Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Gisle Martens Meyer anbefaler Front Line Assembly

by Gisle Martens Meyer — last modified 2016-11-25T10:30:52+00:00
Hr. Meyer er mest kjent som mannen bak elektronikaprosjektet Ugress, men har også laget musikken til Barne-TV-hiten Kometkameratene. Han driver sitt eget plateselskap, Uncanny Planet Records, og har flere andre prosjekter, som blant annet Shadow of the Beat og Nebular Spool.
Front Line Assembly

Tactical neural implant

Roadrunner, 1992, USA

Ugress
Store endringer kan skje på et lite øyeblikk. Når så dette øyeblikket varer i en hel musikkvideo, kan det endre et helt liv.

En helt vanlig og skandaløst kjedelig totalt gjennomsnittlig grå kveld i 1992 satt jeg, som vanlig, alene sent på natten i et rekkehus i utkanten av Åsane, utsatte meningsløse lekser, laget dårlig datamusikk i Protracker og halvveis så på MTV, antagelig Alternative Nation. Dette var i gamle dager, da MTV ble drevet av VJer og ikke av plateselskaper.

Jeg pleide å sitte standby med VHSen og tape de feteste videoene/låtene, så jeg senere kunne kopiere over på walkman og føle meg noenlunde koblet til verden utenfor Tertnes. Jeg var en helt normal og totalt mistilpasset tenåring, veldig på søken, og spesielt etter musikk. Husk på at dette var i gamle dager, nesten tilbake til krigen, vi laget kaffe av løvetann, Youtube het Norge Rundt, telefonen hadde kabel, norsk radio spilte bare U2 og tilsvarende døll hippie-avkom-musikk, alle gikk i stygge strikkegensre og gledet seg til tåpelige Lillehammer-OL og Internett var foreløpig bare noen post-it lapper i skuffen til Tim Berners-Lee.

MTV var min eneste livline til det utenfor, og til og med den begynte å bli faretruende kommersiell.

Plutselig, langt på natt, begynte det en video med musikk jeg aldri hadde hørt før, dødstunge beats og dystre synther, hamrende bass, obskure samples, med fantastiske filmklipp av roboter, mecha-suits, romskip i post-apokalyptiske ruiner, kybernetiske implantater, miniatyr-animasjoner, fancy eksplosjoner, spede forsøk på legendarisk dårlig CGI, merkelige innkutt av en kraftig prosessert vokal som sparker i alle retninger, og en hakkete frenetisk klipperytme. En musikk jeg aldri hadde hørt før, og en musikkvideo totalt annerledes alt annet jeg hittil hadde sett. MTV sendte den aldri igjen. Det var så enormt stilig at jeg ble sittende lett slevende, med haken på fjernkontrollen. Eller sånn husker jeg det hvertfall.

/p>

Dette var Front Line Assembly sin "Mindphaser"-musikkvideo, som brukte footage fra en dødsfet, totalt ukjent japansk-amerikansk b-film: Ganheddo. Filmen var klippet ned til musikkvideolengde og spedd med klipp av bandet. Jeg satt som trollbundet, glemte å trykke REC, men takk og pris, den praktiske nerden i meg klarte å notere ned navnet på artist og album. Så fort jeg klarte å spare opp nok ukepenger, tok jeg 220 bussen til byen og entret Akers Mic på Tårnplass.

Bitteliten nerd med pipestemme, i alt for stor og stygg Unica-jakke, ventet nervøst til det var ingen ved disken, klamret seg til den enorme katalogen: "Halloen, um, eh, har dokkar denne, Tactical Neural Implant, av Front Line Assembly?"

Den über-kule platebutikk-duden bak disken stirret lenge og hardt på meg. Han prøvde å få personen foran seg til å stemme med fordommene sine, og samtidig stirre seg til musikkpolitiseier, siden han egentlig ikke hadde peiling på hva dette var.

Man kan ikke stirre ned en clueless nerd, for nerden er jo clueless, han vet ikke at han blir stirret ned, så han bare står der tålmodig og venter til det skjer noe, enten buksevann eller noe bedre. Platebutikk-duden gir opp, han vet ikke hva FLA er, og må slå det opp i katalogen han også. Nei, de har den ikke, men han kan bestille den? Kom tilbake om noen uker, OM DU TØR.

(Dette var før Spotify og Pirate Bay, musikk ble levert på fysiske plastikkgreier som ble kalt compact discs, som enten sto i hyllen i butikken og støvet eller ble levert av Posten, ja det er helt sant, og Akers Mic controlled the spice.)

Noen uker senere TØR JEG, og med hevet hode plukker jeg opp ett stk. Tactical Neural Implant compact disc. Skynder meg så fort som mulig med Pan Trafikk tilbake til rekkehuset på Tertnes. Leser den merkelige, hemmelige og nesten informasjonsløse bookleten på bussen. Skynder meg inn på rommet og setter den på i min nesten jomfruelig ubesudlede CD-spiller. Uten noe sakralt rituale - de viktigste ting i livet skjer uten blomsterpålegging og kanapeer.

Tactical Neural Implant var, og er, Platen.

Til å begynne med skjønner jeg ingenting, bortsett fra at jeg har oppdaget en ny verden av musikk, av grafikk, av meninger og miljøer. Samples, beats, synther, effekter, stemninger som suger meg inn. Dundrende breakbeats og massivt, orkestralt, elektronisk lydbilde. Lydlandskap bygget på science fiction. Vokal om en ruinert fremtid. Brikker faller på plass, plassene har mening og mening får betydning. I ettertid kan jeg lett se hvor mye denne platen, og Front Line Assembly har påvirket meg, ikke bare som utøvende musiker og produsent av musikk men også i hva jeg er opptatt av, hva jeg liker og hva som betyr noe. Og hva som IKKE betyr noe.

Tactical Neural Implant er langt i fra en plate for alle. Den er vel knapt en plate for noen, den er snart 20 år gammel, og vil aldri kunne få den impact (sic) i dag som den hadde den gang. Jeg har hverken illusjoner eller ønsker om å misjonere for den.

Men om noe moral skulle skvises ut av denne skrangelte historien om en plate, så er det at alle trenger en Plate.