Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Marie Amdam sist endret 2020-03-31T13:47:37+02:00
Denne uken skulle Nina Lykke vært på Hovedbiblioteket og på Åsane bibliotek for å snakke om "Full spredning". Arrangementene er nå flyttet til høsten, men her deler hun sine tanker om korona-situasjonen, om det å skrive, og kommer med gode tips til hva man kan gjøre når man plutselig har så mye ekstra tid hjemme.

Hvordan har du det i disse koronatider? Er arbeidsdagen annerledes enn den pleier å være?

Ja, den er veldig mye roligere! Mars 2020, som opprinnelig var full av reising og opptredener, samt sosialt liv, er jo nå blitt avlyst i sin helhet. Jeg bruker den ekstra tiden på å rydde. Jeg har vært gjennom regnskap, klesskap, jeg har pusset en gammel messinglampe, jeg forsøker å få kontroll og oversikt over mitt hjem. Jeg skriver, tenker. Jeg sørger over moren min, som døde i november, og forsøker å rydde i tingene hennes.

Noen frykter en arrangementssyke, nemlig at forfattere må bruke så mye tid på å reise rundt  å snakke om bøkene sine, og mindre tid på å skrive. Hva tenker du om dette? Synes du det blir for mange arrangementer?

Jeg har merket en økt pågang nå i høst/vinter, men fortsatt har antall arrangementer vært til å leve med for min del. Jeg synes det er utrolig hyggelig at så mange kommer, og har tenkt at jeg må smi mens jernet er varmt, og jeg har derfor sagt ja til de fleste invitasjoner. Men det å skrive en bok, og det sitte på en scene og snakke om den samme boken, det er to helt ulike universer.

Når jeg sitter foran et publikum er jeg opptatt av å levere, være morsom og slagferdig, bli likt, slik vi alle er, i det sosiale. Etter disse arrangementene fortsetter jeg ofte å snakke inne i hodet, fortsetter å svare på spørsmål (som ingen stiller, arrangementet er jo over), og alt det der må jeg jo vekk fra når jeg skriver. Da må jeg ned i stillheten og renske vekk all forfengelighet, eller i det minste forsøke. Da gjelder det å roe ned, gå tur i skogen, lese, trene, meditere, komme ned.  

Er det sant at ingen kjenner understrømmene i befolkningen som en fastlege?

Ja det tror jeg. I motsetning til hos spesialistene og på sykehusene, der folk allerede er blitt sortert og i mange tilfeller allerede har fått en diagnose, kommer jo hele tverrsnittet av befolkningen inn til fastlegen, rett inn fra gata. Dessuten har leger som kjent taushetsplikt, og fungerer i dag slik presten fungerte i gamle dager; et menneske du kan gå til med det meste, både fysisk og psykisk. Vi tiltror legene nærmest overnaturlige evner, og når det viser seg at de bare er mennesker, blir vi skuffet. 

Hvorfor tror du folk har blitt så begeistret for Full spredning? Hva tror du det er med Elin som gjør at så mange kan kjenne seg igjen i henne? 

Da jeg begynte å skrive denne boka, tenkte jeg mye på avhengighet, og på det at vi fra naturens side er disponert for avhengighet, uansett hva avhengigheten dreier seg om. Enten det handler om å spise, drikke, jobbe, løpe, hva som helst: de fleste sliter med å holde balansen. Svært få mennesker lever i harmoni, det er min erfaring. I hvert fall ikke lenge av gangen. Så kanskje er det dette folk kjenner seg igjen i? Men jeg vet ikke. Jeg har fått mange forskjellige reaksjoner på denne boka, fra den ene ytterligheten til den andre, og alt imellom. Slik har det vært med de andre bøkene også.

Er du i gang med noen nye skriveprosjekter? 

Ikke konkret, men jeg tenker og noterer mye. Hver bok kjennes som en fullstendig tømming. Hva skal jeg skrive nå, tenker jeg etter hver bok, jeg har jo sagt alt? Da gjelder det å la nytt vann strømme inn i brønnen, og den beste måten å gjøre det på, er å la tiden gå. Notere, tenke, gruble, våkne om natten og skrive ned ting, snakke inn i diktafonen når jeg går tur, rote rundt i det havet av tekst jeg har skrevet gjennom tidene, kort sagt gjøre det jeg alltid gjør før en ny bok begynner å ta form, og selvsagt: få panikken under kontroll, i hvert fall i noen minutter av gangen, haha.

Hva er ditt beste tips for folk som nå må holde seg hjemme?

Lage gjennomtrekk, rydde i skapet, sette i gang en surdeig, alfabetisere bokhylla, vaske radiatorene, spise opp det som ligger nederst i fryseren, legge bønnene fra 2010 i bløt, rense ut det du ikke bruker av klesskapet, kort sagt: prøve å få oversikt og kontroll - samtidig som du innser at du ikke kommer til å få hverken oversikt eller kontroll før den dagen du leverer inn sveiva. Men det ligger mye tilfredsstillelse i å forsøke.

Helt til slutt, har du noen bøker du vil anbefale?

Jeg anbefaler å lese disse to bøkene rett etter hverandre: Først Svikne dagar av Elena Ferrante. Deretter Bånd av Domenico Starnone. Jeg sier ikke mer.