Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av maris — sist endret 2016-09-29T13:54:59+02:00
Inghill Johansen er en av landets fremste forfattere. Hvorfor har du ikke lest henne?

Det kan være flere svar på det. 1: Du har aldri hørt om henne. (Du kan neppe klandres.) 2: Du liker ikke kortfattet, presis og poetisk prosa. (Det er en ærlig sak.) 3: Du har hørt om henne, du leste en ganske god anmeldelse for noen år tilbake, kanskje merket du deg ord som ”underfundig” og ”stillferdig”, eller ”humoristisk” og ”makaber”, og du tenkte at du skulle lese henne når du fikk tid. Men så forsvant hun sakte men sikkert fra bevisstheten din, du hørte ikke mer om henne, og da var hun kanskje ikke så bra likevel? (Du tar feil!) 

Fra debuten i 1991 til i dag har Inghill Johansen skrevet fire bøker, hver av dem på rundt hundre sider, i grenselandet mellom roman og kortprosa. Det nærmeste man kan kalle et gjennombrudd kom i 2001 med boka Klage, et sett tekster som kretser rundt en kirkegård, med en livstrett prest og en egenrådig graver som sentrale karakterer. Boka fikk svært gode anmeldelser og ble nominert til Brageprisen, men prisen gikk til annet hold. Dette var nemlig det samme året som mursteinen Halvbroren tok det norske folk med storm. 

Åtte år senere, i 2009, kom hennes foreløpig siste bok, Forsvinne, som om mulig fikk enda bedre anmeldelser, gjerne med formuleringer som ”jeg liker ikke å bruke så store ord, men…” Men hva hjelper et knippe fantastiske anmeldelser, når dette er samme år som Karl Ove Knausgård kaprer de store overskriftene med de to første bindene av Min Kamp

Dette er kanskje en overforenkling av årsakssammenhengene, men at de små mesterverkene har en tendens til å nettopp forsvinne, i en dagspresse på jakt etter sensasjoner, bør ikke være særlig overraskende. Da må vi som har lest dem og ønsker å dele vår begeistring gå en annen vei, som kanskje passer slike forfatterskap bedre, nemlig via lavmælt insistering og stadig påminnelse. 

Inghill Johansen vil kanskje aldri nå den store leserskaren, men ved å nå kraftig fram til de få, vil hun likevel overleve. Litteraturprofessor ved UiB, Erik Bjerck Hagen, er en av de standhaftige forkjemperne for Johansens forfatterskap, og han sier i sin omtale av Forsvinne”[…] en sjelden, følsom og bevaringsverdig «gjenstand» det er lett å forestille seg vil bli lest av fremmede øyne femti eller hundre år frem i tid.”

Og tekstene hennes? De taler aller best for seg selv. Her er åpningssekvensen til Klage, resten finner du på et bibliotek nær deg. 

Til kirkevergen i kommunen 
Når min tid kommer, ber jeg om at min kropp legges på siden og ikke på rygg som det vanligste er. Det er slik jeg hviler og har sovet gjennom et langt liv, og jeg kan ikke tenke meg den evige søvn på andre måter enn denne. Skulle kisten være for lav, det kan tenkes, for hoftene mine er brede, ber jeg om å bli lagt flatt ned på maven med ansiktet mot bunnen og armene trukket opp slik at pannen hviler mot håndbakene. Hvis kisten er for smal for dette (når armene peker utover på denne måten, kan det jo hende), ber jeg om å bli brent. 


Dette innlegget ble først publisert i Bergensavisen mandag 17. november 2014.