Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Forskningsdagene: For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

by Alf Kåre Blindheim last modified 2017-09-29T06:34:23+00:00
Når vi blir presset opp i et hjørne, hvilke moralske verdier holder vi da fast ved? Gir vi slipp på noen prinsipper slik at den nye virkeligheten blir mer behagelig? I romanen om Krister Larsen glir vi inn i slike problemstillinger.
Andreassen, Kyrre

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Gyldendal, 2016, Norge

Krister Larsen er en person som har sunne norske verdier – tilsynelatende – i hvert fall i følge seg selv. Derimot stiller han spørsmål om hvordan autoritetspersoner som for eksempel skoleledere, forvalter sine verdier. I et møte med skolen føler han og familien seg totalt overkjørt. 

”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges” av Kyrre Andreassen, er en roman fra dagens Norge der hovedpersonen snakker til oss i en eneste lang monolog. Det viser seg etter hvert at hovedpersonen/fortelleren er ganske upålitelig. Han hevder i starten at han er en fredelig person som er i mot all bruk av vold, men i pressede situasjoner må det være tillatt. Han sier til sin sønn på elleve år: ”Hvis noen slår deg, slår du tilbake. Om nødvendig først.” 

Senere kommer det fram at Krister Larsen måtte sone en dom etter voldsutøvelse: ”Jeg måtte flere måneder i fengsel, men det er ikke meg det er noe i veien med, det er jussen, det er samfunnet.” 

Krister Larsen er elektriker, men en ryggskade gjør at NAV omplasserer han til lærer for innvandrere. En av elevene blir hyrt inn av Larsen for å utføre noe arbeid på privaten. Eleven fikk dermed brukt sitt talent til å gjøre meningsfullt snekkerarbeid, samtidig som Larsen gav praktisk norskundervisning. Hovedpersonen opererer altså i en moralsk gråsone, eller i følge skolen har han gått langt over streken. 

Kyrre Andreassen har skapt en forteller som etter hvert blir ganske ufordragelig. Krister Larsen er utro, roter det til i fylla og slår ned folk. Likevel klarer forfatteren på et vis å få oss lesere til å heie på Larsen. Selv om romanen er skrevet i en stil som kan sies å være raljering på høyt satirisk nivå, så er det noen moralske utfordringer eller verdier, som blir satt på prøve.

Spørsmålet blir derfor: Er det en liten Krister Larsen i oss alle, bare vi blir presset hardt nok?