Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Henning H. Bergsvåg anbefaler Gillian Welch

by Henning H. Bergsvåg — last modified 2017-04-05T07:46:31+00:00
Poeten Henning H. Bergsvåg, opprinnelig fra Kalandseid, nå ihuga Laksevåg-patriot, har gitt ut diktsamlingene Newfoundland, Nattarbeid, Nemesis og Over elven Tweed.
Gillian Welch

Time (the revelator)

Acony, 2001, USA

Han er dessuten skrivekursholder, artikkelforfatter, styremedlem i Den norske Forfatterforening, revyartist og uhelbredelig Brann- og Sunderland-supporter. Opptrer gjerne som hare.

Hvordan går det an å høre platen Time (the revelator) fem hundre ganger uten å gå lei? Hvorfor kan jeg fortsatt av og til sitte på 19-bussen fra Melkeplassen om morgenen med denne platen på øret og kjenne tårer renne i takt med regnet på rutene. Sånne plater må kunne trenge langt inn og de må ha en dyp kompleksitet. Jeg mistenker at det har å gjøre med Gillians like kryptiske som enkle tekster, om hjemløshet og avhengighet, og med David Rawlings sine helt uforståelige gitarsoloer.

Gillian Welch, denne duoen med tilholdsted Austin, Texas. Lyden av banjoen, en litt klagende, men klar stemme, over et lydteppe av dypt jævlig mørke og depresjon. Det høres 50 år gammelt ut. Men det er ikke det. Du hører det at det er noe nytt der inne. For det er en villskap i det, en punk-attityd, ingenting skal få forbli enkelt. Både tekst og gitar kan plutselig ta en helt uventet retning, på små flater, og sende bevisstheten din til himmels. Lidelsen og avhengigheten går igjen i understrømmen. Tekster jeg aldri helt skjønner. Du befinner deg blant spåkjerringer på tivoli, du sitter en søndag morgen på veikroen, og plutselig blir du sendt inn i apokaplyptiske visjoner om hjul på innsiden av hjul, rop på innsiden av rop, og du blir plutselig sittende der i tusen år. En sterk vilje som bryter igjennom. Tekster med referanser fra det dypeste Tennessee som er så syltynne at jeg ikke forstår en døyt, men likevel kommer kraften igjennom. Som i det 15 minutter lange mesterverket ”I Dream a Highway”, en Whitmansk drømaktig visjon, en cowboy-syretripp av en sang. Hva er en three-hour Jones? Hør hvordan Gillian maler dette bildet i blåtoner, i et mørkt rom foran TV-apparatet:

”I'm an indisguisable shade of twilight
Any second now I'm gonna turn myself on
In the blue display of the cool cathode ray
I dream a highway back to you.”

Og sitt helt stille, hør hvordan hun tøyer ut vokalene til du nesten hører at de ryker. Går det an å synge så seigt? Og samtidig låte så bra? De insisterende gjentagelsene om at hun egentlig vil synge rock and roll, sunget på klingende countrysk. Og er det hun selv og sin egen ungdom hun synger om i den langsomme ”Ruination day part I” der det i teksten beskrives et ungt, ukjent band, steine og rart kledde, som har en mislykket konsert i en liten småby, og jenta som drikker til hun sovner blant baksetesøppelet. Også her blir teksten blandet med de merkeligste overganger, og amerikanske ikoner, drapet på Abraham Licoln og myten om Casey Jones.

For du er så glad i henne. Den stemmen kryper så varmt og godt innover i øregangene. Hun kommer så nære. Men hvert sekund kan hun vende seg bort. Du vet aldri hvor du har henne. Det er alltid et lag under. Og slik forlater vi henne med slutten av tittelkuttet. Hjemløs, lengtende.

”Leaving the valley and fucking out of sight
I’ll go back to cali where I can sleep out every night
and watch the waves and move the fader.
Queen of fakes and Imitators
Time’s the revelator”.