

Den begynner slik: "Verden er ikke som den var. Nå tar det for eksempel lenger tid å leve. Jeg er mange og åtti år, det er for lite. Jeg er altfor frisk, enda jeg ikke har noe videre å være frisk for."

De siterte setningene forteller mye om den særegne skrivestilen til Askildsen. Presisjon, kortfattethet, humor og den dype innsikt i menneskets indre gjør den store litteraturen overlegen psykologien, sosiologien, historien og andre humanistiske fag.

Min kamp 1, 2 og 6 av Karl Ove Knausgaard

Jeg vet ikke hva som er det mest fascinerende med dette prosjektet. Omfanget, forfatterens mot, om man ikke vil kalle det dumdristighet, til å utlevere sitt eget liv.

Den litt overfladiske, tabloide gjenkjennelseseffekten som jeg følte under lesningen, eller rett og slett den litterære kvaliteten som er grunnleggende for hele dette verket.

Jeg har alltid hatt sans for autobiografiske prosjekter som dagbøker og memoarer, men Karl Ove Knausgaard som romanfigur gjør et uutslettelig inntrykk på meg! Ikke som en overfladisk kikker, men som en krevende leser.

I del 1 er det oppgjøret med faren som er gripende skildret. Del 2 er en pamflett om Sverige og det ultrapostmoderne samfunnet vi lever i. Dets forskyvning av tradisjonelle kjønnsroller, og forvirringen det skaper. Del 6 inneholder alt det jeg liker ved Knausgaards verk; lange historiske og litterære essays og analyser, selvbiografiske fortellinger og kulturkritiske frispark.

Forføreren av Jan Kjærstad

Det er vanskelig å gi en kort og presis beskrivelse av Jan Kjærstads Forføreren. For den handler om og er så mye på en gang. Den er en roman om norsk etterkrigshistorie, om gjenoppbyggingen av landet, nasjonal ånd og kollektiv utvikling. Og om nordmenn. Både om de berømte som alle har hørt om, men også om de som ingen vet hvem er, men der alle kjenner ”en som likner på”.
Romanen er spekket med mange faktaopplysninger fra ulike fagområder, men i motsetning til Ari Behn har jeg  ikke noe imot "faktahelvetet" i romanen.

Jonas sitt liv og person blir fortalt fram gjennom en rekke fortellinger i det som virker som en tilfeldig rekkefølge. Men rekkefølgen er selvsagt nøye uttenkt. Kjærstad snakker selv om en kombinasjonsestetikk som går ut på at velkjente deler blir satt sammen annerledes enn det er gjort tidligere, og slik er med på å skape noe nytt. I Forføreren blir nettopp denne teknikken brukt.

Gjennom hele forfatterskapet har Kjærstad vært opptatt av hvordan formen og oppbygningen til en roman er viktig for menneskeskildringen. Ifølge Kjærstad har nemlig den tradisjonelle psykologiske romanen på mange måter utspilt sin rolle i dag, og romansjangeren trenger en fornyelse. For å kunne gi et fullstendig og riktig bilde av det moderne mennesket må forfatterne, istedenfor å forsøke å trenge stadig dypere inn i menneskesinnet, fornye rammen og komposisjonen. 

Det onde øyet av Stig Sæterbakken

Dette er en glimrende skrevet essaysamling. Den kretser rundt temaet ”det onde” som av forfatteren betraktes som en latent egenskap ved menneskelig natur. Ondskapen og volden fortrenges, fordømmes  og forties av vår moderne sivilisasjon.

 I vår moderne kultur er de onde barbarene alltid ”de andre”. Vi er "de siviliserte som regner oss for vel forsikret mot ondskapen gjennom avstandstagen alene" sier Sæterbakken i det første essayet i samlingen "Det onde øyet". Dette er noe å reflektere over med tanke på at 22. juli ble gjennomført av en av "våre egne" forsvarere av den europeiske kristne kulturen. I essaysamlingen er det litteraturen og litterære verk som er utgangspunktet for forfatterens tankespinnerier rundt det ondes problem.

I følge Sæterbakken er det litteraturen som er i stand til å bevege seg fritt i ytterkantene av den menneskelige natur, som vår overfladisk korrekte sivilisasjon forsøker å fortrenge så godt den kan.

jarek_semik_anbefalninger

Har du en bok du skulle ønske du hadde fått lest?

Alt for mange. Det er mange store viktige romaner og romanverk jeg skulle ha lest. De som står øverst på listen er Ulysses av James Joyce og storserien På sporet av den tapte tid av Marcel Proust.

Hvor liker du best å lese?

Jeg liker best å lese hjemme i stuen. Heldigvis har vi en ganske stor stue slik at jeg kan sitte i den ene enden og lese mens kona ser på TV i den andre . Vi har helt klare regler for bruken av volumknappen. Det fungerer bra sier han med et smil.

Kjøper du bøkene selv eller låner du dem på biblioteket?

Jeg kjøper litt, men etter hvert mindre og mindre. Noen av de polske ”high-lightsene” må jeg kjøpe enten via nettet eller når jeg er på besøk i Polen. Jeg låner mye på biblioteket og det fungerer veldig bra med reserveringsordningene dere har.

Publisert 12.05.2012, sist endret 22.09.2012 - 15:37
Side-alternativer