Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.

Et håp ved verdens ende

av Anne Marie Morvik — sist endret 2018-11-26T07:48:55+00:00
Romanen Et håp ved verdens ende er skrevet av den tyske forfatteren Sarah Lark som er et pseudonym for Christiane Gohl. Boken ble utgitt i 2015 og kom på norsk i 2016 på Bazar forlag. Lark er kjent for trilogien Den lange hvite skyens land, Maorienes sang og Kivien kaller.
Sarah Lark

Et håp ved verdens ende

Bazar, 2016

Denne boken er en frittstående roman, men vi møter igjen noen av personene fra de andre bøkene. Et håp ved verdens ende kan leses uten å ha lest trilogien, men man får en bedre forståelse av personene og deres handlinger hvis man har lest dem.

Handlingen foregår under annen verdenskrig og handler om Helena Grabowski som opprinnelig er fra Lviv i Polen (i dag i Ukraina).Sammen med familien og tusenvis av andre polakker ble hun tvangsflyttet til Sibir, fordi Polen skulle russifiseres etter at Stalin hadde annektert Øst-Polen. Der måtte de fleste jobbe i arbeidsleirer og tusenvis døde av sult og underernæring. Helena mistet begge foreldrene og sammen med søsteren ble hun sendt til Persia (dagens Iran) til en flyktningleir. Der får de vite at 700 barn skal få komme til New Zealand, men de må være under 18 år. Bare en av søstrene kan få reise. Samtidig er James McKenzie fra New Zealand, i England i flyvåpenet. Helenas og James’ veier krysses.

Boken er fiksjon, men bygger på fakta. Stalin hadde gjort en en avtale med Hitler, der Hitler fikk Vest-Polen og Stalin fikk Øst-Polen. Da Hitler brøt ikke-angrepspakten med Russland i 1941, slo Stalin seg sammen med de allierte som tvang ham til å inngå forhandlinger med den polske eksilregjeringen. Den forlangte umiddelbart frigivelse av de deporterte polske borgerne. Noe som også skjedde. De ble sendt til Persia til flyktningleire. New Zealand sa ja til å ta imot 700 polske foreldreløse barn for at de skulle få et nytt og bedre liv. De skulle bokstavelig talt reise til den andre siden av jorden, ved verdens ende. Barna skulle egentlig sendes tilbake etter krigens slutt, men da Polen havnet under kommunistisk styre fikk de bli. Barna fikk statsborgerskap og de aller fleste av dem slo seg ned på New Zealand og i Australia. De som framdeles hadde noe familie igjen i Polen fikk familiegjenforening med dem.

Boken berører blant annet tema som kjærlighet, tap, savn, utholdenhet, misbruk av de svake i samfunnet og det å mestre sin skjebne. Vi takler mer enn vi tror og vi blir formet av hendelser i livet. Mange vokser på motgang og blir sterkere. Tittelen Et håp ved verdens ende sier at det finnes et lys i enden av tunnelen for de som holder ut. Det gjelder å legge ting bak seg, se framover og begynne på nytt. Temaene i boken er også meget aktuelle i dag. Det er krig mange steder i verden og det er tusenvis av mennesker som hver dag flykter fra krigens redsler og som migrerer for å få et tryggere og bedre liv.

Leseren får også et interessant innblikk i New Zealands historie som maorikulturen, forholdene mellom maoriene og de hvite, arbeidsledighet og alkoholisme og kvinnenes situasjon på New Zealand på 1800-tallet.

Det er en troverdig bok og jeg synes den var fengende, og det at boken bygger på historiske fakta gjorde det enda mer interessant å lese den.