Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Murakami, Haruki: Trekkoppfuglen (1994)

by Pia Møller Johansen last modified 2017-01-31T12:07:12+00:00
På en nervepirrende og uforfalsket måte beskriver Haruki Murakami hvordan hovedpersonen tar inn over seg alt det forunderlige som skjer rundt ham.
Haruki Murakami

Trekkoppfuglen

, 1994

Han involverer et bredt persongalleri der hvert enkelt menneske spiller en viktig rolle i hovedpersonen Toru Okadas nye, dog usikre, fase i livet. På samme tid stiller han universelle spørsmål knyttet til våre mellommenneskelige relasjoner - Er det, når det kommer til stykket, mulig for ett menneske å forstå et annet helt og holdent? -  og skriver seg således tvers igjennom det japanske steinansiktet, noe som er befriende og ikke minst interessant å lese.

Boken består av omtrent alt det som gjør Haruki Murakami til en interessant forfatter. Språket er detalj- og fargerikt, selv når forfatteren skildrer den tilsynelatende grå tilværelsen. Sammenvevingen av musikk og fortelling, der musikken trekkes inn og fungerer som et kompositorisk verktøy så vel som en del av handlingen, er gjennomført på elegant vis. I tillegg er bruken av japanske tradisjoner som mystiske elementer (her: katter), samt et persongalleri bestående av underlige og fremmedgjorte mennesker som rokker ved hverandres stabile livsgrunnlag, kjente og kjære Murakamiske trekk.

Denne boken er blant Haruki Murakamis aller beste. Forfatteren skriver ut, eller, en skulle heller kanskje si skriver med, alle sansene, noe som gjør leseropplevelsen til en man kan ta og føle på. Heldigvis for leseren meddeler en av de underlige kvinnene, Kreta Kano, allerede på side 96 at dette vil bli en lengre historie enn det så ut til fra først av og at den vil handle om noe mer enn en katt som er forsvunnet. Takk og lov for det!

Oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik (1999)

 

Livet mitt var i ferd med å ta nye retninger, så mye var sikkert. Katten hadde rømt. Jeg hadde fått underlige oppringninger fra en underlig kvinne. Jeg hadde møtt en snodig pike og begynt å gå på besøk til et tomt hus. Noburo Wataya hadde voldtatt Kreta Kano. Malta Kano hadde spådd at jeg skulle finne igjen slipset mitt. Kumiko hadde sagt at jeg ikke behøvde å arbeide. Jeg slo av radioen, la Hjemmejournalen tilbake i bokhyllen og drakk en kopp kaffe til.