Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Dani Marås anbefaler Pig Destroyer

by Dani Marås — last modified 2017-04-04T12:09:01+00:00 foto: Jarle Moe
Dani Marås er gitarist, vokalist og låtskriver i Quavila. Han kan også i blant oppleves i undergangen ved legevakten, hvor han framfører Beatles-låter.
Pig Destroyer

Phantom Limb

Relapse, 2007, USA

I tillegg er han masterstudent i musikkdidaktikk, jobber som gitarlærer og er en av flere bookingansvarlige på Kvarteret.

Mye piss har rent i sjøen under diskusjonen om hva som er god musikk. Selv skal jeg forsøke å ignorere spørsmålet, men også konstatere at like viktig som uttrykket i seg selv, er identiteten som knyttes til den. Folk ga en god faen i Van Gogh inntil han skjærte av øret sitt, og folk ville ikke elske Beatles like sterkt om de var adelige.

Pig Destroyer står i den venstreradikale grindcore-tradisjonen anført av Napalm Death. Navnet Pig Destroyer, opprinnelig Cop Killer, vitner også om dette. Om Pig Destroyer har røtter i denne tradisjonen er det likevel blitt vanskeligere å plassere dem der ettersom de med tid og stunder har begynt å konsentrere seg om, vel ja, piss. "Girl in the Slayer jacket" handler nettopp om jenten i Slayer-jakken. Ingen storkonsern som får passet sitt påskrevet altså.
 
Likefullt står det ikke tilbake på aggressiviteten på platen, og det er denne energien som gjør Pig Destroyer ikke bare spesielle, men unike. Pig Destroyer består av trommis, gitarist, vokalist og samples. Bassen er altså sløyfet og om en virkelig skal overtolke bandet, kan en kanskje si at de står i en brutt powertrio-tradisjon (Cream - Nirvana) med tilføyde samples. Hvordan klarer så en besetning som av det jevne bergensbandet vil være å anse som ufullstendig, å være mer aggressiv enn bortimot hvilket som helst annet band? Ved å pisse på alt som heter tradisjonell form. Innenfor metall-verdenen gir det kredibilitet å kunne hevde seg kompromissløs og enkelte desperate klovner har faktisk tagget musikken sin ekstrem-metall. Dette til tross for at låtene blir mer og mer strømlinjeformet. Popmusikkens vers-refreng-vers-refreng er gangs valuta, gjerne med et dobbeltrefreng på slutten. Mens store deler av metall-feltet sikter mot 3-minutters låter med et minneverdig refreng, later ikke Pig Destroyer til å ha hørt om konseptet. De fem første låtene går unna på 6 minutter og etterlater lytteren med et høyere hårfeste. Pustepausene i løpet av platen kommer i form av samplinger som omhandler vold, før platens andre halvdel avslutter i den samme gladvoldelige tonen med et par låter som bikker tre minutter og nesten blir å regne som episke i denne sammenheng. Refrenget er dødt, leve Pig Destroyer!

NB!
Avslutningsvis må en også si noe om trommene på denne platen. Til tross for at gitaristen, Scott Hull, er hjernen bak bandet og presenterer en myriade av gode riff og i det hele tatt gode idèer (sjekk ut avslutningen på Thought Crime Spree for en av tidenes feteste breakdown-riff), er det først og fremst trommisen, Brian Harvey, som setter stempelet sitt på platen. Harvey gir skarptrommen en ny renessanse og påviser at trommesettet til Ringo Starr var mer enn stort nok for å meisle ut grindcore av ypperste kvalitet.