Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Finn Solemdal anbefaler Pixies

by Finn Solemdal — last modified 2017-04-04T12:00:48+00:00
Finn Solemdal spiller på flere "strenger"; han er kjent som trommis i Twigs, bassist og låtskriver i My Misspent Youth, og stadig aktuell i P.J. Harvey-tributebandet Polly's Jeans.
Pixies

Doolittle

4AD, 1989, USA

En plate som åpnet opp en helt ny musikkverden for meg, var ”Doolittle” med Pixies. Første gang jeg hørte den, jeg tror det var rundt 1990, hørte jeg stort sett kun på metal og pønk, så ”Doolittle” var et nytt og friskt musikalsk pust som viste meg veien til et hav av god alternativ rockemusikk. Jeg lånte platen (og vi snakker selvfølgelig vinyl her) av en kompis. Pixies var et meget omtalt band i de sirkler jeg vanket i, så jeg tenkte at jeg måtte høre dette bandet som alle snakket så varmt om. Min første lyttesesjon ble en veldig schizofren opplevelse. Jeg elsket det vanvittige trøkket, den geniale melodien og den sinnsyke vokalen i den knallsterke åpningslåten ”Debaser”, men det var også det eneste på platen jeg likte noe særlig. Det tok meg faktisk ganske så lang tid å skjønne hvilken genial plate dette egentlig var. I ettertid vil jeg si at ”Debaser” ikke står noe tilbake for ”Smells like teen spirit” av Nirvana. Kurt Cobain uttalte også flere ganger at han var svært inspirert av Pixies. I likhet med ”Smells like …” er dette en låt jeg aldri kommer til å bli lei av. Hvorfor ”Debaser” ikke ble en kjempehit har jeg tenkt mye på, men kanskje var det like greit at Pixies ikke ble megastore rockestjerner, men heller et geniforklart undergrunnsband som dannet skole for et stort antall nye band? 

Her følger en kort låt-for-låt-vurdering av sporene på platen:

Side 1:


Debaser - platen begynner på absolutt best mulig måte. ”Debaser” er vel mer eller mindre låten som definerer Pixies sin stil, og som laget en ny musikksjanger. Frank Black som på verset skriker så håret reiser seg på ryggen; ”Got me a movie I want you to know, slicing up eyeballs I want you to know”, for så på refrenget å bli avløst av Kim Deal sin utrolig melodiøse koring. Det andre som driver låten fremover er den enkle men solide og melodiøse bassen som passer som hånd i hanske med de spretne trommene, og gitararbeidet fra Joey Santiago, støyende men samtidig så utrolig melodiøst.

Tame - begynner med tøffe trommer og bass, og Frank Black som nesten snakker frem tekstlinjene, før låten så går over i et støyende refreng hvor han skriker som besatt.

Wave of mutilation - en utrolig fengende poplåt, ikke for mye fiksfakseri her.

I bleed - litt seigere låt, med en utrolig tøff dobbelvokal fra Frank Black og Kim Deal. På refrenget kommer det inn en deilig støyende gitar.

Here comes your man - en av ”radiohitene” fra platen. Enkel og grei poplåt. Litt The Cure-aktig sologitar etter første refreng.

Dead - en av de særeste låtene på platen. Tøft hvordan vokal og gitar nærmest konkurrerer om oppmerksomheten på versene.

Monkey gone to heaven - dette var låten som nesten gjorde bandet stort. Den solgte bra som singel, spesielt i England. Celloen på versene er vakker, sologitaren er utrolig kul og fengende og ikke minst, her finnes den legendariske teksten ”If man is 5 if man is 5 if man is 5, then the devil is 6 … ”

Det var slutten på side 1, jeg snur platen og finner følgende godbiter:

Side 2

Mr. Grieves - sær låt som begynner nesten litt reggae-aktig for så å gå over i et ”happy-happy”-refreng. Mye rart som skjer her i de hele to minuttene låten varer.

Crackity Jones
- begynner med vanvittig fet vokal og gitar, og blir enda tøffere når bass og trommer kommer inn. Frank Black bjeffer til tider som en hund, og det låter herlig! I tillegg er det også mye fet støyende, melodisk gitar.

La la love you - her er det David Lovering, trommisen, som tar seg av vokalen. Veldig naiv, catchy låt som setter en i stemning, komplett med plystring.

No. 13 baby - en av låtene som ikke har satt veldig dype spor i meg. Den har alle ingrediensene, jeg synes bare ikke den er helt i Pixies-toppklasse. Andre band hadde sikkert vært kjempefornøyde om de hadde denne låten på samvittigheten, men vi snakker tross alt om Pixies her.

There goes my gun - kul enkel låt, med et veldig catchy bassriff, enkel tekst, enkelt gitarriff og kul koring fra Kim Deal.

Hey - fet bass, en utrolig trist gitar kommer inn, det er noe melankolsk over hele låten. Dette kunne være låten til dagen derpå, der du ikke helt husker hva som skjedde kvelden før, men du er temmelig sikker på at det ikke var noe bra!

Silver
- den eneste låten på platen hvor Frank Black har en medkomponist i Kim Deal. Ganske rar låt, jeg blir ikke helt klok på den, men det er mye tøff gitar her.

Gouge away - platen avslutter like spektakulært som den begynner. Gouge away er en fantastisk låt, bassriffet er enkelt og genialt - ganske enkelt genialt! Jeg får gåsehud av låten, og når jeg nå hører på den transporteres jeg tilbake til Quartfestivalen i 2004, den første og foreløpig eneste gang jeg har sett dem live. Det var på den såkalte ”Sellout”- turneen de hadde, og jeg må innrømme at jeg var rimelig skeptisk til det hele. Ryktene gikk jo om at den eneste grunnen til gjenforeningen var at bandmedlemmene manglet penger, men da de slentret på scenen i regnværet i Kristiansand, var det full pinne og et vanvittig driv. Jeg tror ikke jeg sto stille et eneste sekund mens de spilte. De lirte av seg den ene klassikeren etter den andre, deriblant en sinnsyk bra versjon av ”Gouge away”, vi snakker den totale ståpels her! Etter at siste akkord var slått, sa jeg til meg selv ”Hva gjør jeg nå?!”. En av de beste konserter jeg noen gang har vært på.

Hva var det som gjorde at bandet ble så populært, spesielt i undergrunnsmiljøet og i musikerkretser? Pixies fant sin formel i blandingen av Black Francis sine gode låter, råe og sære vokal og det geniale og nyskapende gitarspillet til Joey Santiago. Legg til Kim Deal sine enkle men drivende bassriff og særdeles sjarmerende koring, pluss David Lovering sitt solide og oppfinnsomme trommespill, og resultatet kan ikke bli noe annet enn genialt.   

Det er også ganske underlig at selv om Black Francis står som låtskriver på de fleste av Pixies sine låter, så rekker ikke soloplatene hans Pixies-materialet til anklene en gang. Det var tydeligvis noe helt spesielt som skjedde da de fire Pixiene kom sammen i øvingslokalet.

Det som også er veldig forfriskende med Pixies, er at bandet virker totalt fritt for stjernenykker. Vi har Frank Black som ser ut som en godt stappet redneck, Kim Deal, ex-junkien med den vanvittige sceneutstrålingen, som alltid har tid til overs for å møte fansen, datanerden Joey Santiago som har dannet skole for tusenvis av håpefulle indie-gitarister, men som ser ut til å trives best for seg selv, bak en pc. Til slutt David Lovering, trommis og klovn, eller ”mad scientist” som han kaller seg selv. Jeg siterer fra hjemmesiden hans; ”David Lovering will be falling to Earth very soon. Maybe in a location near you. Keep checking the skies ... ”
Et utsagn som kunne passet bra på Pixies òg!