Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Charlotte Myrbråten sist endret 2019-08-12T12:36:52+02:00
Slipp med Sverre Knudsen
Lørdag 17. august 14:00
Hovedbiblioteket, Auditoriet

Kontakt

951 39 006

16. august slippes albumet «Lit». Det følger etter Vi (2017) og Gud (2018), og er siste album i trilogien i samarbeidet med Lasse Marhaug. Det låter først og fremst mer popete og er tekstmessig mer personlig enn de to forgjengerne. Men det er også variasjon i uttrykksformen; de 12 låtene befinner seg i spennet mellom 2-minutters groovy poplåter og et 9 minutter langt støysymfonisk lydlandskap med spoken word-vokal. Fremdeles i en udefinert sjanger et sted mellom elektronika og dub, pop og støy.

Albumet ledsages av en 42 minutters heldekkende musikkvideo laget i samarbeid med Frode Fjerdingstad. Foreløpig er det satt opp visninger til releasene 16. august klokka 20:00 på Blå, i Oslo med Anja Lauvdal som support, og 17. august klokka 14:00 på Bergen Bibliotek.

MØRKERE
Mørket er umerkelig, omstendelig og mildt
Det glatter over rynker og skurr blir svøpt i filt
Forskjeller blir mindre og grenser viskes bort
Alt blir lettere og vakrere og plutselig er det sort
Det kan ikke bli mørkere nå

Kvelden leger grunne sår med krim og krams og kos
Forsoner som en nyfødt valp, formilder som ros
En spade er en spade, og det som er gjort er gjort
Vi tenner små og vakre lys, mens ute går det i sort
Det kan ikke bli mørkere nå

NIKO
Jeg går med små skritt over brygga i fremmede plagg; det er nok en første morgen for et eller annet av kort varighet. Rim og mørke; påler, trosser og kjetting; himmel og hav skulder mot skulder. Knapt en farge å se, bare kalde flekker av grått lys bak en rute grimet av salt og skitt, omkranset av gjenmalte digre maskinskruer i skroget av stål.

Jeg husker Niko her ute i den rølpa, turkise kajakken sin; happy i sola. Bar overkropp og solbriller med en papirbit som beskyttet nesa. Det var den ene sommeren han holdt til her ute. Han var ikke lenger så interessert i folk.�

Her, på denne brygga, sto jeg en morgen. Niko hadde ikke sett meg og var på vei ut. Håret var bleka, han var solbrun og sterk, og padla med rolige, jevne tak. Da vi ble kjent syntes han var treig, men det var ikke det, han hadde bare sitt helt eget tempo og holdt seg til det. Han var cool, cool med c, uten at han noen gang prøvde å være det.�

Jeg så ham padle vekk fra brygga og utover fjorden den morgenen, og visste at noe hadde skjedd. Det var ikke lenger bare en bekymring, en trasig og trassig tanke slik vi hadde lest oss til å tro – etter at han fyren vi snakka med på Dikemark sa det var arvelig – den gangen vi besøkte moren til Niko der ute. Ungdomssløvsinn, sa han, og vi lo av ordet.�

Men nå var det blitt noe. Noe i kroppen hans. Det vokste. Det ville ha kontroll.�

Jeg ropte ikke. Kanskje jeg var letta fordi jeg slapp å snakke, det hadde blitt vanskeligere. Jeg sa til meg selv at han så godt ut, og hadde det fint i kajakken sin. Men jeg var redd, så redd at jeg ble helt kvalm. Det gikk flere måneder før jeg prøvde å oppsøke ham igjen. Da var det for sent.