Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Erik Fossen anbefaler Sparklehorse

by Erik Fossen — last modified 2016-11-25T10:30:53+00:00
Når han ikke sitter på kontoret i BT-bygningen, går Erik Fossen inn i rollen som Unknown Joe; en ensom rytter i det tilbakelente countrypop-landskapet.
Sparklehorse

It's a wonderful life

Capitol, 2001, USA

Erik FossenEt hardt og vidunderlig liv

Det enkle, sies det, er ofte det beste. En skjelvende keyboardtone. Knitring som på en vindskeiv vinylplate. Tromme og gitar i enkel valsetakt. Noen få klunk fra et klokkespill. Og så en brusten stemme som hvisker like mye som den synger:


I am
the only one
who can ride that horse
yonder


I´m full of bees
who died at sea
 

It’s a wonderful life
It’s a wonderful life

Mens første refreng lunter forbi vever den enkle instrumenteringen en hel verden av lyd. I bakgrunnen knitrer og suser og spinner rare lyder omkring, mens vokalisten fortsetter å bygge opp under refrenget med sin oppramsing av absurde detaljer:

I’m the dog that ate
your birthday cake

It’s a wonderful life
It’s a wonderful life


Et enkelt, uimotsigelig budskap. Banalt, vl du kanskje si, men syng det et par ganger inni deg og det er nesten til å tro på.

 

 

For å kunne se lyset, mener noen, må man først ha opplevd mørket. Det hadde Mark Linkous, mannen som synger her. Vanskelig oppvekst, motgang, depresjon, avhengighet, fysisk sammenbrudd – sørstatsgutten fikk med seg det meste.

I 1995 kom den første Sparklehorse-platen, ”Vivadixiesubmarinetransmissionplot”. Musikk like infløkt som tittelen antyder, liker forvirrende vakker som de fargerike coverbildene og like oppriktig og oppbyggelig som bandnavnet. Musikk et sted mellom alt, mellom rock og roll, country og indie, stygt og pent, før og nå. Forsiktige toner og reinspikket ståk fra en mann som aldri valgte gyldne middelveier.

Året etter kollapset  Linkous på et hotellrom, full av piller og alkohol, og holdt på å stryke med. Etter et lenger sykehusopphold kom han seg i studio og på scenen igjen, med et nytt album (”Good Morning Spider”, 1999) delvis inspirert av denne uventede nærkontakten med døden og all den upåaktede skjønnheten man finner når man ser verden på ny. Noen ganger lurer jeg på om ikke dette er den aller vakreste Sparklehorse-platen.

De neste årene så ting ut til å gå bedre for Mark Linkous. Plateselskap og presse hadde sansen for ham og allerede i 2001 kom neste album, dagens tekst, ”It’s A Wonderful Life”. På de neste låtene fortsetter musikken å suse, brumle, klikke, snurre og knirke seg fremover. Linkous selv tråkler vei, med sin snirklete stemme og tekster som ønsker lytteren alt vel men legger et slør av uvisshet over sangerens egen situasjon. Som alltid gjentar han de viktigste strofene en gang eller to, for sikkerhets skyld.

May all your days be gold, my child
May all your days be gold, my child
May all your days be gold, my child
May all your days be gold, my child

                                    ”Gold Day”

How do you feel?
How do you feel?
I can’t seem to breathe with a rusted metal heart.
I can’t seem to see through solid marble eyes.

                                                     ”Piano Fire”

Platen knitrer videre, strykere kommer og går, noen steder er det gitaren som fører an, andre steder orgelet. Og hele tiden er det slående hvordan melodiene høres ut som de alltid har vært der, som barneregler eller gamle godnattsanger. Og akkurat som lydbildet er urolig og behagelig på samme tid, er tekstene både skjønne og fæle, livsbejaende og triste, fulle av styggvakre bilder og en desperat inderlighet.

With rocks in my dress
And smoke in my hair
I walked into a lake
To get some sleep down in there

Won’t you come and comfort me?
Won’t you come and comfort me?

                              ”Comfort Me”

Etter tolv sanger slutter platen med en melodi som sleper seg baklengs forbi en harpe og en telefonsvarer før den toner helt ut. Stillheten etterpå er lang, men ikke endeløs, for litt om litt siger et uannonsert ekstraspor ut av høyttalerne. ”Morning Hollow” er muligens den mest saktmodige sangen Linkous har laget – og igjen kretser den rundt døden, kikker på den, går nærmt inntil og snuser på den, slipper ut en forsiktig falsett og trekker seg unna igjen. Det er ikke slutt helt ennå, melodien siger  ennå videre.

Built a fire in the kitchen
made her bed by the stove
took a walk to the graveyard
but she didn’t want to go


For all del, denne platen handler ikke om døden. Den handler om livet – og døden er en del av livet. Akkurat som stillhet er en del av musikken. På ”It’s A Wonderful Life” er stillhet en viktig del av musikken. Særlig nå som Mark Linkous er død. En dag i mars 2010 hentet Linkous riflen, satt seg ned i et smug og skjøt seg selv i hjertet.

Før det rakk han blant annet å gi ut enda en Sparklehorse-plate (”Dream for Light Years in the Belly of a Mountain”, 2006), produsere Nina Perssons A Camp og lage platen ”Dark Night of the Soul” med Danger Mouse og David Lynch. En ny Sparklehorse-plate var visstnok også ferdig da han døde, men jeg vet ikke om det betyr så mye. De tre første albumene er så nær perfeksjonen som det er noen vits i å komme. Og kanskje hadde Mark Linkous allerede sagt det han trengte å si.
At det er et vidunderlig liv, for eksempel. Eller som han synger på nest siste spor på det aller første albumet, mens den ene gitaren flyter avgårde, den andre liksom roter rundt seg selv og man liksom vet at det kommer noen unoter mot slutten:

Sometimes days go speeding past
Sometimes this one seems like the last
It’s a sad and beautiful world
It’s a sad and beautiful world