Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.
by Tekstforfatter: Tove Jensen Holmås — last modified 2017-01-06T12:44:52+00:00 Fotografiene tilhører Teaterarkivet i Bergen

1913: Nordahl, 11 år, skriver brev til broren Harald som er student i Kristiania: ”Nu har jeg  faat dukketeater jeg har fire stykker og en prolog. Jeg har stykkerne ”Smuglere”, ”Paa Flugten”, ”Lille Puk”, Reisen til Kina” og ”Prolog”. ”

1914: ”Min kunstneriske virksomhet har jeg forsømt efter din avreise. Jeg har trukket mig ind i mig selv og er yderst melankolsk. Jeg gaar med planer om et større drama.”


Deres tante, Gabrielle, var billettkassererske på Den Nationale
Scene i alle år. Alt tyder på at søsknene Grieg likte å gå i teateret. Tante var behjelpelig med rimelige billetter.

Nordahl Grieg begynte tidlig å skrive skuespill. Det første som ble satt opp på Den Nationale Scene, var En ung mands kjærlighed, med premiere 28.oktober 1927. Det er et kammerspill med inntrykk fra 1920-tallets frigjorte livsstil blant ungdommen. Vi møter hovedpersonen Jan i en skjebnesvanger situasjon mellom tre kvinner, og ser de kvaler kjærligheten kan gi en ung mann. Handlingen foregår i Jans leilighet i løpet av en ettermiddag. Skuespillet er et godt svennestykke for en ung dramatiker.

Barrabas, et skuespill om undertrykte folks kamp mot en okkupant, ble skrevet i 1927, men først oppført på DNS I 1946. Nationaltheatret i Oslo antok stykket med en gang og det ble uroppført 26.10.1927, til lunkne kritikker. To dager senere var det altså premiere i Bergen på En ung mands kjærlighed.

Samme år skrev han kantaten Norge I våre hjerter til landsutstillingen i Bergen i 1928.  Det viser ikke bare hvor produktiv han var, men også at samtiden hadde stor tiltro til ham. Prologen han skrev til det store Ibsen-jubileet i 1928, var nok et strålende verk.

Atlanterhavet3Nordahl Griegs neste stykke på DNS var Atlanterhavet der temaet er pressens sensasjonshunger. Bakgrunnen er et typisk fenomen fra samtiden – dristige flygere som legger ut på vågefulle ferder, folk som Charles Lindbergh og Amelia Earhart. Polfareren Richard Ravens berømmelse er begynt å falme. Derfor vil han gjøre noe så dristig som å fly over Atlanterhavet. Hans hjemsteds avis sponser ham hvis de får overføre direkte på radio fra flyturen, til høyttalere på byens torg. Den unge journalisten Ketil Paus blir med. Det hele ender med at de styrter i havet for åpen mikrofon. I oppsetningen ble det brukt massevis av lys- og lydeffekter, og teaterets nye dreiescene ble tatt i bruk.  Stykket toner ut med rotasjonspressen som går for fullt. Nordahl Grieg hadde selv regien.

I 1934 ble Hans Jacob Nilsen teatersjef på DNS; og med ham begynner en storhetstid for teateret, med flere epokegjørende oppsetninger. Hans Jacob Nilsens devise var: “Teateret skal ikke være støvet og søvnig som en tyrkisk hage. Det skal føre fram tidens problemer, sette spørsmålene under debatt.” Både teatersjefen og Nordahl Grieg hadde vært i Sovjetunionen og blitt inspirert av teateret der.

Vaar_ære_og vaar_maktFørste kapittel i deres samarbeid, Vår ære og vår makt, hadde premiere 4. mai 1935. Det skapte bølger allerede før premieren. Flere styremedlemmer – noen av dem skipsredere – ville stanse oppføringen. Stykket tok nemlig for seg sjømennenes kår og redernes hensynsløse behandling av dem i jobbetiden under første verdenskrig, og handlingen føres frem til nåtid, altså fra 1917 til 1935. Regimessig tok man i bruk metoden den store russiske regissøren Meyerhold kaller “montasje av kontraster”, der en scene settes effektfull i kontrast til den neste. Filmregissøren Eisenstein brukte metoden bl.a. i den berømte trappescenen i filmen “Panserkrysseren Potemkin”. Hans Jakob Nilsen hadde regien og brukte sterke sceneskift ved hjelp av lys, hydraulikk og dreiescene. Han var ikke ingeniør for ingenting, og oppsetningen fikk en slags filmatisk effekt.

Redernes protester nyttet ikke, Vår ære og vår makt gikk sin seiersgang på teateret i Bergen, og senere i Oslo. I 1976 ble det på ny oppført på DNS, i regi av Knut Thomassen som i den forbindelse skrev: “Nordahl Grieg vil for alle teaterfolk være en kontinuerlig utfordring, og han er og vil fortsatt være en grunnpilar for DNS.”

Men i morgenNeste stykke av Nordahl Grieg var Men imorgen - (premiere 8. mai 1936) et familiedrama der han går løs på rustningsindustriens kynisme.  Også da ble det protester. Krefter på ytterste høyre fløy – Nasjonal Samlings ungdomsfylking - kastet ut flygeblader i salen under premieren, med protester mot stykket.  Mens Nordahl Grieg etter teppefall tok imot publikums applaus, startet høyreekstremistene en pipekonsert, og det ble kamp mellom klappere og pipere.

Teateret spilte i denne perioden stykker som “Bøddelen” av Pär Lagerkvist og “Brøl, Kina” av Sergej Tretjakov, og folk fra hele landet valfartet til teateret. DNS ble i denne perioden ble sett på som det ledende i Norden.

Nederlaget20. april 1937 gikk så teppet opp for Nordahl Griegs siste store skuespill, Nederlaget. Hans Jacob Nilsen hadde også her regien, scenograf var Per Schwab, og musikken var ved Sparre Olsen. På rollelisten sto bl.a Balthazar Bergh, Hans Stormoen, Kolbjørn Buøen, Hjørdis Ring, Ella Lie og Arne Bang-Hansen. Skuespillets tema var Pariserkommunen, det idealistiske, revolusjonære styret i Paris i mars-mai 1871. Kommunen var et av de første forsøk på direkte demokrati. Kirke og stat ble adskilt, det ble proklamert internasjonalt brorskap, og giljotinen ble brent. Karl Marx forsvarte Pariserkommunen, Bismarck brukte den som skrekkeksempel. Nordahl Griegs skuespill handler om kommunens siste dager. Oppstanden ble slått hardt ned av den franske regjering, og de siste gjenlevende kommunarder ble henrettet mot muren ved Pere Lachaise-kirkegården. Nederlaget var den største oppsetningen i Den Nationale Scenes historie, og den ble en kunstnerisk seier med sin finstemte kontrast mellom massescener og de nære scener med tettere fokus på enkeltmenneskene.
 
9. april 1940 var Nordahl Grieg godt i gang med et nytt skuespill, Svaneskriket, om Henrik Wergeland. Det er dessverre gått tapt.

Da krigen kom til Norge, meldte Nordahl Grieg seg straks til tjeneste, og fulgte transporten av Norges Banks gullreserver til England. Han skrev uforglemmelige dikt som betydde mye for folk hjemme . Noen kom også ut i oversettelse i Storbritania.

Nordahl Grieg ville være der det var aksjon, han likte ikke å sitte på sidelinjen.  Han ba om å få bli med på et bombetokt over Tyskland. "Jeg kan ikke skrive reportasje om noe jeg ikke har vært med på selv", sa han til en nær venn som ba ham om å holde seg på bakken.

Lancasterflyet forlot basen i England om kvelden 2.desember 1943. Det ble skutt ned over Berlin. Norge hadde mistet dikteren med det brennende hjertet.