Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

André Bjerke: De dødes tjern

by Erlend O. Nødtvedt last modified 2017-01-02T13:06:01+00:00
Dragsuget fra De dødes tjern er fremdeles virksomt. Blåtjernet kaller, det lokker fra boksidene og fra DVD-platens overflate. Har du nerver til kaste deg uti? Lån boken eller filmen på biblioteket, selv om det innebærer at du aldri kan dra på hyttetur igjen.
André Bjerke

De dødes tjern

Aschehoug, 1942, Norge

Mens jeg stod og så på henne, slo det meg at det var noe i det Bugge sa. Dette var ikke noe ordinært badested, ikke noe idyllisk strand med grammofonmusikk og koselige skjær i bakgrunnen. Det var ikke almindelig vann hun svømte i, men en fremmed væske, et nytt og farlig element; dette var de dødes tjern.

dedødestjernEtter at De dødes tjern av Bernhard Borge alias André Bjerke utkom i 1942, har enhver nattlig skogstur eller befatning med skogstjern blitt en mildt sagt anstrengende affære. Hytteturer? De utgår simpelthen. Der det før hersket idyll over innbydende, blikkstille vann, ligger det nå en svart hinne av død som skjuler noe bunnløst, amorft forferdelig, tjernet blir et ondt vesen uten form eller konturer som vil lokke deg ned i den evige natt. Der man før hørte en munterklukkende lyd fra bekkene i skogen, hører man etter lesningen av De dødes tjern en skurrende tone, en heslig, dvelende dissonans. Måneskinnet øker i feberhvit trollskhet, det blir i det hele tatt noe feberaktig ved selve skogen, den klamme lummerheten, vinden som kommer i små, hete vindkast innenfra mørket minner plutselig om stønnende åndedrag, det blir som når et sykt vesen puster. Mellom trærne skimtes ansiktstrekk, man får en akutt følelse av å bli iakttatt av hatefulle blikk. Og tjernets ekle froskekvekk lokker på deg, til bunns til bunns.

Det er ikke med lett hjerte biblioteket anbefaler noe som vil få deg til å aldri mer bade i skogsvann eller dra på hytten, men De dødes tjern, faktisk både boken og filmen, er så god at det er verdt offeret. Det hele begynner med at bokens forteller, kriminalforfatter Bernhard Borge, ”den faste leverandør til alle ryggsekker i påskeferien”, er gått tom for litterært stoff. Da en venn av ham forsvinner under mystiske omstendigheter fra et hytteopphold i en øde del av Østerdalen - han har tilsynelatende begått selvmord ved å kaste seg i det mystiske Blåtjernet - mener en venn av Borge, juristen og detektivspiren Harald Gran, at utgangspunktet for en ny kriminalroman er blitt ham servert: ”La din bok foregå oppe i denne hytta i et miljø av hypermoderne unge mennesker og med det gamle sagnet som bakgrunn. Sett disse glatte, overfladiske funkis-menneskene og deres flate Oslo-sjargong opp i et hardt relieff mot naturuhyggen, naturmysteriet; vis hvor kort avstanden er fra den blankpolerte, siviliserte overflaten og ned til angsten og det arkaiske i mennesket. Få frem de sterke kontrastvirkninger i bokens stil og sprog; lag en syntese av Lill Herlofsen Bauer og Edgar Allan Poe…” Som sagt så gjort. Den godmodige Bernhard Borge og hans kone Sonja, den lynskarpe men arrogante psykoanalytikeren Kai Bugge, tidsskriftredaktøren med sans for det okkulte, Gabriel Mørk, juristen og detektivspiren Harald Gran og hans forlovede Liljan Werner (”nærmest prototypen på den moderne, litt for nervøse og litt for erotiske unge kvinne; De vil finne henne beskrevet i Gyldendals gule serie, bind 1-52”), drar opp til Daumannshytta, et lite stykke fra det mystiske Blåtjernet, for å få klarhet i dette mystiske selvmordet, som settes i forbindelse med et gammelt sagn om dragsuget fra Blåtjern og et bestialsk dobbeltmord på 1800-tallet. Det hele utarter til en hyttetur som få av de involverte vil glemme, de som er så heldige å slippe fra det hele med livet i behold.

Litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen skriver i sitt bidrag om André Bjerke i Den norske litterære kanon at alle de fire kriminalromanene Bjerke publiserte under psevdonymet Bernhard Borge har ”en merkelig evne til samtidig å være grøssere, elegante salongkomedier, velkonstruerte intrigemaskiner, troverdige studier av «den psykoanalytiske detektiv», inspirerte idéromaner og vittige oppvisninger i ironisk, litterær selvrefleksjon”. Og kombinasjonen av alle disse tilsynelatende motstridige elementer går opp i sin høyeste enhet i De dødes tjern, en bok man i følge Bjerck Hagen kan lese ”så langsomt og ofte man nesten vil”.

At det skrekkelige kan fungere så godt ved siden av det humoristiske, kan virke kontra-intuitivt. Men Bernhard Borges penn er dyppet i et blekk av merket Subtil-ironisk, og det er nettopp det at boken fungerer på så mange plan som gjør den like forlokkende som Blåtjernet selv. På sett og vis er boken en parodi på seg selv med sin iboende litterære selvrefleksjon, samtidig som den er oppriktig, gysende uhyggelig. Finn frem boken, påse at alle dører er låst og la deg forhekse av dragsuget fra De dødes tjern. Etterpå er det bare å legge hytten ut for salg.