Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Et mareritt av en bok

by Mari Stokke-Bakken last modified 2016-11-21T11:56:07+00:00
Marlen Haushofers Veggen kan minne om en vond drøm, men er en vakker leseopplevelse.
Marlen Haushofer

Veggen

Gyldendal, 1994
82-05-22290-8
voksen

Tenk deg dette scenarioet: Du er på en hytte i fjellet, alene. Dine reisekompanjonger har reist til byen en tur, men bare hunden deres kommer tilbake til kvelds. Når de heller ikke er tilbake neste morgen, bestemmer du deg for å gå dem i møte, men du kommer ikke mer en noen hundre meter før du braser rett inn i en usynlig vegg.

Uhyggelig? Det stopper ikke der.

Du bestemmer deg for å gå langs veggen og se etter tegn til liv på den andre siden. Du ser en kvinne på en benk ved en liten stue, hun sitter helt urørlig. En mann står bøyd over brønnen i en litt unaturlig stilling, heller ikke han rører på seg. Det ligger fugler strødd på bakken. To kyr ligger helt stille bare noen meter fra deg. Plutselig hører du et raut rett ved. En av kyrne er på din side av veggen, den har ikke blitt melket på flere dager, og har det svært vondt.

Denne skrekkvisjonen danner utgangspunktet for romanen Veggen fra 1962, skrevet av den østerrikske forfatteren Marlen Haushofer (1920-1970). Romanen skulle få sin anerkjennelse først utover på åttitallet, og i 1994 ble den oversatt til norsk av Unn Bendeke, da som en del av den anerkjente Vita-serien til Gyldendal.

Jeg-personens memoarer begynner to og et halvt år etter denne hendelsen. Hun ser tilbake og forteller kronologisk om utfordringer hun har møtt sammen med hunden Luchs, kua Bella og Katten. Den første tiden er de ved godt mot, hytta er godt utstyrt takket være hytteeierens hypokondri og frykt for atomkrig. Men håpet om at det finnes overlevende mennesker som kan komme dem til unnsetning, svinner dag for dag.

Veggen som fenomen blir viet mindre og mindre oppmerksomhet, utstrekningen er for stor til at hun greier å undersøke hele området, og ganske fort forsvinner den bakover i kvinnens bevissthet. Men det klamme ubehaget som setter seg allerede ved bokens første sider blir værende gjennom hele berettelsen.

Sakte men sikkert blir hun nødt til å lære seg å leve på det naturen har å by på, hun må sette poteter og gro bønner, hun må hugge ved, hun må gå på jakt. Hun må telle antall fyrstikker hun har igjen, hun må glemme smaken av sukker.

Men ikke minst må hun akseptere og forsone seg med å kanskje aldri skulle møte et menneske igjen. Hun mister forholdet til sitt eget ansikt, sitt eget navn. Selvmordet er der alltid som en mulighet, men hun finner en stadig større mening med livet i naturen, dyrene, det daglige strevet, gjennom fødsler og død, årstider, vekst og forfall. Hennes gamle småborgerlige tilværelse blir fullstendig absurd når hun tenker tilbake på den.

Skildringene er fulle av kjærlighet til dyrene og naturen, og er kanskje bokens aller største styrke. Refleksjonene hun gjør seg om å være alene i naturen, og om sitt tidligere liv, er av varierende kvalitet, men like fullt realistiske. Hun er ingen filosof, men en vanlig kvinne som kommer til stadig dypere erkjennelse av sin nye tilværelse.

Hun sier hun skriver for å holde seg i aktivitet, men små drypp fra situasjonen hennes i nåtiden gjør at vi skjønner at en konkret hendelse har utløst denne skrivetrangen, en dramatisk hendelse som ikke blir fullstendig uttalt før på bokens siste sider. Likevel ender boken i et slags håp, om ikke for mennesket i sin alminnelighet, så for enkeltmenneskets styrke og vilje til å overleve.