Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.
av admin sist endret 2016-12-21T11:09:24+00:00
Den 9.oktober 2003 sendte biblioteket ut en serie spørsmål til forfattere tilknyttet vestlandet. Spørsmålene er gjengitt i kortform.
Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

Jeg er en typisk periodeskriver. Hovedyrket mitt er journalist. Kombinasjonen forfatter og journalist er ikke uproblematisk. Derfor skriver jeg mest prosa i perioder; når jeg har permisjon fra jobben og i ferier. Da står jeg opp i 7-8-tiden, leser gjennom det siste jeg skrev og begynner selve skrivingen ca 9-10. Pleier aldri å holde på lengre enn til to-tre om ettermiddagen. I perioder når jeg er dypt inne i f.eks. en roman, blir jeg ganske oppslukt av stoffet. Lar meg drive med. Da hender det at jeg også tar en skriveøkt om kvelden.

Med poesi er det annerledes. Dikt kommer til meg i perioder. Jeg må være innstilt på å skrive poesi. Da kan dikt snike seg bakpå meg når som helst, dikt kommer gjerne i klynger. I lengre tid har jeg vært opptatt av haikudiktning. Leste, lot meg inspirere. Jeg hadde en stor produksjon av haikudikt over flere år, men jobbet mye med å stryke, skrive om igjen, sile ut, forandre manus til det som ble haikuboken ”Bortenfor haugen, bak plommetreet”, utgitt i høst (2003). Den hadde en forløper i en utstilling: dikt i glass og ramme i et galleri. Jeg liker å jobbe mot billedkunst, mot musikk og med musikere.

Litt om bakgrunnen din?

Når jeg er på skolebesøk som forfatter, pleier jeg å si at jeg bestemte meg for å bli poet som 15-åring. På den tiden var jeg opptatt av rock, rockelyrikk og inspirert både av Beatles-tradisjonen og psykedelisk rock. Samtidig kom den surrealistiske billedkunsten til meg som en stor befrielse. Ville bli maler, rockemusiker, men skjønte at jeg ikke hadde stort nok talent. Da forsto jeg at poesien var en mulig vei å gå. Rundt 20 år gammel begynte jeg seriøst å skrive for å bli forfatter. Det tok meg ti år å debutere, med en rekke refusjoner underveis.

Føler du deg beslektet med noen litterær tradisjon?

Når det gjelder poesien, er jeg nok påvirket av billedpoeter som Rolf Jacobsen og Thomas Tranströmer, men også en surrealist som Paul Eluard og ekspresjonisten Georg Trakl. Charles Bukowski, William Carlos Williams og Jan Erik Vold bør nevnes. De japanske haikudikterne Basho, Buson og Issa vender jeg alltid tilbake til. Ragnar Hovland har betydd en del som mangslungen prosaist, en tidlig Jon Fosse – og i den andre enden av den norske skalaen; Ola Bauer og Lars Saabye Christensen.

Hva er det som driver deg til å skrive?

Et indre trykk. Skaperglede. Å lage historier. Av og til vil jeg oppfinne verden på nytt. Snu det daglige livet på hodet, strø noen gitarer, appelsintrær og flygefisk over himmelen. Som jeg har sagt i et intervju nylig: Jeg lever av å være journalist og lever for å skrive.

Store skriveopplevelser?

Kattesuiten i ”En halv himmel” (1996), da 12-13 dikt kom til meg på en halvtime, nesten ferdige. Skjer hver femte eller sjuende år. ”Blå strenger” var en fryd å skrive. Som å bli 14-15 år og like forelsket som den gang. Som oftest fortoner skriving seg som hardt arbeid. Jeg legger ofte til, mer det enn å stryke.

Hvordan forholder du deg til begrepene ”Biografi” og ”minne” i skrivingen?

Et vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke, min egen biografi mer eller mindre omsnudd, forandret, lagt til og trukket fra i mine bøker. Den kan være råstoff. Jeg skulle gjerne ha løyet mer. I ungdomsromanene mine er kjernen sann; slikt kunne ha skjedd. I mange dikt også. Poesi er egentlig ikke så mye fiksjon. Det er destillerte observasjoner og filosoferinger. I egen prosa handler det mye om erfaringer og følelser som tvinger seg fram til et skriveprosjekt.