Kan vi forlange at litteraturen ikke utsetter sine lesere for uakseptable holdninger? Bør vi slutte å lese eldre litteratur som inneholder rasistiske eller sexistiske sekvenser? Dette er spørsmål som på ulike måter blir aktualisert i litteraturdebattene i vår egen samtid – både i Norge og internasjonalt. Spørsmålene berører fundamentale grenseoppganger mellom estetikk og moral, mellom kunst og liv, og hva som i det hele tatt kan sies å være kunstens oppgave. De fleste vil nok være enige i at en kunst som bare bekrefter det vi allerede mener å vite, ikke kan være særlig interessant. Samtidig er det åpenbart problematisk å gjøre bøker med rasistiske innslag til obligatorisk lesning for elever ved norske skoler.