Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Håvard Legreid sist endret 2016-09-29T11:54:58+00:00
Den norske spillefilmen om Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon har premiere høsten 2012 - jeg korter ventetiden med et dykk i Tikiens posisjon innen musikk, film og kunst.

Tiki er fellesbegrepet på stein- og treskulpturer av menneskeskikkelser fra stillehavsregionen, mest kjent for oss her hjemme som hodene fra Påskeøya. I de new zealandske maorienes mytologi er Tiki den første mannen og en sentral skikkelse i myter, kunst og kultur. Men Tiki er også et populærkulturelt fenomen som overskrider mange medier. 

 
Den amerikanske Tiki-kulturen tilskrives ofte temarestauranter og -klubber fra 1930-tallet og ble ytterligere styrket av hjemvendte soldater fra stillehavskrigen på 40- og 50-tallet. Her hjemme er det imidlertid Thor Heyerdahl som må sies å være den viktigste importøren av Tiki - først og fremst gjennom den prisbelønte dokumentaren Kon-Tiki fra 1950. Bildene av selve Kon-Tiki-flåten med sitt ikoniske seil og de påfølgende steinhodene fra Påskeøya er brent inn i vår globale netthinne. 
 
Selv om tradisjonelt kunsthåndverk fra stillehavsregionen er kjernen i Tiki-estetikken er det også her skillet mellom seriøst kunsthåndverk/kulturutrykk og Tiki-pop kan trekkes. Typisk for Tiki som populærkulturelt fenomen er at det ikke går dypt inn regionens kultur som sådan, men snarere låner enkeltstående elementer, så som påskehoder, palmer og hulaskjørt og blander det med amerikansk kommerisalisme. 
 
Resultatet er en stil eller atmosfære med en eksotisk nostalgi ypperlig egnet som kulisse for vestlige historier - som en slags etterkrigens Robinson Crusoe. Det er nemlig femtitallets modernisme i eksotiske omgivelser vi snakker om. En slags kolonialisme på ferie. Og selv om Thor H. hadde edle motiver for sin reise er han uløselig knyttet til suvenir-krus formet som geipende guder. 
 
Med dette skillet avklart dykker jeg videre i Tiki-universet og plukker perler underveis. Som lydspor for den videre reisen anbefales denne nye spiren fra Exotica-sjangeren.
 
Exotica brukes om en form for tropisk jazz med røtter i 1950-årene. Musikerne laget en lett jazz med atmosfæriske elementer, eksotiske instrumenteringer og romantiske tema gjerne med tydelige referanser til samtidig film. Sjangeren deles i to hovedgrupper; Tiki og Jungle. Forskjellen er glidende; palmesus og hula versus bongotrommer og apehyl. 
 
Noen Tiki-musikalske anbefalinger tilgjengelig på biblioteket: 
 
På nittitallet fant Exotica ny gjenklang i loungemusikken. Både ideen om filmtemaer og tropisk stemningsmusikk ble implementert i elektroniske landskaper som gav paraplydrinkene riktig atmosfære. Retro-bølgen på 2000-tallet har tatt dette hjem igjen og lydsporet til artikkelen er et godt eksempel på dette. 
 
Drinker og avslapning er uløselig knyttet til Tiki. Mai Tai er selve ur-drinken i tikiland og kan nytes med og uten alkohol. Den nest største eksponenten for tikologi i Norge, Jan Vardøen, er som seg hør og bør bareier. Vardøens Tiki-bar på Grünerløkka, Aku Aku, er en attraksjon på linje med Kon-Tiki-museet for de tikofile. Heldigvis trenger ikke den jevne bergenser reise lengre enn til fisketorget for å oppleve en oase av bambus og paraplydrinker; Tonga Bar ligger nemlig midt i lysløypa ved Torget music pub. 
 
På nittitallet fikk Tiki en tydelig revival og i kjølvannet av dette kom Disneys Lilo & Stich og i august 2011 fikk The Enchanted Tiki Room en stor oppussing i Disney World. Tiki på film er imidlertid ikke et nytt fenomen. Mange av filmene har tydelig B-stempel, men både Heyerdahls Kon-Tiki, Elvis' Blue Hawaii, Costners Rapa Nui og Tom Cruise i Cocktail kan inntas med æren i behold. 

Tiki
 
Selv om Tiki begrepsmessig er kitsch har noen få pop-kunstnere tatt steget inn i høyere sirkler av kunstfeltet. SHAG er pseudonymet for den fremste av disse; Josh Angle. Shags tegneserieaktige tablåer fra barer, høyfjellshotell og luksusleiligheter, alle med fullt utstyrt Tiki-interiør og med Tiki-hoder i sentrale roller, har gjort ham til nærmest synonym med den nye bevegelsen. 
 
Begge illustrasjonene i denne artikkelen er inspirert av Shag. Den første er originalt laget for nettmagasinet vox publica, mens den andre er en privat spin-off til et fiktivt firma. 
 
Litteraturanbefalinger: 
 
Jeg gleder meg 
 
Artikkelen er også publisert på Leketoys.no.