Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Lars Christian Bjørknes anbefaler Iron & Wine

by Lars Christian Bjørknes — last modified 2017-04-05T08:07:09+00:00
Lars Christian Bjørknes er pianist og gitarist i Major Parkinson.
Iron & Wine

The Creek Drank the Cradle

Sub Pop, 2002, USA

Noen ganger er man ti år for sent ute med å få med seg ting. Og noen ganger er det helt ok. The Creek Drank the Cradle av Iron & Wine kom i 2002, og ble genierklært allerede ved sin utgivelse. Dette har gått meg hus forbi. Inntil nå.

Uvitenheten min varte fram til en kveld i september, da jeg ved et rent lykketreff snublet over sangen «Upward Over The Mountain» i en bortgjemt krok et sted på internettet.

Midt mellom en uendelig strøm av pop-ups, meningsløs selvutlevering, bilder av katter og blinkende neonlys ble jeg altså grepet av denne stillferdige og enkle komposisjonen. Man må sette pris på de gangene det skjer. Jeg ble nødt til å finne ut hva slags plate sangen kom fra.

Både bandnavn og tittel på album gir i utgangspunktet assosiasjoner til andre ting enn en fyr som spiller nedtonet roots-folk på kassegitar. Iron & Wine høres ut som et britisk kostymedrama fra den industrielle revolusjonen, eller i musikkform kanskje som sløy, skjeggete stoner-rock. Men dette er ikke i nærheten av noen av delene, selv om mannen bak (Sam Beam) har en ikke ubetydelig skjeggpryd.

Dette er selve definisjonen av godt, gammeldags, analogt musikkhåndverk. Det dreier seg om sanger. Melodi og komposisjon, mens produksjonsverdi er kastet ut av vinduet. Minst like befriende i dag som i 2002. Og sound kommer naturlig nok i andre rekke når albumet er spilt inn av en mann og hans gitar(er) på en gammel firespors kassettspiller. Når det er sagt, så kler den ulne lyden av sliten tape utgivelsen så bra at det er på grensen til å være kalkulert. Men The Creek Drank The Cradle er ikke lagd for å tilfredsstille et markedssegment. Det føles ekte, det føles tidløst, og ikke minst føles det nødvendig.

Den lavmælte naturen til albumet gjør det ikke til et naturlig festalbum, men det resonnerer perfekt med spaserturer i solskinn, stunder i introvert kontemplasjon og i stjålne øyeblikk av melankoli.

Og i tillegg blir det ekstra deilig å høre bråkete musikk etter å ha tilbrakt tre kvarter i dette hviskende lydlandskapet. Man må kjenne på begge ender av spekteret.