Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.
by Janne Strand last modified 2016-09-29T11:55:04+00:00
Mat er tema for forskningsdagene 2015.

Mat må vi ha for å leve, og i den vestlige verden utgjør matinnkjøpet en stadig mindre del av inntekten vår. Mat er nødvendig, mat er glede, men aller verst er matmangel. Da tenker jeg ikke på at kjøleskapet en dag er tomt for gulrøtter, men at man ikke har nok til å spise seg mett. Store deler av verden er rammet av skjevfordeling og naturkatastrofer som kan føre til hungersnød.

Havren har vært kjent i Norge siden vikingtiden. På 17-1800-tallet var Havrehverdagsmaten for folk flest grøt av havre eller bygg og det man klarte å dyrke på en åkerlapp eller høste i naturen. Sild, fisk og kjøtt ble saltet og lagt på tønne for ikke å bli bedervet. I Bergen kjøpte kjøpmennene fisk av nordlandsfiskerne som seilte til Bergen. De dro hjem med skipene fullastet med korn. Strilene rundt Bergen rodde til byen med levende fisk i fiskekistene og solgte den på Fisketorget. Det ble mye sild, pale, makrell og noe torsk. Dette kan man lese om i skjønnlitteraturen, for eksempel i Amalie Skrams bok Sjur Gabriel, hvor handlingen er fra 1800-tallet.

Da jeg var liten, syntes jeg lettsprengt torsk var tungt å få ned, men da kunne min mor fortelle meg at det var ingenting mot saltfisken i hennes barndom. Da satt moren og matet dem med en skje saltfisk og en skje saftsuppe til alt var spist opp.

 Da boligbyggingen tok seg opp etter krigen, flyttet mange nordmenn etter hvert til drabantbyer. På Landås i Bergen skal ett av områdene ha gått under navnet ”grautabyen”, fordi beboerne ofte måtte spise grøt for å ha råd til å bo der. Min kilde til denne teorien er min avdøde far, men Sven Johan (Dennis) Reksten har en annen teori om tilnavnet.  Havregrøt er fortsatt billig og dessuten sunn mat.

PoteterPoteten som vi elsker å variere i det uendelige har ikke alltid vært tilgjengelig på norske middagsbord. I følge Store norske leksikon kom poteten til Norge rundt 1750. Mange prester, kalt potetprestene, var ivrige etter å få bøndene i gang med potetdyrking og fulgte opp med gode råd. Poteten har reddet folk fra å sulte.

Nordmenn spiste mer poteter før. Det var kokte poteter, potetstappe, stekte poteter, og på gårdene ble det laget potetlefser eller lomper. Rester ble brukt i fiskegrateng eller plukkfisk, ingen ting skulle gå til spille. Middagsmaten ble laget fra grunnen av, bare med hjelp av litt halvfabrikata. Nå kan det meste kjøpes som ferdigmat.

Fattigmanns kokebokÅsta Holth stammer fra Finnskogene, og flere av bøkene hennes handler om det strevsomme livet der. De er skrevet på dialekt. Fattigmanns kokebok: årbok frå ein liten gard, som ble utgitt i 1984 handler om Annette som er odelsjente og bor i Oslo, men lengter tilbake til gården på Finnskogene. Familien forlot den under annen verdenskrig fordi okkupasjons-makten tok det meste av avlingen. Mot foreldrenes og ektemannens innstendige råd bestemmer Annette seg for å flytte tilbake og klare seg i minst ett år på det hun kan dyrke og avle frem fra gården. Det meste av kjøtt, melk og egg må hun selge for å skaffe penger til gårdsdriften.

Til hjelp i nøysomheten har hun minnet om bestemorens husholdningsråd. Til et marked som Småbrukar- og husflidlaget holder til inntekt for felles traktor, selger de alskens håndarbeider og stensilerte kopier av ”Fattigmands Kogebog.” Bak i boken er det tatt inn oppskrifter fra den. En av oppskriftene er gjærsuppe! I følge boken skal grønnsaksuppe kokt på gjær lukte og smake som fersk kjøttsuppe. De spiste det under krigen og en gang faren er på besøk hos henne, koker han gjærsuppe. En annen oppskrift er Silpo, hakkete kokte poteter som surres i fleskefett og spes med melk.

Silpo og rasperisk, og så mutti da, som er en hard kornet grøt, spises det også i Åsta Holths barnebok Fem år på Nuttila. Her forteller hun om familien Nevjen, hvor Mari er enke og mor til tre. De må spinke og spare, eldste datter Hanne lager middagene, gjerne sild flere dager i uken, til småsøsknene Rønnes og Knuts forargelse. De søker om å få forpakte gården Nuttila, og så bærer det av sted. Det blir et evig slit, og alle må bidra, også Knut som sliter med ettervirkninger av poliomyelitten fra noen år tidligere. Til gjengjeld får de spise egg, nykjernet smør og mye kjøtt. Det blir melket og hentet egg i hønsehuset, luket og høstet poteter og grønnsaker. De har betalende sommergjester og serverer solid Finnskogkost. Dagens ernæringseksperter ville nok hatt litt å si i den saken. Det er typisk 50-talls med nødvendigheten av kaffefløte, og det er også litt morsomt å lese at moren tenker at melk kan erstatte tran. Boken er interessant kulturhistorie.

Et søk i bokhylla.no på gjærsuppe, viste til barneboken Muscha av Anja Tuckermann. Den handler om Josef som er tysk, av sigøynerætt, som må leve i dekning, atskilt fra sine pleieforeldre, fra 1938 til krigen slutter. Maten er knapp og ett av måltidene er en tallerken gjærsuppe!

Gjærsuppe har jeg ikke funnet i flere kokebøker, hverken Magda Holms kogebog fra 1902, Henriette Schønberg Erkens Stor kokebok for større og mindre husholdninger (1929) eller Kokebok som Statens lærerinneskole i husstell ga ut på nynorsk i 1934 og på bokmål i 1947. Krigsmat av Anny Bjerkebæk mangler også denne oppskriften, men Norsk ordbok, band IV, hefte 1 fra 1996 har funnet plass til gjærsuppen. Kilden er Holth, mest sannsynlig Åsta Holth.


Kokebøker
er blitt populært lesestoff, og biblioteket har mye å by på. En artig sak er Per Borglunds bok 100 år med kokebøker; mat, historie og mennesker, som er en historisk reise gjennom norske kokebøker.