Logg inn





Glemt passord/pinkode?   Registrer deg her.

Roger Fjellstad Olsen anbefaler Bob Mould

by Roger Fjellstad Olsen — last modified 2016-11-25T10:30:54+00:00
Roger Fjellstad Olsen har tidligere arbeidet ved UBB og ved Bergen Offentlige Bibliotek. Han har fortid som kulturarbeider på Hulen og Kvartertet og har spilt i en rekke band han i følge seg selv knapt husker navnet på.
Bob Mould

Workbook

Virgin, 1989, USA

Roger jobber i dag som booking-agent i jazzbransjen!, er blogger, skrekkfilmentusiast, medborger og romantiker.
Fjellstad Olsen

"[Workbook] means the world to me. It saved my life. I came out of 8 years of a band that, by the end, the trumpets were blaring on the importance of that band".

Bandet Bob Mould snakker om er Hüsker Dü, Minneapolis/St. Paul-trioen som begynte som et "spille fort som faen"-hardcoreband i 1979. (Debut-liveplaten Land Speed Record fra 1981 raser igjennom 17 låter på 27 minutter!). Mould, opprinnelig fra Malone, New York, flyttet til The Twin Cities for å studere og kom snart i kontakt med Greg Norton (bass) og Grant Hart (trommer). Hüskers ble etterhvert en del av en musikkscene der band som Replacements, Loud Fast Rules (Soul Asylum), Minor Threat, Minutemen, Meat Muppets, Black Flag, Dead Kennedys og Bad Brains med flere, gjorde seg bemerket. Denne scenen var preget av en Do-It-Yourself (DIY) -holdning der alle hadde egne plateselskap, lagde fanziner, skaffet hverandre spillejobber og dro på felles turnéer.

På samme måte som Bob Dylan var alt for talentfull til å forbli en folksanger tyve år tidligere, var det umulig for Hüsker Dü å forbli i hardcoremiljøet. Sjangeren har sine begrensninger, og bandet følte seg aldri helt komfortabel med hardcore-stempelet. Påfyll av middelmådige band og sinte tilhengere var stor. Samtidig var politikk, aktivisme og kleskoder helt irrelevant for progressive Hüsker Dü:

"People talk about anarchy and taking up a fight, well I'm afraid of things like that, I lock my doors at night. [...] I don't practice what you preach, and I won't see through your eyes."

    You want to change the world by breaking rules and laws
    People don't do things like that in the real world at all...

freser Mould i låten Real World fra Metal Cirkus EPen (1983), med klar adresse til marsjerende knyttnever og ignorante fanebærere. Ved å senke tempoet på musikken – om enn ikke raseriet –  tillot de melodier å utfolde seg i takt med de stadig bedre låtskriveregenskapene. Resultatet ble en herlig blanding av 60-talls poplåter og refrenger, spilt med pønkens råskap, stadig med Moulds Ibanez Flying V – som nesten rørte bakken, som ett av kjennetegnene. Den enorme veggen av gitarlyd som møtte tilskuerne ble skapt av tynne! gitarstrenger, en MXR Distortion plus pedal med en compressor plugget i en Fender Deluxe Reverb forsterker via en Yamaha eller Marshall-topp, utvidet med to Roland JC-120 forsterkere - en på hver side, trolig med en delay for å få lyden helt ut, og for at det ikke skulle være pause, eller stille, mellom sangene. (Mulig det var en chorus-pedal inni der og, selv om det var uhørt og forbeholdt U2-coverband...hohoho). Det var utvilsomt ingen andre som hadde den lyden. Bandet utviklet seg raskt, og skapte sin egen sjanger. For å vise hvor langt de var kommet, spilte de inn en forrykende versjon av The Byrds' Eight Miles High i 1984. Foran dem lå noen særdeles kreative og produktive år.

Senere i 1984 kommer bandets første mesterverk. Innspilt på bare 85 timer, er Zen Arcade noe så uhørt som en dobbel konseptplate, et statement, full av selvtillit og gode låter, utgitt på indieselskapet SST.  All "bråkete gitarmusikk" ble jo kalt alternativ rock tilbake på det utskjelte (men latterlig undervurderte) 80-tallet, men egentlig er Zen Arcade grønsj – syv år før Nevermind. I rasende tempo kom New Day Rising (1985), Flip Your Wig (1985), Candy Apple Grey (1986) og nok en dobbelplate, Warehouse, Songs & Stories (1987).

Klassikere alle sammen, men Hüsker Dü ble aldri noe mer enn et studentradio- og undergrunnsband som aldri solgte mye plater - selv ikke da de gikk til Warner. De ble ikke store – som R.E.M. De fikk knapt sine 15 minutter i solen. Selv kompisene i Soul Asylum fikk sine tilmålte minutter tilslutt. (Noen som har fortrengt hiten deres, Runaway Train?). Likevel banet Hüskers vei og var inspirasjonskilde for en lang rekke av band, ikke minst (selveste) Pixies – og senere, ironisk nok, fattigmannsutgaven av seg selv; Nirvana. (Foo Fighters - som gjør karriere av å skrive veike varianter av Grant Hart-låter - gidder jeg ikke engang nevne.) Managerens selvmord, dopproblemer og et anstrengt forhold mellom Mould og bandets andre låtskriver, trommis og sanger Grant Hart, førte til at bandet la inn årene tidlig i 1988.

"The last 18 months of that band were difficult and the last year was particularly difficult and to sort of be left sitting alone, spending a year gathering my thoughts and trying to sort of reinvent the wheel by myself in an isolated setting [was difficult]".

Det var på tide å reflektere, oppsummere – og tenke nytt. Mould rømmer ut på landet i Minnesota. Med seg har han kun en akustisk gitar.

 "I started writing a lot of collections of ideas and thoughts and free verse, and not so much sitting down to try to write songs but just sitting down and writing words and ideas, putting them on sheets of paper and not really assigning any specific meaning to them. And then certain days I would have these sheets of paper and I would pick up a guitar and just starting improvising music to whatever words were catching my eye, and they would take on this life of their own. It was a really strange way of working. It was something that I hadn't really done a lot of before".

At den alternative rockens største gitarhelt åpner sin første soloplate med instrumentallåten Sunspots, skjerper sansene, og gjør oss nysgjerrige mer enn forundret og overrasket - var det ikke to sanger med kassegitar på Candy Apple Grey? Joda. Selv om Workbook (1989) preges av akustiske gitarer (med en rekke forskjellige stemminger) og cello, med noen dråper mandolin her og der, kommer fuzzgitaren (heldigvis) frem innimellom. (Det må nevnes at det også er en del clean gitar her.) På andrelåten Wishing Well dukker bandet opp: Tony Maimone fra Pere Ubu spiller bass, Anton Fier fra The Golden Palominos spiller trommer og Jane Scarpantoni spiller cello. Sjekk Bobs karakterisktiske "starte opp en motorsag"-gitarsolo som raser av gårde før den elegant kræsjer inn i vokalmelodien mot slutten. Bandet er utmerket, her og på resten av platen. Sjekk hvordan han strekker vokalen og korstemmene på tredjelåten Heartbreak a Stranger. Har han sunget bedre noengang? Trolig ikke. Neste sang, See A Little Light er en perle av en poplåt, og ble jaggu en overraskende hit. Stilmessig peker låten dessuten framover mot Moulds neste bandprosjekt Sugar.

Femte sangen, Poison Years, med tekstlinjer som:

    I throw it all away (Don't talk to me no more)
    The more I think, the less I've got to say
    (I don't remember you no more) About these poison years: it's just a memory..

ble - ikke uventet - sett på som et oppgjør med tiden i Hüsker Dü, men Mould har benektet dette. Låten er forøvrig krydret med deilig fuzzgitar. Sinners and Their Repentances er platens høydepunkt for meg - min "øde øy"-låt. Dette er låten du løper inn og henter hvis det plutselig står en skummel grå mann i hagen din og sier: De stikkelsbærbuskene der, er de dine?

    "I wish that I could tell my story to all the people that listened to my story long ago"

fra Brassilia Crossed with Trenton kan muligens tolkes som en kommentar til synsere og musikkpoliti. Låten har - som mye annet på platen – litt folkpreg, og er dessuten litt "Richard Thompson", en av Moulds helter. Compositions for the Young and Old er eneste låt som visstnok er skrevet i Hüsker Dü-tiden. Låten er mimring om gamle dager og er nostalgi på en sjarmerende måte: -Things used to be so simple, long time ago synger han, og det er ikke vanskelig å være enig i det når en tenker tilbake på barndom og uskyldens tid.

Dreaming I am imponerer med nydelig gitarspill og melodi, mens Lonely Afternoon er en fin uptempo låt som fører oss til avslutningslåten og total utblåsning. Whichever Way the Wind Blows er herlig fuzzgitarstøy, en energiutladning av dimensjoner, helt annerledes enn resten av platen. Musikalsk passer nok denne låten mer inn på Moulds neste soloplate Black Sheets Of Rain (1990), en plate som er mye dystrere og sintere enn Workbook.

Mens verden ble fylt opp av kjedelige grønsjband startet Bob Mould opp bandet Sugar. Sugar var et trehodet troll der mørket fra Black Sheets Of Rain og popelementene fra Workbook ble forenet som eksperimentell Power-Pop. Debuten Copper Blue, nittitallets beste plate, kom i 1992.

Etter minialbumet Beaster (1993) og andreplaten File Under: Easy Listening (1994) fortsatte solokarrieren med platen "Bob Mould" i 1996. En av låtene på platen heter I Hate Alternative Rock! Siden har det kommet flere gode plater. I 2009 var Mould plateaktuell med Life and times, et album som ble til litt på samme måte som Workbook. Jeg fikk høre de fleste av Workbook-låtene live på Garage i Bergen i 1991, da han var innom Norge på sin soloturne. I desember 2009 så jeg Bob igjen, denne gang i London. Da kom det Hüsker Dü-, Sugar- og sololåter i en herlig blanding - på el-gitar. De satt alle som en kule. Så spørs det om Bergen Offentlige Bibliotek kan flytte Workbook - denne perlen av en CD  - ut i hyllene igjen. Nå står den i et mørkt magasin og støver!

Sitatene er hentet fra et intervju undertheradarmag.com gjorde med Bob Mould i april 2009.