Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Tekst av: Karin Beate Vold — sist endret 2016-09-29T13:54:58+02:00 Fargetresnittene hentet fra: Hvitsymre i utslaatten og tre andre noveller/Hans E. Kinck(1944) og Lystige historier/P.Chr. Asbjørnsen(1942).
I år er det 100 år siden Thorbjørn Egner ble født. Du kan lese om ham her, og du kan komme innom biblioteket for å se utstillingen vår.

Mannen, kunstneren - biografier

Thorbjørn Egner (1912-1990) har preget barndommen til norske barn i flere generasjoner. Til tross for dette har det - inntil nylig - bare blitt utgitt én biografi. De øvrige er selvbiografier eller forfattet av slekt og venner.

En bok om Thorbjørn EgnerEn bok om Thorbjørn Egner / Harald L. Tveterås og Fredrik Matheson (red.) (1972)

Et festskrift til 60-årsdagen med 16 artikler og vennehilsener om ulike sider og talenter hos jubilanten. Lørdagsbarnetimens ”onkel” Lauritz Johnson skriver for eksempel: ”Hvordan er Egner som medarbeider? Han er ikke medarbeider, i det hele tatt. Han er arbeider. Natt-og-dag-arbeider. Eller – for å se det fra vår side: hvordan kan man være medarbeider til en mann som er perfeksjonist på 5-6 områder (…) Som kan og vet alt bedre enn oss, og ikke lar oss endre et komma, en tone, enn si ord? ”Tigergutt kan alt”, sier Tigergutt i Ole Brumm. (…) Thorbjørn Egner kan aldri bli annet enn Thorbjørn Egner.”
Tigergutt

Tigergutt kan alt! / Christopher Hals Gylseth (2000)

Uautorisert biografi, skrevet uten tilgang til materiale fra Egners nære familie. Forfatteren har fokus på Thorbjørn Egners offentlige liv, og mot hans betydning for norske barn gjennom flere generasjoner, og den vil vise hvordan Egner formet sin egen karrière.  I forbindelse med utgivelsen betegnet Gylseth Egner slik: ”…sterk vilje, stor kontroll, svært privat mann. Thorbjørn Egner ville mislikt dette sterkt … Han ville nok ha foretrukket å skrive den selv.” (Dagsavisen 5.6.2000)

Et selvportrett
Et selvportrett
/ Thorbjørn Egner (2001)

Posthum gjennomillustrert ny-utgivelse av selvportrettet som ble skrevet i 1984. Teksten er nå ”supplert med tegninger, grafikk og illustrasjoner for å vise Thorbjørn Egners utvikling som tegner, grafiker og illustratør”, sier sønnen Bjørn Egner som har redigert boka.




Debatt om Egner

På slutten av det ideologikritiske 1970-tallet og i følgende tiår begynte generasjonen som hadde vokst opp med Egner å debattere hans betydning - i tidsskriftet Profil og i Dagbladet. Klassekampen erklærte ”Så tok 50-åra slutt” i forbindelse med Egners død i 1990. Det var den sosialdemokratiske ideologien fra Gerhardsens gjenoppbyggingsfase som ble analysert fram. En fellesnevner i alle erklæringene var likevel hengivenhet overfor barndommens vennlige radiostemme, barndommens trollmann med ord, bilder, farger og toner.

Filosofen

”Det er min påstand at Thorbjørn Egner kan leses som en stor tragiker, men også som en sabotør, en metafysiker og en helhetsfilosof.” Det er filosofilektoren Øystein Sjaastad som hevder dette og mener kritikerne tråkker feil når de mener  at verdens og menneskenes ondskap er sensurert bort fra Egners idyll.
Symposiet Kardemommebakkeskogen
Fra bokas baksidetekst: ”At Ole Brumm er en filosofisk bjørn har vi lenge visst.  Men hva med Brumlemann? Sofies visdomstørst har beveget millioner, men tante Sofie – er hun noe mer enn en plagsom kjeftesmelle? Thorbjørn Egner har vært miskjent som ensidig idyllmaker, en trygg men tannløs landsfader i barndommens rike. Ved nærmere ettersyn rommer hans verdener tragedie, moralske konflikter, opprør og visdom. Egners tanntroll og røvere og musiserende mus er på talefot med de store filosofer!” (Øystein Sjaastad: Symposiet i Kardemommebakkeskogen. En filosofisk fest i Thorbjørn Egners ånd, 1998)

Sjaastad mener at med Hakkebakke-lov  og  Kardemomme-lov er Egner ”utvilsomt en av Norges-historiens mest innflytelsesrike moralfilosofer.” Sjaastad tar for seg Egners enorme makt som opinionsdanner i norsk etterkrigstid.  ”Tragedie, svartsyn og fatalisme i Egners verk”, heter et kapittel der forfatteren i filosofisk perspektiv drøfter utsagn som: ”Akk ja, det kan du si, men sånn har det vært bestandig. Man spiser hverandre - og så ferdig med det!” fra bestemor Skogmus og ”Gjort er gjort, og spist er spist” som Bamsefar sier. Samt visa om lofottorsken - som en nådeløs og usentimental tekst. 

Den unge billedkunstnerenGrafikk1

Thorbjørn Egner er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1933-34 der han hadde Per Krogh og Eivind Nielsen som lærere, og han var privatelev av Pola Gauguin. Han var dekorasjonsmaler i Høydahl Ohmes reklamebyrå i seks-syv år før han ble billedkunstner, illustratør,  forfatter og multikunstner på heltid. Han hadde skaffet seg kunnskap i trykkekunst og bokkunst.

Grafikk2

Som grafiker er han i ettertid særlig berømmet for sine fargetresnitt til Hans E. Kinck: Hvitsymre i utslaatten og tre andre noveller (1944) og Lystige historier av P. Chr. Asbjørnsen (1942). Illustrasjonene til de erotiske folkeeventyrene betraktet Egner selv den gang som for ”vovede” for bokutgivelse, de kom som grafisk mappe med 50 nummererte eksemplar. Først i 2003 ble det bokutgivelse av eventyrene med Egners illustrasjoner.

I En bok om Thorbjørn Egner har tegneren Chrix Dahl uttalt: ”Det er i det hele en utpreget norsk tone over Thorbjørn Egners tresnitt, både i tegning og koloritt, et nasjonalt særpreg som skilte dem fra samtidige fargetrykk og bidrog til at hans grafiske arbeider, ikke minst i utlandet, ble så sterkt påskjønnet.”

Interesse for folkekunst trakk Egner til syklende studieturer i Våga og Rauland under krigen. To bøker kom ut: Gamle hus i Vågå (1943) og Gamle hus i Rauland (1945).

Barnebokkunstneren

Det startet i det enkle med barnesider i Illustrert familieblad, så kom den første bokutgivelsen i samarbeid med sjefen i reklamebyrået, Sigurd Winsnes: Barneboka 1940. En heftet bok, men fint illustrert. Den presenterte fortellinger, viser, rebuser og små oppgaver. På baksida et spill. Barneboka fikk oppfølgere i 1941 og 1942. Gjennom krigsårene kom Egner på barnebokbanen med en rekke heftede bøker i små og store format. Flere utgivelser hørte sammen i små serier. Flere senere klassiske Egner-figurer blir første gang introdusert her, som for eksempel Karius og Baktus i Barneboka.

Egners gjennombrudd og endelige overgang til barnekulturfeltet skjedde via radioen. Lørdagsbarnetimen og særlig Barnetimen for de minste ble hans arena. Da Barnetimen for de minste fikk utvidet sendetid i 1951, så Egner sin sjanse til å produsere større program i sammenheng over flere dager i trekk. Her utviklet han sine fortellinger som siden kom i bokform. Gjenbruk og transmediering av en tekst ble et særtrekk ved Egner arbeidsmetode gjennom hele hans virksomhet.    
          
HistorieKarius og Baktusn om Karius og Baktus er bare ett av flere eksempler. Med et utgangspunkt i teksten fra Barneboka 1940 fikk Egner sitt gjennombrudd på bokmarkedet med en billedbokversjonen i 1949. Den bygde igjen på en hørespillversjon fra 1946. I 1955 ble det dukkefilm ved Ivo Caprino og senere flere sceneversjoner. Fortellingen hadde bare en hake, barna syntes slutten var for trist. Og Egner tok barna med på råd: En ny versjon kom i 1958 med berging for tanntrollene som fikk seile videre på en flåte i havet. I en nyere versjon fra 1970-tallet styrket han teksten med trollenes glade kamprop: ”Vi vil ha loff! Vi vil ha loff!”

Barneradioen la stor vekt på sang og musikk, også her fikk Egner vise sitt talent. Han både sang og musiserte. Egners viser er en vesentlig del av den barnekulturarven han etterlot seg. (Og kanskje den som vil leve lengst?) Flere generasjoner har integrert dem i sitt barnesangrepertoar kanskje uten å vite at det er Thorbjørn Egner som er opphavsmannen.
Folk og røvere i Kardemomme by
Midt på 1950-tallet var Egner på toppen av karrieren. Radioen var folkemedium; Egners stemme, Egners sang og musikk nådde by og grend året rundt.  Hovedverkene var Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) og Folk og røvere i Kardemomme by (1955). Internasjonalt gjennombrudd kom gjennom oversettelser av både bøker og sceneversjoner. På ett tidspunkt var Egner den mest spilte norske dramatiker etter Ibsen. For Hakkebakkeskogen på plate fikk Egner norsk platinaplate i 1982 for et salg på 152 000 eksemplarer. Og i 1991 ble Kardemomme by åpnet som familiepark i Kristiansand.

I alt teller Thorbjørn Egners bibliografi om lag 49 titler i alt.  MEN: bortsett fra de heftede småbøkene fram til etterkrigstida, og hvis en ser bort fra nye versjoner av tidligere utgitte titler, blir antallet 12-13 originale verk. Egners livslange omarbeiding av egne verk er et studium verd. Frøydis Storaas har skrevet om dette i Birkeland og Storaas: Den norske biletboka (1993) under tittelen ”Kunstnaren og marknadsføraren Thorbjørn Egner”. 

Hun sammenligner to versjoner av Ole Jakop på bytur fra 1948 og fra 1976. Hun konkluderer slik: ”Desse tidlege bøkene viser oss ein Egner som vi ikkje kjenner så godt. Og vi er nær ved å sørgje over det når vi stiller oss spørsmålet om den Egner som blei, kom i vegen for den han (også) var. Ingen har sagt at dette er noka stor ulukke. Egner vil nok bli ståande. Men kanskje vil framtida vise oss ein meir nyansert Thorbjørn Egner. Det finst stoff nok til også å vise den originale kunstnaren som var alt anna enn stereotyp.” Storaas foretrekker 1948-versjonen som ”Kort, enkel, poengtert, klar, rytmisk og kontrastrik. Og desse eigenskapane er integrert i ein heilskap av tekst og bilete, i form og innhald, layout og utstyr.”

Thorbjørn Egners bøker, i både eldre og nyere versjoner, er blitt samlerobjekt. Prisene går opp. For flere år siden sto f eks Barneboka 1940 i kr 4600 og Karius og Baktus (1949) i kr 1900,- 


Bøkene hans er oversatt til godt over 20 språk.

Musikanten

Egners særegne og musikalske formidlingsevne utfoldet seg ikke minst i et utall viser laget til Barnetimen på 1950-tallet.  Men i tillegg til Egners store produksjon av egne barneviser, framført i radioen, siden bevart på plater, kassetter og CDer – var han en drivende kraft i 1950-talets Visens venner, der også Alf Prøysen var med. 

Og i 1954 sto Egner, Prøysen samt Yukon Gjelseth og Kåre Siem som redaktører av Den første store viseboka. Viseinnsamlingen og presentasjonen i bokform med noter og gjennomillustrert av Thorbjørn Egner ble til et kjempeprosjekt og hele tre tjukke bøker. Det var selve den norske visearven de fire ville formidle og sikre levende bruk for kommende generasjoner. Visesamlingene kom i 1954, 1955 og en siste i 1970. De inneholder til sammen mange hundre illustrasjoner fra Egners hånd.

Doktor Dyregod

Oversetter og gjendikter

I starten av sin karriere i Barnetimen for de minste lånte Egner stoff, nyoversatte og bearbeidet det for radio. Hans første radiofigur var Ole Brumm. Et par av A. A. Milnes bøker om ham var alt oversatt til norsk, men Egner laget sin versjon tilpasset radioframføringen. (Siden har Tor Åge Bringsværd stått for en mer fullstendig gjendiktning av Milnes verk.)

Også Hugo Loftings Doktor Dyregod ble en Egner-figur, både gjennom radio og i bokform. Kjente Egner-viser var knyttet til radioversjonen.

Pedagogen – leseverket

Thorbjørn Egner var et multitalent og en kunstner som gjorde norsk og internasjonal lykke både med bilder, tekst og musikk, gjennom radio og på scenen. Det undrer derfor mange når han selv sier om Thorbjørn Egners lesebøker (1950-72), som skulle ta mer enn 20 år av hans tid, at det var ”det viktigste jeg har gjort”. Med sitt avvæpnende ”nytte meg her og nytte meg der”, kunne Egner la livskunstneren Klatremus feie til side den prektige fornuft i Hakkebakkeskogen. Ikke desto mindre fins det et pedagogisk prosjekt gjennom hele Egners mangfoldige virke som belyser hans erklæring i ettertid.  Egners prosjekt var å gjøre lesebøkene vakre og lystbetonte, i mye fulgte han opp Nordahl Rolfsens tradisjon, ikke minst ved å legge stor vekt på formidling av billedkunst i illustrasjonsmaterialet.


Hva mange ikke vet, er at Egner i 1946 ga ut en debattroman, Stormen, der han tar et oppgjør med skolen og mangelfulle pedagoger og deres virksomhet. Øystein Sjaastad skriver om den: ”Forfatternes  solidaritet virker ekte, og ideene virker levd, ikke konstruert. Det virker som Egner har opplevd sin egen barndoms skole som smertefull. Angrepet på skolen føyer seg inn i tradisjonen fra Alexander Kiellands Gift”.